TREKANTEN

Rute: Gjevilvasshytta – Trollheimshytta – Jøldalshytta – Gjevilvasshytta
Ankomst: Vi tok toget til Oppdal og taxi til Gjevilvasshytta. Vinterstid er det brøytet til parkeringsplassen ved Osen ved sørenden av Gjevilvatnet. I den betjente sesongen er det 8 kilometer på oppkjørt løype inn til hytta herfra.
Trekanten i Trollheimen er en kjent og kjær runde, noe som er lett å forstå. Hyttene ligger gamle og tradisjonsrike i vakre daler, og terrenget er ikke altfor krevende. Runden kvistes når hyttene er betjente. Kvistene blir ikke tatt ned, men vedlikeholdes ikke etter at hyttene stenger. Vær obs på at de kan ha begynt å falle ned når det blir varmere i været.
Åpningstider: Alle hyttene er åpne rundt påske, Gjevilvasshytta også i vinterferien. Utenom den betjente sesongen har alle hyttene et selvbetjeningskvarter med proviantlager. Husk DNT-nøkkelen.

Det er som en loop. Gutter-gutter-gutter. Samtalen dreier rundt gutter, kjente og ukjente, tidligere flammer, felles flammer, flammer som enda ikke har skjønt at de er det. Det kunne raskt ha fortsatt slik resten av turen.

Det er mai. Vi har tatt turen til Trollheimen hvor snøen smelter og sola brenner hvit vinterhud. Det er ingen tvil. Vi er sent ute. Det er ingen andre på Gjevilvasshytta. Selvsagt er det ikke det. Det er midt på dagen på en tirsdag. Påsken er for lengst forbi. Det er også bymenneskets behov for vinter og snø. Solen skinner fra skyfri himmel, Kristin Langdalen og jeg har en fire dagers date med Trollheimen.

Benkene i hytteveggen er varme av sol og byr seg frem. Tid har vi mye av og gir dem en time. Bilduren oppover veien vekker oss fra soldøsen. Den stopper nedenfor hytta. Noen hopper ut av bilen der nede, med sekk og ski like etter. Et nytt turmenneske.

– Kristine?!

Det nye turmennesket har kommet opp til hytta, og er et stort smil. Vi kjenner henne begge fra hver vår kant. Kristine Fredriksen har kommet fra Trondheim og skal gå samme rute som oss, en tirsdag i mai. Vi har ikke møttes på lenge, vi tar turen sammen. Så var vi tre.

Været glemmer seg og morgenen etter er også full av sol. Det er vår og snøen minker rundt oss. Det er ikke lenger mulig å spenne på seg skiene utenfor hyttedøren. Vi starter skituren oppover grusveien på bena, i shorts og t-skjorte. Det er mulig en mikrotanke et sted i hodet forsøkte å si ifra om at alt vannet måtte ut et sted, at en naturlov tilsier at det som smelter må frem og bort. Men det var så varmt og deilig, og ingen oversvømte elver i sikte. Det er så lett å la være å tenke på det.

VÅRVÆR: På vei opp fra Gjevilvasshytta går det i lett og oversiktlig terreng mot Trollheimshytta. I vårsola holder det med shorts i oppoverbakkene. Foto: Ida Eri Sørbye

Vi tar lunsj i lyngen i krysset der vi må velge vei, mot Trollheimshytta eller Jøldalshytta. Vi tar nordvest og fortsetter i slakt og lett terreng oppover mot det høyeste punktet, før det bikker ned mot Trollheimshytta. Vi har utsikt over hele Gjevilvatnet og fjellene på andre siden. Det er blått og hvitt og vakkert. Vi tar en avstikker opp i bollen nord for Blåhøa. Kristin og Kristine setter noen sikre telemarksvinger i myk snø. Jeg tar på meg ansvaret som fotograf. Det er viktig at noen tar den oppgaven. Gjerne den som er dårligst på å svinge. Det er meg.

«Gutter-gutter-gutter. Samtalen dreier rundt gutter, kjente og ukjente, tidligere flammer, felles flammer, flammer som enda ikke har skjønt at de er det. Det kunne raskt ha fortsatt slik resten av turen.»

SIKRE SVINGER: Kristin Langdalen tester snøen i bollen nord for Blåhøa (1671). Toppen kan besøkes som en dagstur eller en topptur på vei mot Trollheimshytta. Foto: Ida Eri Sørbye

Vi rekker ikke turen opp til toppen, tempoet har vært bedagelig og tiden går. Heldigvis er dagene lange og lyset varer lenge. Vi setter tuppene mot dalen og nattens tilholdssted. Nedfarten byr på lettere forvirring om hvor tilholdsstedet egentlig befinner seg. Det er skog og atter skog nede i dalbunnen. Jeg har stupt rådvill forover, irritert sidelengs og sinna baklengs nedover i den råtne snøen før vi endelig er nede.

