Håkan og jeg kjører innover Sognefjorden. Her nede ved fjorden, i strålende solskinn og 18 grader, er det lite som minner om skitur. Fra venner har vi likevel hørt at det ennå skal ligge godt med snø der oppe, iallfall om du legger godviljen til.

Kølapp

Natten har for så vidt vært kald, så vi regner med det har frosset på, ingen grunn til verken bekymringer eller hastverk. Vel oppe ved Turtagrø, er det ikke veldig mye som minner om vinter. Heldigvis skal vi ennå noen meter lenger opp, der vi sikter oss inn mot en av de store klassikerne på sen-sesongen. Steindalsnosi er kjent for å ha snø til sesongens siste sving. 

Å gå for en klassiker på en mandags formiddag byr sjeldent på de store folkemengdene, hvis ikke mandagen heter 2 pinsedag. Her er det bare å trekke en kølapp. Både Håkan og jeg er overrasket over folkemengden, det telles 40 personer foran oss, og minst like mange bak. Heldigvis er det intet pudder å kjempe om.

Folksomt på vei opp mot Steindalsnosi i Jotunheimen. Foto: Timme Ellingjord

Knall og fall

Oppturen er vestvendt, men ligger godt i skjul for solen. Snøen oppover er hardt, her er det bare å ha tålmodighet til å la solen jobbe. Det er ofte en av fordelene ved skikjøring så sent på sesongen, man kan faktisk sitte å vente på bedre føre. For engangsskyld, og kanskje sesongens eneste gang, har jeg tatt med skarejern. Det er jeg glad for. Siste del av opptaket til topp-platået er nemlig bratt og hardt. På vei oppover faller det ned skikjørere som fluer. Noen er på veg opp, noen er på veg ned, men alle ender de nede tilslutt. En aketur verken kropp eller selvfølelse har veldig lyst å kjenne på. På med skarejern. 

Snøen er helt klart for hard for en nedkjøring, jeg skjønner ikke de som har hastverk med å komme seg ned. Ikke på en dag som denne. På toppen kan man alltids slå i hjel tid med solbading, appelsiner eller yatzy. Vi velger å kjøre 400 høydemeter med perfekt solsmeltet snø i sørsiden heller, en løsning vi er utrolig glade for. Vårens deilige snø, som det bare er å sette raske svinger i. Håkon kjører først, og lar kroppen danse nedover siden. For en herlig tur. Nå er det bare å gå mot toppen for andre gang.

Håkan Steffanson nyter deilig, sørvendt snø i toppartiet. Foto: Timme Ellingjord

Den som venter, venter ikke forgjeves

Turen opp går litt tregere enn første etappe, men nå vet vi hva som venter oss og motivasjonen er på topp. Vel oppe, setter vi oss ned og venter litt til, det er nok ennå for hardt. På tide med en appelsin. Sesongen har vært lang og fin, er det virkelig sesongslutt nå? Tankene går, tiden likeså. Feller går av, ski klikkes inn. 

På tide å åpne et nytt kapitel. Siste sving skal settes, men det kommer alltids nye. Nå gjelder det bare å nyte den perfekt tempererte nedkjøringen, ned mot sommer og sol.

Se flere blinkskudd i galleriet under!