Astrid fant sin sydpol

Astrid Furholt klarte å finne Roald Amundsens varde. På en annen topp enn antatt.

Sist oppdatert 15. august 2018 kl 18.15
Astrid Furholt ved Roald Amundsens varde på Bettyfjellet, hvor han satte igjen en kanne parafin, fyrstikker og en hermetikkboks. Foto: Jan Sverre Sivertsen
Astrid Furholt ved Roald Amundsens varde på Bettyfjellet, hvor han satte igjen en kanne parafin, fyrstikker og en hermetikkboks. Foto: Jan Sverre Sivertsen

ÅRETS EVENTYRER

JURYEN SKRIVER: Historien om Amundsens legendariske rute er lang og full av både tragiske og mislykkete forsøk. I vinter skulle Astrid Furholt bli første kvinne til å nå Sydpolen i Amundsens fotspor. Fordi flyet ikke kunne lande ute ved kanten av Rossisen der Amundsen startet, måtte hun og makker Jan Sverre Sivertsen først gå 700 kilometer ut, og så tilbake samme vei og inn til Sydpolpunktet. Dårlig vær forsinket utflygingen, og så ble de sittende fast i storm i ytterligere seks dager. Dermed måtte de snu før de rakk ut for å ha en sjanse til å nå Sydpolen i tide. Astrid hadde flere drømmer. En av dem var å finne og dokumentere Amundsens varde på Bettytoppen. De ble de første nordmenn der, og fant alt Amundsen etterlot seg i meget god stand – 105 år etter! Et annet mål var å inspirere andre til å «finne sin sydpol». Noen ble med å gå hver dag så lenge turen varte, til sammen utrolige 5,5 ganger rundt jorda. 

STEM PÅ ASTRID

ALT OM ÅRETS EVENTYRER

Det å ligge værfast og se dagene gå uten noe som helst fremdrift var ganske tøft for meg.
Astrid Furholt 

Fortell om turen din. 

– Jeg har planlagt og jobbet med å få til denne ekspedisjonen i fire år. Drømmen min var å bli første kvinne til å gå hele Amundsens rute til Sydpolen. Det er en veldig spesiell rute å gå. Både historisk sett, og ikke minst fordi den har en nesten umulig logistikk. Den koster også enormt mye å få til fordi ruten ligger ‘på feil side’ av Antarktis. Det går ikke an å bli fraktet ut til der Amundsen startet lenger.  Derfor måtte vi gå og skiseile de første 700 kilometerne. Men så ble det værforsinkelser før vi ble fanget i en storm og ble liggende værfaste i seks døgn. Det gjorde at vi måtte snu før vi nådde kysten, for i det hele tatt å rekke inn igjen før siste fly ut fra Sydpolen det året. Det var en forferdelig skuffelse. Ruten innover Rossisen og opp den bratte og oppsprukne Axel Heiberg breen  var bare et eventyr. Med storslåtte fjell oppkalt etter Amundsens «velgjørere» som de ble kaldt på den tiden var en utrolig opplevelse. Det var mye snø som gjorde at  vi måtte gå flere turer opp og ned samtidig som vi begynte å kjenne  på at vi kom opp i høyden. Vi gikk fra havnivå og opp til 3000 meter på bare 55 km. Å gå på «hvitt sandpapir» innover polplatået var en ny type skiopplevelse. Snøen var så trå og det fantes nesten ingen fremdrift. Kulde og vind gjorde sitt på kropper som begynte å merke at de hadde vært mange uker på tur. Å nå polpunktet  akkurat i tide etter 66 dager ute på verdens mest forblåste kontinent var helt utrolig spesielt.. Følelsen av glede og takknemligheten var overveldende. Nå hadde jeg gjort det, jeg var i mål,  jeg hadde klart å gjennomføre drømmen min.

Kan du si litt om det å måtte justere turen underveis? 

– Det å ligge værfast og se dagene gå uten noe som helst fremdrift var ganske tøft for meg. Å allerede i begynnelsen av turen se målet mitt forsvinne rett foran øynene på meg, og at det er umulig å gjøre noe med, var utrolig frustrerende. Der var det naturkreftene som rådet. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Det at jeg mentalt måtte stille om  på alt jeg hadde drømt om så tidlig på turen, og ikke miste hodet var ikke lett... Jeg måtte lage meg et nytt mål og finne ny mening med turen min før den egentlig hadde begynt. Jeg hadde noen virkelige tunge dager der ute på isen da.

Lærte du noe nytt på denne turen? 

– Alt ligger i planleggingen og forberedelsene, hører man jo, og jeg har nok hengt meg veldig opp i det. Men jeg fikk også erfare hvor viktig det arbeidet man gjør i forkant er for å lykkes. Jeg ville gjøre alt riktig for å unngå risikoen for å måtte avbryte ekspedisjonen på grunn av valg jeg hadde gjort feil i forkant. Jeg  planla derfor veldig mye på detaljnivå. Det jeg ikke hadde kunnskap om, klarte jeg å finne blant andre veldig hjelpsomme polfarere eller lese meg til, så det har blitt mange runder med polarlitteratur de siste årene. En annen viktig lærdom var i forhold til det å oppholde seg i høyden. Her hadde jeg liten erfaring, kun fra topper i Norge og det var ikke høyt nok. En av sponsorene mine satte meg i kontakt med en spansk lege som hadde høyde og ernæring som sine spesialfelt. Han hjalp meg også med å spisse måten jeg hadde tenkt å ernære meg på under ekspedisjonen. Det ga meg spennende og gode resultater. Mens makkeren min gikk ned 19 kilo, så mistet jeg bare 5 kilo.

