– Det er så komplekst, fjellet. Vi drives av et ønske om å kjøre pudder og en lyst som best kan sammenlignes med en forelskelse. Du blir så gira at du lett glemmer alt rundt deg. Du er i ekstase. Det er fort gjort å bli fartsblind, sier Aadne Olsrud.

Han har jobbet mye med skredvurdering for NVE og Statens Vegvesen i Troms, som fjelloppsynsmann og turguide. Få kjenner fjellene i Tamokdalen bedre enn han. Men han er fullstendig klar over at det er ikke noe å lene seg på.

– Jeg pleier alltid å være åpen om det, også når det går feil. Det verste man kan gjøre er å spille eplekjekk. Da lyver man for andre og seg selv, sier Olsrud.

Han synes samtidig at det er påfallende hvordan oppmerksomheten er når noen utløser et snøskred. Det blir ofte slått opp i media med mye synsing.

– Gjør du en feil i fjellet, så er det en stor ting og ofte skambelagt Vi må snakke om feilene også, det som man helst ikke snakker høyt om. Mange har det med seg resten av livet. Kjører noen av veien, kan det være glemt i løpet av en uke – selv om konsekvensene kunne vært like fatale. Vis meg den frikjøreren som aldri har gjort feil. Det er som i trafikken. Du har noen marginer å forholde deg til. De må du bare ikke glemme, sier han.

«Jeg forsøkte å hoppe rundt for å kjøre ut, men ble bare kostet nedover. Alt gikk så fort, og jeg tenkte: Svøm for å holde deg på overflaten, svøm, svøm.»

Aadne Olsrud

Han mener det er viktig å erkjenne sine feilgrep, reflektere, ikke bagatellisere, lære av dem slik at samme feil ikke gjøres igjen. 

Olsrud har selv opplevd å bli tatt av snømassene. Første gangen han var i nærkontakt med skred var på tur sammen med to kamerater. De var på vei opp en renne en aprildag i 2005. Været var halvbra, snøen var tørr, det føyka litt. Det var en del vind og rundt null grader. Buksa var åpen i sidene, jakka hang på sekken. De beveget seg i eksponert terreng, og var enige om at det kunne være en viss skredfare. Da de nærmet seg 30 grader og det begynte å bli over ankeldyp løssnø, bestemmer Aadne at han må grave for å sjekke forholdene. Akkurat da smeller det. Skredet løsner 50 meter over han, åpenbart fjernutløst av de tre på rekke kryssende oppover.

– Jeg forsøkte å hoppe rundt for å kjøre ut, men ble bare kostet nedover. Alt gikk så fort, og jeg tenkte: Svøm for å holde deg på overflaten, svøm, svøm.

Da han kom under snøen for andre gang, kjente han snøen presse seg inn i nese, ører og munn, og en overveldende følelse av panikk prikket i nakken. Plutselig var alt over. Han lå halvveis begravet med overkroppen over snøen. Føtter og armer var låst under snøen. Kameraten som gikk bakerst hadde klart å stake seg ut av skredet. Den andre kompisen som ble tatt, lå halvannen meter fra Olsrud, også han halvt begravet, men slapp fra det med en vridd arm. Olsrud mistet bare lua.

– Han som hadde sett oss bli tatt, var passe vettskremt. Vi grov oss fram, sjekka kropp og utstyr og lo i glede over at det gikk så bra. Men vi skalv av adrenalin og sjokk over det som hadde skjedd. Vi syntes det var idiotisk og flaut, vi som burde ha litt peiling. Vi tok bilder og ringte politiet for å melde om det som hadde skjedd i tilfelle noen hadde sett oss. Vi som ble tatt, hadde lyst til å gå på et annet og tryggere fjell for å få rista av oss skrekken. Men han som så oss bli tatt av skredet ville ikke på noen ny tur. Vi endte med å ta noen kopper kaffe og en lang oppsummering om hva som hadde skjedd, og avsluttet skidagen der, forteller Olsrud.

«Vi syntes det var idiotisk og flaut, vi som burde ha litt peiling».

Han registrerer at enkelte skredeksperter oppfordrer folk til å ikke dra på tur alene. Han stiller spørsmål om vi med det mister noe på veien. Han vet at du gires opp av å gå i en gruppe.

– Du mister det intense fokuset og nærheten til naturen rundt deg. Sansen for detaljer svekkes av å gå i andres spor, frykten for å gjøre feil reduseres. Det som er innebygget i oss for å holde oss i live, virker ikke, det forstyrres av tryggheten i gruppa. Det er viktig at man lærer seg selvstendighet i fjellet, og det må man lære sjøl, sier Olsrud.

Han understreker samtidig at grunnleggende kunnskap om snø og fjell også læres gjennom litteratur, kurs eller av erfarne turkompiser.

– Det kan være lurt å leie en guide om man skal gjøre noe utenfor sin egen komfortsone. Det er artigere å gå sammen med gode venner, oftest tryggere og særlig om man skal kjøre brattere enn 30 grader, sier han.

Aadne Olsrud har hatt mange turer mutters alene på fjellet, før topptur ble allment – og skredsøker obligatorisk.

– Min enkle filosofi var og er fremdeles: Blir jeg tatt av skred, dør jeg. Jeg måtte gjøre mine egne valg, jeg var kjempeforsiktig og gikk sjelden bratt om det var mye løssnø.

Bare det å brekke foten kunne bli fatalt. Jeg sa alltid fra når jeg gikk, og når jeg kunne ventes tilbake. Det var aldri noen dramatikk. Turopplevelsen alene på ukjente steder er overveldende og intens og det trenger slett ikke være bratt og farlig. Jeg er redd vi mister noe grunnleggende om det blir en vedtatt sannhet at du ikke skal kunne ferdes alene i fjellet, sier Olsrud.

FEM RÅD

1. Les snøskredvarselet for ditt område. Sett deg inn i hva de ulike faregradene og skred-problemene betyr for deg, og juster faregraden etter de faretegnene naturen gir.

2. Planlegg turen din hjemme. Legg opp til tur etter vær-og snøforhold, og etter ditt/gruppens kunnskapsnivå.

3.  Lær deg å gjenkjenne skredutsatt terreng. Hvor kan det gå skred, og hvor langt kan skredet gå?

4.  Gjør alltid gjennomtenkte veivalg. Still deg selv spørsmålet hvorfor du kan ferdes akkurat her?

5. Ha gode ferdselsrutiner – ferd i skredutsatte områder én og én / hold god avstand til hverandre. Stopp/vent kun på trygge stoppesteder – på steder hvor du ikke kan løse ut skred og hvor du ikke kan bli tatt av skred ovenfra.