Det er søndag, beina er sure, vi skal opp her. Det vil si rett opp her. Rett opp her betyr Jo-stigen. En gammel, nyoppusset sti fra midt på Gjende og opp til Besseggen. Den faktiske eggen på Besseggen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å gå Besseggen, det gjør jo alle andre. Men på denne måten kan jeg komme meg opp på Besseggen uten å møte en sjel. Ok. La oss prøve.

Tilbake til lørdag. Hva vi gjorde da? Fordi beina er så sure mener du? Vi valset opp på syv totusenmetere. En. To. Tre. Fire. Fem. Seks. Sju. I tretten timer suset vi rundt Grotbreen, på Grotbreen og heldigvis ikke under Grotbreen. Ikke hørt om den før? Det er det ikke så mange andre som har heller. Den ligger rett nord for Glittertind, omringet av topper som vil ha oppmerksomhet. Grotbreahesten, Dronningje, Trollsteineggje. Vi gikk. Og vi gikk og vi gikk og vi gikk. Men det gikk så greit. For jeg hadde drømt om disse toppene lenge. Bena går lettere når drømmen sitter i hodet. Tilslutt hadde vi vært oppom alle syv, en lang tur gjennom dalen, og bålet ved campen ventet. Selv om campen betydde 50 meter fra bilen på parkeringsplassen inn mot Glitterheim, sjenerte det ikke stjernene nevneverdig. Øl, bål og slitne ben. Og en stjernehimmel som du glemmer at finnes når du bor i byen.

LES OGSÅ: På date med Per

Men dette var jo bare lørdagen. Og helger skal jo som alle vet brukes til noe fornuftig. Særlig når du har kjørt i fem timer for å komme til målet. 2000meterne satt ikke i blikket den søndagen, men jeg vet ikke

om Jo-stigen nødvendigvis var et lettere valg. Men en uprøvd sti, er en uprøvd sti helt til den er besteget, beseiret. Eller gått, som andre sier. Rett opp, rett ned til turkist vann. Sol og stein om hverandre. Leggene skriker, men det er noen foran i følget som skal opp, jeg kan da ikke være noe dårligere. Det er ingen andre på stigen. Men et lite tog dukker opp der oppe. Det er eggen. Besseggen. Og hvis livet ikke var en konkurranse før, så er det i hvert fall det nå. Den beste konkurransen er den du har mot andre som ikke vet at de er med i en konkurranse. Du bare vinner over dem. Og det føles like bra. Så vi jogger forbi. Den ene etter den andre. At alle tar oss igjen når vi setter oss ned ved toppvarden for en sjokoladebit er detaljer. Vi har vunnet en gang, det får være nok. Vi tar av ned mot Bessheim og forlater hopen. Like greit, bena begynte å protestere på konkurransen. Vi siger ned mot bilen, suger inn de siste solstrålene. Jeg innser at det er den siste virkelige sommerhelgen. Fjellsommerhelgen.

Vi kjører hjem. Over en grevling, og med en tank som plutselig er tom. Og vi som hadde ledd så godt av de som stoppet midt på autobahm med tom tank. Jaja, den som ler sist ler best, igjen.