BYGDA 2.0

Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. Framover I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.  

– Har dere allerede vært der inne? 

Panikken er i ferd med å ta nabokona.

Med gravalvorlig mine tviholder hun blikket mitt, avskjærer alle uunnvikelser:                                                                                                                    

– Du får aldri lov å skrive navnet på den dalen. Noe sted. Den dalen er en bygdehemmelighet.

VALGETS KVAL. I løpet av Friluftslivets År 2015 kåret brorparten av landets kommuner sitt mest attraktive friluftsområde. Brått fikk Langsætrane, Herdla og Vardetangen sine femten minutter med berømmelse. Kvitvola, Glimma og Gjerdalen likeså. Nå, et godt år senere skal endelig Vågå kåre sin grønne folkefavoritt. Årsaken til tregheten? Kan det rett og slett skyldes at lista over kommunale kremområder helt i Norgestoppen er så svimlende lang:

Nasjonalparkene Jotunheimen og Reinheimen. Fjellsjøene med irrgrønne Gjende i spissen. Seterdalene med dronninga Sjodalen som den mest kjente. Nest flest 2000-meterstopper i landet. Bygdefjell med utsyn til fem nasjonalparker i 360 graders panorama. Kulturlandskap med egen post på statsbudsjettet. Nærmiljøstier gjennom landets største forekomst av vernede tømmerhus. Lemonsjøen med skiterrenget som fostrer landets beste frikjørere – og cappuccinoen til baristabudeia på Kalven Sæter. Padle, fiske- og jakteldoradoer i alle himmelretninger. Høyfjell, moltemyrer, badetjern, skiløyper, seterstøler og toppturmål en svipptur hjemmefra. Tre lysløyper med god, gammeldags vinter – og tallrike isbreer for den som savner vann i fast form resten av året. Stisykling ned knusktørre krøtterstier eller backflip på bigbagen i sentrum.Vågåvatnet, det nærmeste innlandet kommer en fjordarm – med Bakeriet i Lom i den andre enden.

«Nærmiljøstier gjennom landets største forekomst av vernede tømmerhus. Lemonsjøen med skiterrenget som fostrer landets beste frikjørere – og cappuccinoen til baristabudeia på Kalven Sæter.»

Alt sammen friluftsområder fra aller øverste hylle, turmål som inntil nylig var en fjern drøm forbeholdt glansede friluftsmagasiner og sosiale medier. Så bortskjemte er bygdefolket at verdenskjendisen Besseggen – som årlig trekker 60.000 fotturister fra hele verden – ikke en gang er nominert i kåringen av mest attraktive friluftsområde. Så hva med oss byfolk i ferskt eksil? Tre måneder inn i vårt nye bygdeliv har vi falt pladask for en fjelldal i nabolaget. En familiefavoritt komplett med kulturlandskap, villmarkssus, tumleterreng, toppturmål, dyreliv og årstider varierte nok for et helt friluftsliv. I likhet med de andre fjelldalene i Vågå lett tilgjengelig og ditto vanskelige å forlate.

Navnet?

Du får nesten spørre nabokona.

PÅ BÆRTUR. «Pappa, da! Du synes det er så fint her oppe at du får jo ikke plukket noen verdens ting!». For tredje gang har vi tatt svippturen opp til favorittdalen. Stirret måpende utover den buktende elvesletta. Kjent hvordan synet av seterstøler treffer noe djupt inne i oss. Sanset en bisarr lyst til å omfavne hver eneste forvridde fjellfuru. Skjønt at nå er vi i kontakt med noe større enn den siste regninga som skulle vært betalt.

BÆRSERK: Bærhøstere kommer i mange former. Denne setter seg alltid i lyngen. 

Første gang vi tok turen inn hit ramlet vi inn på en seterstøl som huset samtlige norske urfe-raser, enda flere slag høner og hester, samt et herlig persongalleri av tobeinte.  Midt i idyllen rakk mellomstemann å sluke så mange rømmevafler at han ville gjort furore som bukken i eventyret – etter at bukken hadde vært til seters.

Alt sammen friluftsområder fra aller øverste hylle, turmål som inntil nylig var en fjern drøm forbeholdt glansede friluftsmagasiner og sosiale medier.

Andre gangen vi besøkte dalen gikk det opp for oss at den krystallklare fjellelva bukter seg paddeflat og doven gjennom hele dalens lengde – et milelangt kanomekka som definitivt skal utforskes med skøyter på beina også.

Nå, på vår tredje visitt er vi altså helt på bærtur ifølge eldstejenta, som ikke fatter at smaksbombene får henge urørt når pappa likevel går ned på kne.

DALENES DAL. Jeg vet, nasjonalromantikken min vil gli over. Om noen år har jeg blitt bortskjemt bygdekar så godt vant med grønt gull at jeg ikke gidder betale de 50 kronene i bomavgift inn dalen. Når tilreisende begeistres over det lett tilgjengelige friluftslivet i Vågå kommer jeg til å humre overbærende i skjegget. I så fall: Her er noen erkjennelser hogd i stein til mitt kommende jeg:

  • Hadde Vågå ligget i nærheten av Norges storbyer, ville da storslåtte fjelldalene her vært omregulert til park og fritid, gruslagt og flombelyst alle som én.
  • Hadde Vågå ligget i nærheten av Norges mindre byer, ville fjelldalene her for lengst vært omregulert til private hyttefelt, drenert og ramponert.
  • Hadde fjelldalene i Vågå vært bedre kjent så ville Besseggen vært mye mindre besøkt.

Fakta er, at hadde vårt nye nærmiljø krevd inngangsbillett, lange kjøreturer og vært ridd av et ustabilt klima, så ville de fortsatt være verdt innsatsen å besøke. I stedet venter altså moroa rett utenfor døra: «Verdens beste lekeland» ifølge DNT, kun en svipptur hjemmefra. I et Norge som er i ferd med å spinne totalt av hengslene er det en gåte at ikke flere småbarnsfamilier slår til på tidenes deal: Bytter boliglån, stress, trengsel og køer med en gjeldfri hverdag i omgivelser man ellers ville drømt manisk om å dra på ferie til…

«Pappa, se da! Nå MÅ du begynne å plukke blåbær snart!», insisteres det fra lyngen.

MER FRA SIGURD

LES OGSÅ: Sult

ÆREDE JURY. Skal et friluftsområde fortjene tittelen «mest attraktive» i ei fjellbygd, bør det romme eventyr til lands og til vanns og gjerne i luften med. Området bør ha elver og vann som innbyr til ørretfiske, kanopadling og bading – gjerne også skøyteturer på stålisen. Rikelig med småvilt i skogen og storbukker i fjellsidene. Tyttebær, blåbær og molte i saftige mengder. Skogen skal være av type forvridd fjellfuru – her gis det intet unntak – og dalsidene bør definitivt være krydret med stier, turmål og kulturminner som reinsdyrgraver og lignende. Utsikt ingen ulempe og aktiv seterdrift – Bygde-Norges fremste adelsmerke og kvalitetsindikator – er en stor fordel. Knusktørre stier for sykkeleventyr og stiløping hører med i år 2016. God gammeldags vinter mottas med stor lettelse og takk. Herligheten bør kunne nås så raskt at ingen i baksetet rekker å uttale «Marcus & Martinus».  

Ærede jury, min stemme går til dalen.

Jeg får bare ikke lov å si hva den heter.