ÅRETS EVENTYRER

Teodor Glomnes Johansen (26) tok i år steget videre med en nytenkende soloekspedisjon, da han ble første nordmann til å krysse Bajkalsjøen i Sibir fra syd til nord. Turen innebar å gå 680 kilometer alene på ski, skøyter og sko med brodder, uten assistanse eller etterforsyninger. Til tross for sin unge alder har han bygd mye erfaring gjennom kryssing av Antarktis og bestigning av Manaslu, som den yngste i Skandinavia. Teodor holder inspirerende foredrag, ikke bare om suksess på ekspedisjoner, men viser også hva som skjer når ekspedisjoner og drømmer blir knust sønder og sammen. Teodor sin dokumentar «Drømmen om Everest» har blitt sett over 1,4 millioner ganger på nettet, et fjell han har to forsøk på.

STEM PÅ TEODOR

ALT OM ÅRETS EVENTYRER 2018

Fortell om turen din. 

– I 2017 var jeg på utkikk etter et nytt eventyr. Jeg satt hjemme og snurret rundt på globusen og stoppet opp ved et stort hull i Russland. Det store hullet var Bajkalsjøen i Sibir. Jeg hadde så vidt hørt om innsjøen tidligere og startet å lese meg opp på området.  Bajkalsjøen er verdens dypeste innsjø og verdens største innsjø i volum. Til tross for størrelsen og at innsjøen inneholder 20 prosent av alt flytende ferskvann i verden, viser det seg at den øvre delen fryser til is på vinteren. Jeg la opp en rute fra nord til syd og estimerte den til å være på ca 670-700 kilometer. Ut i fra satellittbilder så jeg at deler av området var dekket av ren snø, blankpolert is, mindre råker og skruis. Jeg måtte derfor finne på en løsning som kunne gi meg fremdrift uansett forhold. Løsningen ble ski, turskøyter og isfiskestøvler som jeg skrudde brodder fast i sålen. Bajkalsjøen ble like vilt og variert som jeg håpet på. Fullt av nydelige isformasjoner, værskifter, mektige fjell ved kysten og utfordringer som kulde og vind. Heldigvis slapp jeg unna både ulv, bjørn og UFO-er som har blitt observert i området. Herlig natur som virkelig anbefales!  

Lærte du noe nytt på denne turen? 
– Mye. Før jeg startet planleggingen av turen følte jeg at jeg kunne bruke de samme løsningene som ble brukt i Antarktis og de to siste ekspedisjonene på Svalbard. Jeg fant derimot kjapt ut at jeg måtte revurdere de fleste av løsningene og se om de fungerte på isen. Hvordan skal jeg feste teltet på ren is? Hvordan skal jeg feste ski, staver og pulk slik at utstyret ikke blåser bort på isen i løpet av natten? Hvordan skal jeg bygge levegg hvis det ikke er noe snø? Hva gjør jeg hvis det blir dårlig vær, teltet revner og jeg ikke kan grave meg ned? Is- og skøyte-elementet ble en større endring enn jeg hadde sett for meg. Hvis jeg skulle bevege meg på is som skilte meg og den 1670 meter dype innsjøen, fant jeg ut at jeg måtte få opp kunnskapsnivået. Jeg tok derfor kontakt med isskøytemiljøet og gruppen «Rollers» for å lære om is. Tanken var at hvis de klarer å lese isen slik at de kan være trygge på 5-10 cm tykk is i Norge, så kan det hjelpe meg til å føle meg trygg på isen i Sibir. Takket være dem lærte jeg å se på is på en ny måte. Før tenkte på is som noe dødt og hardt, men is er snarere tvert i mot noe dynamisk og nærmest levende. Den endrer form, størrelse og snakker – ja, den snakker. Hadde jeg sklidd og slått hodet på isen, så hadde jeg slitt. Hadde jeg falt gjennom en råk, så ville jeg fått problemer. Jeg jobbet mye med egen psyke på denne turen. Spesielt under de mørke nettene hvor jeg lå alene i teltet og hørte «The voice of Baikal» - som høres ut som mørke tordendrønn som skjærer gjennom isen. Frykt er derimot veldig ofte irrasjonelt, så jeg hadde ordene til Franklin i «Rollers» i bakholdet - «isens drønn og lyder er gode lyder som forteller at isen er tykk, nyt dem».

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram fra turen? 
– Høydepunktene på turen var alle de vanvittige soloppgangene. Synet av solstrålene som treffer de krystallklare iskrystallene er helt ubeskrivelig. Det samme gjelder for de øyeblikkene hvor alt stemte. Blankpolert is, god flyt på skøytene, helt alene.  

Hvordan startet friluftslivsinteressen din? 

– Frem til jeg var 18 år var jeg helt gjennomsnittlig interessert i friluftsliv. Jeg likte å fiske, klatre og gå på ski, men aldri noe mer ekstremt enn det. Det var først etter et ekspedisjonsforedrag med Christian Eide, Børge Ousland og Lars Ebbesen at jeg begynte å ane hvilke enorme muligheter som ligger der ute. Det er faktisk på grunn av dette møtet at jeg startet med ekspedisjoner. 

Hva motiverer deg til å dra på tur?
– Det som går igjen er trangen etter nye opplevelser og den følelsen av å få kontraster til byhverdagen i Oslo.  Jeg har også merket at jeg har forskjellig motivasjon til hver tur. Ved krysningen av Antarktis var mye av motivasjonen å få til noe som jeg så på som stort i livet. Jeg ble motivert av å få møte mange vanvittig flinke folk i prosessen og samtidig følge Amundsens sin rute opp Axel Heiberg-breen til Sydpolen, for så å fortsette til den andre siden av kontinentet. Manaslu, Everest og de andre fjelltoppene var motivasjonen å se om jeg kunne håndtere høydeelementet og for å få oppleve noe så massivt som verdens høyeste fjell. Svalbard fra nord til syd var motivasjonen å se Norges råeste og villeste natur, og samtidig få en klassisk ekspedisjon med kun en makker. Denne gangen i Sibir var motivasjonen å få testet seg alene i naturen i et helt nytt område med ukjente elementer.  

Hva gjør du når du ikke er på tur?

– Når jeg ikke er på tur så er det kontor-hverdag i Oslo. Før Bajkalsjøen ble det ca. 1400 kilometer med trening, hvorav hovedtyngden var dekktrekking i skogen. Så mye tid går også med på å legge grunnlag for nye eventyr og drømmer.

Har du noen prosjekter på gang? 

– Jeg har nylig begynt med fridykking og undervannsjakt, og prøver å få opp ferdighetsnivået på det feltet. Jeg elsker i utgangspunktet å ferdes i kulden og det er vanvittig mange områder som jeg kunne tenkt meg å besøke, men skal ikke se bort i fra at det blir en ekspedisjon hvor kulden blir erstattet av hav og fridykking.

Hva er en eventyrer for deg? 

– En eventyrer er for meg nysgjerrighet. En som lar seg inspirere av andre sine historier, men som også har en trang til å oppdage og oppleve historiene selv.

Hva vil det bety for deg å bli kåret til årets eventyrer? 

– Når man ser de andre prestasjonene som er nominert, så er det stort å bare være nominert. Selve tittelen hadde naturlig nok vært en enda større ære.

«Hadde jeg sklidd og slått hodet på isen, så hadde jeg slitt. Hadde jeg falt gjennom en råk, så ville jeg fått problemer.»

Teodor Glomnes Johansen