HØY PÅ LANDET

BYGDA 2.0

Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd. 

Nå er det digg å bo i fjellbygda!

Parkliv og popler på St.Hanshaugen er herlig. En sjokkvarm vårdag på Solastranda eksotisk. Men uten skygge av tvil: I mai finnes det ingen over, ingen ved siden. Kom mai, du skjønne ville i fjellheimen!  

I mitt urbane eksil var det fjellvinteren jeg romantiserte mest, savnet sterkest. Knasende sprengkulde i januar. Plystrende vind over viddene i februar. Blå Extra hele mars til ende. Alt sammen en kjapp svipptur hjemmefra. Hvilket liv! Vårskiturer i mai, kremter du? Når ei nasjonalromantisk sol omsider varmet asfalten, var vinteren smeltet så bort fra bevisstheten at hvitevarene under dypblå himmel ikke lenger utløste akutt mørketid. Desto større er gledesrusen nå, som vi har verdens største lekeland i nabolaget.

HAPPY WIFE – HAPPY LIFE. Når pjokken på fem hoier «bånn gass!» på silkeføre ned bakkene ved foten av Rasletind. Når veslesøster på to år kaster akebrettet og romperacer etter. Når storesøster på åtte med et trylleslag forvandles til frelst offpistekjører. Da går det an å være tungt lastet og søvndeprimert trebarnsfar uten å reflektere ett sekund over Alle De Andre – de som tilbringer kalashelga i randonnéeutstyr ranglende til Jotunheimens ypperste tinder. Når kona og turvenninnene sender lagbilde fra 2000-meterstoppene Storebjørn og Loftet med hurraropet «MAGISK», da går det an å være sjenerøs ektemann på nær horisontal vårskitur med tre unger på slepp 1000 høydemeter lavere. Når mirakelmåneden mai fortsatt ligger blank og ubrukt, høytrykkene står i kø, snøen ligger dyp og opptur-kvota allerede er velfylt for både store og små, da er det sjukt digg å bo i fjellbygda. Og sannelig vet bygdefolket å ta for seg.

MANN AV HUSE. Søndagskveld øverst i Sjodalen. Solsteikte unger i drømmeland, salige besteforeldre i hyttekroken, gullrekka på Facebook: Fra nær hver eneste 2000-meterstopp rundt Valdresflya og Sognefjellet har våre nye sambygdinger postet panoramabilder og panserglis. Det er så man kan undres på hva som kom først: Høytrykket eller folkevandringen. Hvor mange høydemetre har Vågås snaut 4000 innbyggere alene logget den ene søndagen? Hvor mye folkehelse ble generert i Jotunheimen? Hvor mange timer hos terapeut, kiropraktor og fastlegen ble spart?

Og om det er vindstille på toppene, koker det i dalen.

VIVA VÅREN! Melding fra lokal oppdragsgiver i kulturbasert næring med en rekke toppartister på konsertprogrammet og noen tusen middagsgjester trippende rett rundt hjørnet: «Snakkes snart. Holder på å få igjen pusten nå. 900 lam er kommet, og 600 til kommer, men roligere tempo nå som toppfrekvensen er passert». Saueimpressarioen er ikke alene. Rundt oss eksploderer bygda i ureiste skapelsesberetninger på alle kanter. I en eim av møkk, pollen, solsteik og hormoner fødes, gror, smelter, klukker, bruser, rauter og spirer nytt liv fram i hver en krok. Innimellom vårski-oppturene er bygdefolket så hektisk opptatt med å forløse alt det nye at jeg vel er den eneste av oss som har tid til å skrive blogg. For her bidrar alle, selv i barnehagen. På fire hektiske uker skal småtassene mate høner, griser, sauer og kaniner, hjelpe til under lamming i sauefjøset, introdusere nyfødte geitekillinger til lekeapparater og sandkasse, ruge fram et snes kyllinger og åpne fjøsdørene for våren mest keitete eventyr: Kuslippet!

Så i all respekt til deg som måtte mene livet på bygda er kjedelig: Du kan umulig ha fått med deg hva livet handler om. Da er dikterhøvding Bjørnson nærmere – han bommet med en måned, men traff med beskrivelsen:

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

OPPDAGELSESTUR: Heimdalen er lett å rase forbi på vei til høyere turmål - men veldig vanskelig å forlate når ungene først har oppdaget den.

HØYDEMENING: Er nok en fjellskiløper født i solhellingene mellom Valdresflya og Rasletind?

LES OGSÅ: Tar du pappapauser? Ikke gjør det