GJETEREN I VERMEDALEN

Den «rastløse foten» har ført henne over utallige fjell, gjennom milevis med daler og til mange utenkelige leirplasser. Ingrid gikk gikk Norge på langs i 2014 og overvintret i Canadas villmark 17/18. Om sommeren er det bare en ting som er riktig og viktig for henne: Gjeting av saueflokken. I fem somre har hun travet rundt i fjell og daler sammen med en hund eller to. Sauene skal passes på, rovdyrene skal skremmes og kadaver obduseres. I sommer deler hun opplevelsene sine med oss. Instagram: @fjellfantingrid

For å få med neste innlegg, abonner på vårt nyhetsbrev

 Det er vår i lufta. Jeg sitter på toppen av mitt yndlingsfjell med utsikt ned til bygda. Jeg drar den friske lufta langt ned i lungene, holder pusten, og slipper den sakte ut igjen.

Jeg skuer utover. Det er fortsatt hvitt i toppene, fortsatt litt is på vannene.

Det er noe som trekker og lokker. Rastløshet og utålmodighet. Den samme følelsen hver gang kalenderen viser «mai».

En liten fugl kvitrer til meg det jeg vil høre:

«Nå kommer snart sommeren, og du skal til fjells. Saueflokken venter på deg. Juli er nær.»

Endelig, juli og sauer i fjellet! Jeg slenger bildøra igjen, vrir om nøkkelen, fryder meg over at rustholken starter i dag også, setter vraket i førstegir og ruser den så naboene snur seg.

– Til fjells, roper jeg til den forvirra bikkja i baksetet.

Pyreneerhunden «Belle» har ingen valg. Hun må bli med den overivrige fjellfanten. Det er jo første sesongen for «Belle», og hun er bare 2,5 år. Det hun ikke vet, er at hun kommer til å elske gjeterlivet like mye som meg. Hun kommer til å elske det så mye at hun ikke vil ned til bygda igjen. Jeg vet det, av erfaring.. 

Vi suser oppover Romsdalen. Sola skinner og «the radio» spiller «wild and free» med Hobo Jim. Min sang. Min følelse. Tenk at en annen kan beskrive akkurat min følelse i sin sang. Bare en annen med den samme eventyrlysta kan gjøre noe sånn… Etter en 40 minutters konsert har «Belle» mest sannsynlig hodepine, men heldigvis for henne svinger vi nå av E 136 på Verma, og kjører opp til Sletta. Området jeg skal gå tilsyn i heter Vermedalen. Dette blir min fjerde sesong som gjeter i denne vakre dalen. Vermedalen er en anonym dal, stengt for alminnelig ferdsel. Det er en anleggsvei på 13 kilometer frem til Langevatnet. Veien ble laget i forbindelse med utbyggingen av «Verma kraftverk» i 1949. Det er kun hytteeiere og de som har arbeid i området som har nøkkel til bommen. Turgåere eller fiskere må gå fra Sletta. På grunn av dette er Vermedalen en dal med lite turister og få rødmerkete stier.

Nederst i dalen er det frodig og grønn, med urgammel furuskog. Det er ofte jeg stopper opp på turene mine for å beundre disse furuene. De er så levende, så trolsk. Av og til venter jeg bare på at de skal snakke til meg. Fortelle meg en historie om den gangen de var ung, da det var nok beitedyr i fjellet og budeiene ropte «kåååme kyyra». Den gangen dalen var levende og åpen på en annen måte enn i dag. Menneskene levde i og av fjellet, var selvforsynte med mat og klær. Jeg har en tendens til å snakke meg bort når jeg møter et interessant furutre. Vi har så mye å prate om. Det er så mye jeg lurer på – om utmarksforvaltning, beitedyr, seterbruk, naturvern, rovdyrpolitikk, kulturlandskap…

Lengre innover i dalen går landskapet over til høyfjell. Gode fiskevann og godt beite for sauene.

Vi parkerer utenfor Langvassbu. Min høygravide bestevenninne, Ingrid B. Morstøl, er også med til fjells. Hun er en like stor fjellfant som meg, og er det noen som skjønner seg på meg, så er det hun. Vi trenger ikke ord for å kommunisere. Alt går av seg selv, gjøremål og arbeidet. Vi er som knoll og tott, hånd i hanske. Hun stusser heller ikke når jeg bruker en plastpose om igjen for hundrede gang, eller når adrenalinet tar overhånd når storfisken biter på kroken.

Tre dager skal vi, to raringer og en uerfaren hund, være i fjellet. Oppgaven er egentlig enkel: Observere alt som kryper og går i naturen. Søyer, lam, kadaver, hvor mange lam som mangler, ravn, ørn, rev, folk, hunder, været.

Jeg må kommunisere med naturen. Lese den. Tyde alle tegna den gir meg. Vær og vind. Det er egentlig enkelt, men ikke enkelt likevel…

Gjetinga går i sakte tempo fra Langevassbu mot Slettflybotnen. Jeg og Belle leder an, Ingrid vandrer bak med den store magen hvor lillegutt bor. Vi går rolig. Skal vi få med oss det som skjer i omgivelsene må vi det – gå rolig. Ofte tar vi pauser. Tar frem kikkerten, kikker og lytter. Er det en ravn som skriker? Har den funnet et rovdyr-drept kadaver? Er det en sauebjelle vi hører?

Å gå i ett med naturen er et hemmelig triks vi gjetere er gode på! Det er ingen sti opp til Slettflybotnen, men noen gamle varder som viser vei. Svetta rinner og sola skinner. Jeg og Ingrid smiler til hverandre. Vi skjønte allerede da at disse tre dagene skulle bli uforglemmelige.

Oppgaven er egentlig enkel: Observere alt som kryper og går i naturen. Søyer, lam, kadaver, hvor mange lam som mangler, ravn, ørn, rev, folk, hunder, været.

Vi konstaterer at i området Slettflybotnen er sauene lykkelige, ingen kadaver å finne. Alt er rolig, og vi kan velfortjent begynne med «fritidssysler». Fisking! For ja, vi er storfiskere, begge to.

Den uendelige diskusjonen om hvilken sluk som skal brukes er igang. Men på grunn av værforholdene er vi faktisk enige om at det må bli en møresild i gull og rød. Ingrid M. kaster, venter litt, drar inn i jevnt tempo. Det skal ikke mange kastene til før det rykker til! Der beit den! Fisken henger på helt inn til land, nå er det bare å «jeppe» den på land så er middagen reddet. Akkurat i det hun «jepper» stanga med et rykk for å slenge fisken på land, knekker stanga! For en dramatikk!

Vi spiser fisk til middag den dagen, og den var så fin og velsmakende at stanga som knakk var verdt det, sånn nesten da… Gode og mette legger vi oss. Solbrente er vi også. Før vi la oss satte vi to garn, og håpet er å ha med fisk til hele familien når vi reiser hjem neste dag.

  

Og, som de legendariske fiskerne vi er må du tro det ble familiemiddag! Uforglemmelige ble disse tre dagene på jobb som nå er historie. Om man kan kalle det jobb da…

LES OGSÅ: 16 observasjoner fra Romsdalseggen