Når Ute ringer Amalia jobber hun på bilen sin, hun har akkurat bygd den om til å gå på frityrolje.

– Det er ganske travelt nå, jeg skal være i Bergen 5. september men det er fortsatt ganske mye som må gjøres på bilen.

Amalia forklarer alt hun må gjøre for å få den gamle Transporteren fra 95 til å gå på frityrolje, og alt som skal gjøres for at hun skal kunne bo i den.

– Når jeg startet prosjektet i fjor høst var jo egentlig planen å bo i telt hele tiden. Det er jeg ganske glad for at ikke gikk nå i etterkant. Jeg brukte couchsurfer og sov hos venner, på den måten ble jeg kjent med så utrolig mye bra mennesker og i tillegg møtte jeg mange som jobber for samme sak.

Hva var motivasjonen din for å gjøre dette?

– Det startet av at jeg var lei av å studere, men jeg ville heller reise litt og gjøre litt andre ting før jeg skulle fortsette. Det startet med interrail i Europa, men uansett hvor eller hvordan jeg reiste, om det var med tog eller buss så var det helt enorme mengder plast langs veien. Det åpnet øyene mine litt for problemet. Når jeg kom tilbake til Norge så var det akkurat det samme her bare ikke like ille. Når nyheten om plasthvalen kom ut brast det noe inni meg, jeg følte at det har gått alt for langt når dyrelivet må ta konsekvensene av det vi gjør.  Når jeg startet hadde jeg ikke planlagt så mye, det er nok en av de tingene jeg kunne vært flinkere på. Så det ble litt til på veien. Jeg visste omtrent hvor jeg skulle, og etterhvert tok jeg kontakt med flere organisasjoner som jeg fikk hjelp og tips fra. Jeg har ganske mye mer respekt for saken nå enn da. Hovedplanen var å plukke søppel hver dag og legge ut bilder av det og skape engasjement rundt saken.

Hvor reiste du?

– Det nordligste jeg reiste var Tromsø og det sørligste var Grimstad. Jeg mangler fortsatt noen fylker, men jeg regner med at jeg får gjort noe med det når bilen er oppe og går.

Hva overrasket deg mest av det du fant på turen?

– Det som overrasket meg mest er at uansett hvor jeg dro fant jeg søppel, om det var by, skog eller havet så var det søppel. Når jeg var i byen og sentrum fant jeg mange engangsartikler, type snusbokser, flasker og sjokoladeemballasje, ved sjøen var det mye mer tau, isopor, plastposer. Ofte trengte jeg ikke ta med egne poser å plukke i, det ligger så mye poser på strendene at man bare plukker i dem. En gang fant jeg blant annet en badeball med verdensmotiv på. Som en oppblåsbar globus, ironisk.

Hva lærte du av reisen?

– Jeg hadde jo ingen forventninger om hvordan dette kom til å bli, men fant ut at vi som enkeltpersoner har mye større påvirkningskraft enn vi tror. De valgene jeg tar kan påvirke andre til å gjøre det samme. Jeg er jo ingen biolog som har endeløs kunnskap jeg er bare en vanlig person som prøver å gjøre det rette.

Følte du noen gang at det var håpløst?

– Gjennom hele prosjektet var jeg veldig glad og motivert for det jeg skulle gjøre, men på slutten var jeg så klar over hvor stort dette faktisk er. Omfanget av problemet var overveldende. Når jeg startet trodde jeg jo at plast hovedsakelig var farlig for dyr, etterhvert økte kunnskapen min om mikroplast og hvordan plast påvirker oss mennesker også. Jeg er stort sett motivert for det jeg driver med, vi får utrolig mye god tilbakemelding på det vi gjør og det hjelper veldig.

«Ofte trengte jeg ikke ta med egne poser å plukke i, det ligger så mye poser på strendene at man bare plukker i dem».