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram?  

– For meg så var det absolutte høydepunktet å finne Amundsens varde. Bare det å få greie på hjemmefra at jeg sannsynligvis var den første norske der etter Amundsen var så spesielt at jeg får gåsehud den dag i dag ved å tenke på det. Det ble også spesielt da jeg på forhånd hadde hørt at kannen var fjernet, men så var den der likevel! Og alt var på en annen topp enn først antatt.

Hvordan startet friluftslivsinteressen din? 

– Jeg har nok over mange år vært glad i naturen og opplevelser knyttet til den. Da jeg var yngre var sporten min elvepadling, og jeg jobbet flere sesonger som raftingguide  i Sjoa. Men så ble det mange år med skoler, og jobb, før jeg oppdaget fjellet og ble fullstendig bitt av det. Jeg dro på tur så fort jeg fikk en sjanse. Etter hvert ble det ekspedisjoner av det, og etter å ha krysset Grønlandsisen i 2011, begynte drømmen om Antarktis og en lang tur til Sydpolen å melde seg. Det store, hvite, kalde hadde stjålet hjertet mitt. Dermed ble det ny tur til Grønland, samt Patagonia, Svalbard og mange turer her hjemme.

Hva motiverer deg til å dra på tur?

– Min motivasjon er nok litt spesiell. Det var gjennom jobben min som kreftsykepleier at en døende mann sa disse kloke ordene til meg; «Astrid  du må leve mens du er i live». Og det er ganske enkelt det det handler om. Å gi livet innhold og fylle ryggsekken med gode minner og opplevelser, og ikke minst tørre å drømme og gjøre noe med dem, ikke utsette eller la være bare for å oppdage at det plutselig er for sent.

Hva gjør du når du ikke er på tur?

– For tiden jobber jeg litt som sykepleier, men mye av tiden går med til å gjøre gjenytelser for alle sponsorene mine. En takknemlig oppgave, jeg hadde aldri hadde fått dette til uten dem. Noen foredrag er booket utover høsten, og nå blir det etter hvert også en bok om «Finn Din Sydpol»-prosjektet mitt. Så jeg har mye å henge fingrene i.

Hva er en eventyrer for deg? 

– Jeg tenker nok umiddelbart at en eventyrer er en som vil noe mer enn å bare være i det satte og trygge. En eventyrer vil utfordre seg selv, pushe noen grenser og finne de gode opplevelsene, kjenne på  friheten, respekten og nærheten til naturen - som er så stor og mye mektigere enn oss selv... og ikke minst kjenne på gleden – som bare det å være i naturen kan gi deg.

Hva vil det bety for deg å bli kåret til Årets Eventyrer? 

Det ville være utrolig hyggelig å få den anerkjennelsen, og samtidig inspirerende for meg til å fortsette og inspirere andre til å finne sin sydpol. Det er mange ugjorte drømmer der ute, og man vet aldri når man trykker på rette knappen for at flere skal få mot til å sette i gang. Prosjektet mitt har allerede ført til mange utrolige historier, også for mange flere enn meg og det synes jeg er helt fantastisk. Det gir mening, og jeg må bare være takknemlig for at det var akkurat meg som hadde denne spesielle samtalen for snart 10 år siden med en døende mann, og fikk det dyttet jeg trengte til å drømme stort å gjøre noe med det. Nå er det min oppgave å dele det med flere. 

SEIGT: Flatt landskap er ikke helt flatt. Foto: Jan Sverre Sivertsen
SEIGT: Flatt landskap er ikke helt flatt. Foto: Jan Sverre Sivertsen
FRAMME: Astrid Furholt rakk det i tide. Foto: Jan Sverre Sivertsen
FRAMME: Astrid Furholt rakk det i tide. Foto: Jan Sverre Sivertsen

LES OGSÅ: UTE-PORTRETTET: Astrids sydpol

FINN ET TILBUD SOM PASSER FOR DEG!

Publisert 16. august 2018 kl 07.00
Sist oppdatert 15. august 2018 kl 18.15
annonse
Relaterte artikler
tissetrakt for jenter
Smarte triks på lange turer

Ekspedisjonstips fra friluftsekspertene

vincent colliard
Knuste norsk rekord på Sydpolen

Knuste norsk fartsrekord

Her jager Eirik Skjevdal vekk bjørn

– Ha deg vekk

Continental Divide Trail på 124 dager

– Jeg følte meg ikke helt ferdig

cato zahl pedersen
Zahl Pedersens metode

Zahl Pedersens metode

Rekordforsøk på Sydpolen

Vincent jakter norsk Sydpolen-rekord

annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen