Kjetil Brattlien er skredekspert, sivilingeniør og friluftsmann ansatt ved Norges Geotekniske Institutt (NGI) siden 1993. Forfatter av Den lille snøskredboka (Fri Flyt) og Snøskred - Livsviktig kunnskap (Kagge).

I over 20 år har jeg jobbet med snøskred og skredulykker, og prøvd å dele min kunnskap om hvorfor skredulykker skjer og hvordan de kan unngås. Mitt viktigste budskap er at vi må velge trygt terreng for å komme trygt hjem. Vi må vite hvorfor det er trygt, og da trenger vi kunnskap og god informasjon om lokale forhold.

God snøskredvarsling
I dag har vi god, oppdatert og lett forståelig snøskredvarsling på varsom.no. Daglig får vi informasjon om skredfaregrad og skredproblemer, og vi kan lese ferdselsråd utarbeidet av svært erfarne folk.

Skredkurs, bøker og informasjon på nettet gir mye informasjon og den generelle skredkunnskapen til friluftsfolk er høy. I tillegg har vi kompetansemiljøer som NGI, NVE, og CARE-UiT som forsker på snøskred og forebygging av ulykker. Vi har hjelpemidler som Fri Flyts toppturbøker, digitale skredkart og apper som viser trygt og skredfarlig terreng. Vi har alt som skal til for å planlegge trygge turer.

Ute på tur er vi klare til kameratredning og har alltid spade, skredsøker og søkestang (ASSS) slik at vi raskt kan redde hverandre. Kanskje har vi også skredsekk, hjelm og ryggplate som et ekstra sikkerhetslag. På skredkurs har vi lært trygge ferdselsrutiner, som å holde avstand i skredterreng og unngår terrengfeller. Skulle ulykken ramme, får vi rask hjelp av den profesjonelle redningstjenesten med helikoptre, samt frivillige som Røde Kors, Norsk folkehjelp og Norske Redningshunder.

«Etter hvert har jeg erkjent at den beste medisinen for å forebygge skredulykker ikke er kunnskap alene, men at vi blir mindre risikovillige».

Hvorfor skjer det likevel ulykker?
Ulykker skjer fordi folk tar dårlige valg og ikke i tilstrekkelig grad tilpasser tur etter forholdene. Er det mangel på kunnskap eller tar vi dårlige valg selv om vi har kunnskapen som trengs?

Jeg har tro på kunnskap. Da Den lille snøskredboka kom ut i 2008, så var jeg overbevist om at boka inneholdt all kunnskapen som trengs for å komme trygt hjem. Boka inneholdt jo internasjonal "state-of-the-art" fakta om snøskred og forebygging av ulykker.

Boka introduserte det norske skredmiljøet til internasjonal forskning og begreper som vedvarende svake lag, skytende sprekker, Lemons, CT, ECT og Q1-Q3. Den lille boka på 75 sider beskrev de tre sikkerhetsmurene, terrengklassifiseringen ATES, og at undersøkelser av skredulykker viste at Werner Munters Basis reduksjonsmetode (BRM) hadde en forhindringsverdi på 80 prosent og at Afterski-metoden var vesentlig tryggere da den muligens kunne forhindre 93 prosent av skredulykker. Boka beskrev også den menneskelige faktor, og faren at vi eksempelvis første godværsdag etter et uvær lar oss friste slik at vi ikke bruker kunnskapen vi har.

Jeg trodde lenge at skredkunnskap og bevissthet rundt den menneskelige faktor var tilstrekkelig for å ta gode valg. Naturen er kompleks og har vist meg at også de flinkeste og beste folkene dør i snøskred. Etter hvert har jeg erkjent at den beste medisinen for å forebygge skredulykker ikke er kunnskap alene, men at vi blir mindre risikovillige. Derfor fokuserte de nye utgavene av boka mer på bevissthet rundt risiko og konsekvensene av våre valg. I tillegg til å gi folk verktøy til å ferdes tryggest mulig i skredterreng, så var det viktig å fremsnakke gledene vi kan oppleve i tryggere terreng.

De som venter hjemme
Toppturer og det nye friluftslivet førte til en markert økning i skredulykker fra 2009. Ulykkene gjorde noe med oss, og mange fjell fikk nye ansikt med minner om de som døde der. Spesielt virkningsfullt var de etterlatte som stod frem med sin sorg, smerte og savn etter de fantastiske menneskene som var borte. Deres budskap var at vi må tenke på de som venter hjemme når vi er på tur, og vi må komme trygt hjem!

