For å være helt ærlig, trodde jeg  at sommeren 2013 skulle bli bånn i bøtta. Ting var kaotisk på privaten og det var vanskelig å se lyst på tilværelsen. Men hvis man har det sånn og kan klare å snu tankegangen til noe positivt, så går det bare en vei. Oppover.Det går ikke nødvendigvis fort, men med sakte seige, noen ganger lette og spretne, steg fremover, kjenner man at det blir bedre. Mine steg valgte jeg å ta med gode venner rundt om på det jeg synes er verdens fineste plass: Øye på Sunnmøre.

En uke i starten av juli besteg jeg Dalegubben, Smørskredtind og Fivelstadnibba. Alle disse er fjell rundt Øye som ligger midt i Sunnmørsalpene; et område som de fleste fjellentusiaster kjenner til, noen som sin egen bukselomme, og hvor det er fjell å bestige for enhver.  

Dalegubben(1344 moh.) er på Sæbø og kan nås fra Øye ved å ta ferge fra Leksnes-Sæbø. Det enkleste er å begynne turen fra fergekaia. Dalegubben har en fenomenal utsikt over Hjørund- og Norangsfjorden og jeg vil si at det er et av fjellene i Sunnmørsalpene med flottest utsikt. Fjellmann og lyriker William C. Slingsby er helt enig med meg. Selv om han var overstadig begeistret for et visst fjell som begynner på bokstaven `S` og sa at «Vakrere utsikt enn fra Slogen vil du aldri se,", likte han jammen meg Dalegubben sin også «Utsikten var fullt på høyde med hva Slogen kunne by på, og større kompliment veit jeg ikke om,». Fjellet har tre topper, hvor den nordligste er den høyeste.

Smørskredtind (1631 moh.). Ah, Smørskredtind! Et fjell jeg lenge har ønsket meg til topps på, men som ikke har blitt noe av før i sommer. Dette er en tur som anbefales å gå med lokalkjente og for meg betydde det at pappa ble med som mentor. Han fant ut at det var 13. gangen han gikk på Smørskredtinden og noe mer rutinert kar enn det kan man strengt tatt ikke be om. Fra Skylstad, rett ved Øye, eller ved Lygnsstøylsvatnet i Norangsdalen, kan du begynne turen til Smørskredtind. Vi gikk fra Skylstad, opp Brekka og til Patchelhytta, hvor vi overnattet i gamlehytta (som vi skjønt er enige om at er det eneste riktige, med all respekt til DNT). Hyttehistorien ble grundig diskutert, med til tider høy temperatur, før vi i alle fall kunne konstatere at min tippoldefar Bernt. O. Urke var med og bygde hytta med C.W. Patchell m.fl i 1924! Dagen etter gikk vi løs på turen videre mot tinden. Med isøks opp snørenna bak hytta gikk det sakte men sikkert og videre til topps ble det en lang tur med mye snø og klyving. Vi trengte ikke stegjern da snøen var myk nok til å sette gode spor i med fjellstøvlene og få feste med øksa. På toppen ble det euforisk stemning hos gamle og unge, noe som jeg vedder på kunne høres helt ned til Øye. Endelig var den besteget! Juhuu! Stolt, men ikke overrasket, kunne jeg konstatere at pappa, som fylte 70 år i høst, fortsatt har det i seg til de grader. En fjellets mann som flere ganger måtte trå til og vise ungdommen hvordan det best skulle gjøres oppover og nedover det massive og steintøffe fjellet. Respekt. Nedturen gikk via Allskredshornet med en pust i bakken og videre ned til Lygnstøylsvatnet.

Fivelstadnibba (1209 moh.) gikk vi fra Fivelstad ved Norangsdalen. Med tåke som hang tungt nedover fjellsidene, var det for hvert steg usikkert om vi ville komme oss til topps. Ingen ønsket å gå midt i tåkeheimen, men småbekymringene viste seg å være unødvendige. Da vi kom til vannet på ca 700 moh. lettet det og vi kunne vandre freidig med blå himmel videre oppover ryggen på Søre Fivelstadnibba og så helt til topps. Hurra! En finfin tur med bl.a panoramautsikt mot Kvitegga som er høyeste topp i Ørsta kommune. En times soling på toppen og mye skravling var en helt passelig avslutning på turen opp, da var det bare å sette kursen hjemover.

Fjellturer som dette gjorde for meg i sommer det som olje gjør for bilmotorer. De smurte systemet. De fylte meg med energi. Det å gå på fjellet og ikke høre andre lyder enn de som naturen selv lager, er fantastisk. Triste følelser som hang i meg på starten av en tur forsvant som dugg for solen så fort jeg kom inn i rytmen og ble i ett med fjellet. Da handlet det kun om å nyte, følge stien, finne stien, noen ganger lage sin egen vei, se, lukke øynene, ligge i lyngen, drikke fjellvann, smake på bær, ja rett og slett bruke alle sansene så ikke ett eneste inntrykk går forbi. Tankene var der jo, men de var noen helt andre enn de som satt i før turen. De var positive.