«Heldigvis er dagene lange og lyset varer lenge.»

Vi er sent ute og merkingen har begynt å falle ned, spesielt i dalen hvor smeltingen har tatt på. Det ser ut som noen har forlatt Trollheimshytta i en fart. Noen vinduer på den store hovedhytta står åpne. Vi finner ingen, og tar plass i den mer moderate selvbetjeningshytta. Muligens er jeg skadet av å ha tilbragt for mange netter på DNT- hytter. Jeg elsker følelsen av å tre inn i proviant-lageret og kjenne på valgets kval. Hvilken deilig rett skal fortæres i dag. Bacalao? Fruktsuppe til dessert? Passer kanskje trøndersodd best i disse traktene? Det største spørsmålet er likevel:

– Har de Kornmo-kjeks her? Jeg tuller ikke.

TRO TJENER: Johanstuggu ligger på tunet til Trollheimshytta og er dalens eldste hus. Den er oppkalt etter Johan Bolme som på sine eldre dager jobbet i lange perioder som dreng på hytta. Foto: Ida Eri Sørbye

Dagen deretter blir frokosten lang og de filosofiske diskusjonene enda lenger. Vi diskuterer religion og mennesker, moral og meningen med det hele. Fjelluften bringer inn de store tankene, de lange linjene. Vi kommer sent avgårde i overskyet vær og plussgrader. Smeltevannet respekterer ingen grenser, og legger elvens bredder under seg.

Det er spredt bekymring i gruppen før broen kommer til syne. Broene er ute hele året i dette området, heldigvis. Vi jobber oss oppover flere hundre høydemeter, og Snota stiger frem når vi snur oss mot utsikten på andre siden av dalen. Den bestigningen får vente til en annen gang, selv om Trollheimshytta er prima plassert for toppturer i den retningen.

PERSPEKTIV: De blir en del filosofiske diskusjonene underveis. Vi diskuterer religion og mennesker, moral og meningen med det hele. Fjelluften bringer inn de store tankene, de lange linjene. Foto: Ida Eri Sørbye

Dagen har gått fortere enn forventet. Det kan skje når frokost glir over i lunsj før dagens etappe har startet. Det har begynt å mørkne da vi sklir behagelig nedover bakkene og ned i dalen mot Jøldalshytta. De betjente hyttene i Trollheimen er laftede, store og staselige. Her i dalen er det setervoller og mørke vinduer. Jeg noterer at det er verdt å komme tilbake hit engang det er grønt og lys i vinduene.

«Vi diskuterer religion og mennesker, moral og meningen med det hele.»

Etter en sen middag rekker vi et par timers søvn før klokken seks er slagen, det er pakketid. Kristin ser forundret opp av soveposen idet jeg har hoppet ut av min, og begynt å stappe den bestemt ned i pakkposen. Det er ikke det jeg er kjent for, å sprette ut av posen. Vi skal rekke toget fra Oppdal klokken fire om ettermiddagen, og stasjonen er enda mange kilometer unna. Utenfor er tåken en tjukk grøt, og det grå, halvsmeltede landskapet er ikke like vakkert i slikt et vær. Merkingen har falt ned, og det er krevende å orientere mot den hvite veggen. Jeg har lånt bort GPS-en akkurat denne helgen.

– Hvor mange turer skal til for å lære?

FINE FORHOLD: Til tross for tykk tåke en dag - skal man si det er fine ski-forhold også i mai. Foto: Ida Eri Sørbye

Vi holder lett joggetempo på flatene, ser etter hvert at tidskjemaet holder godt og kan roe ned. Over en bakketopp ser vi ned i en liten dalbunn hvor en gulbrun masse beveger seg i en strøm nedover. Massen er for stor til å komme seg tørrskodd over. En liten bro trer tilslutt frem fra tåken, og vi kommer over denne gangen også. Tilbake i krysset vi tok av mot Trollheimshytta to dager tidligere har det åpnet seg opp deltaer med vann som vi må krysse oss igjennom. Nede i skogen har en maurtue smeltet frem fra vinterdekket, og alle innboere er travelt opptatt med vårrengjøringen.

RETRETT: Kristin Langdalen og Kristine Fredriksen tilbake ved Gjevilvatnet etter vårens varmeste og siste fjellskitur. Foto: Ida Eri Sørbye

«Vi kan avslutte turen i toppløs tilstand. Ja, bare uten trøye altså.»

I den slake dalen mot Gjevilvasshytta kommer sola tilbake, og vi kan avslutte turen i toppløs tilstand. Ja, bare uten trøye altså. Vi er tilbake ved start. En familie har inntatt tunet. Humøret er lett, vi er litt brunere, ganske lykkelige. Vi dytter alle ski og alle sekker inn i Kristines lille bil og humper ned en grusvei i full vårløsning. Litt sent ute, en fredag i mai.