Møte med sorgen og smerten til de etterlatte gjorde noe med meg. Det endret perspektivet, og ord som skikjøring og pudderdag er ikke lenger ord som bare gir positive assosiasjoner. Ulykkene forsterker tvilen om at kunnskap alene er nøkkelen til et skredtrygt liv. I 2015 gav jeg ut en skredbok på Kagge forlag med undertittel En bok for deg som er ute og dere som venter hjemme. Boka inneholdt historiene til folk som har mistet sine nærmeste i skredulykker.

Jeg stilte spørsmål om hvorfor vi oppsøker bratt og farlig terreng, der det kan være tilfeldigheter som avgjør om vi kommer trygt hjem eller ikke? Det ble starten på Why2Go-metoden.

Why2Go?
En topptur har mange elementer som gir glede før, under og etter turen. Mine turer gir meg tid i naturen. Jeg får trim som gir meg energi og god helse. Jeg finner kanskje god snø og en nedkjøringen som er 15-25 grader bratt, hvor jeg kan leke og nyte og føle meg ekstremt god på ski. Jeg velger terreng slik at jeg kommer trygt hjem. Turens høydepunkt er kanskje å få av seg svett tøy og sette seg ned med et glass og kjenne tilfredsheten i kropp og sinn etter en lang dag ute. Toppturen gir glede på så mange måter, og bare en liten del av turen handler om nedkjøringen.

Toppturer i tryggere terreng med liten risiko gir de fleste veldig mye. Vi må være bevisst vår egen risikoaksept når vi spør oss selv hvorfor, altså Why, vi skal på tur, og hva vi ønsker å oppleve. Når målet med turen er bestemt, så er trinn 2 å planlegge hvor vi skal dra for best mulig å tilpasse tur etter forhold, ferdigheter og risikoaksept.

Siste trinn i Why2Go-metoden er å gjennomføre turen (Go), og i praksis velge terreng og ferdes klokt. Hvis vi elsker både bratt og slakt terreng, så kan vi nyte det trygge terrenget når forholdene er ustabile, og vente med det farlige terrenget til forholdene er trygge. Det er en tid for alt.

Hvorfor er det trygt?
NVEs Markus Landrø har i mange år gjort en stor innsats for å forebygge skredulykker i Norge. Jeg er spesielt begeistret for hans enkle budskap at du må kunne svare på hvorfor det er trygt. Det er et viktig og enkelt spørsmål, men det det ikke alltid lett å gi et godt svar uten regelbaserte metoder.

Den eldste regelbaserte metoden i Norge lærte jeg fra Nils Faarlund på 1980-tallet da han sa «gå rundt og vent med terreng brattere enn 30 grader til etter førefallet». Denne enkle og gode regelen forteller oss at lagdelt vintersnø kan være så uberegnelig at vi bør holde oss unna terreng brattere enn 30 grader til snøen har mistet sin farlige lagdeling.

Vi kan få hjelp til å forstå om det er trygt med regelbaserte metoder som eksempelvis den sveitsiske GRM-metoden (delvis tilsvarende Afterski-metoden), og varsom.no sin nye klassifisering av skredterreng (KAST). Regelbaserte metoder hjelper oss å forstå om turen vi planlegger er i samsvar med forholdene, og vår kunnskap, ferdigheter og risikoaksept. Det hjelper oss å ta valg.

Ordene til Kennedy
Jeg er glad at vi i Norge har alt vi trenger av kunnskap, informasjon og hjelpemidler til å dra på tur og komme trygt hjem. Mange jobber for vår sikkerhet og samfunnet bruker store summer på dette årlig. Samtidig overraskes vi innimellom over hvor dårlige valg folk tar og hvor galt det kan gå.

Hvis målet er ingen skal omkomme i snøskred, så kan kanskje en omskriving av ordene til Kennedy være vår mantra: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for at ingen skal dø i snøskred, spør hva du kan gjøre for at ingen skal dø i snøskred i landet ditt. Det er opp til deg. Det er ditt valg.

Kjetil Brattlien har skrevet boka "Den lille snøskredboka" utgitt av Fri Flyt. Les mer om boka her.

LES OGSÅ: Langrenn over tregrensa