KLASSIKEREN UTE presenterer friluftsutstyr som kom for å bli. Les også: Blå Swix Les også: Camelbak Les også: Jerven-duken Les også: Stormkjøkken Dewar-krateret er omlag 50 kilometer i diameter. Det ligger på den sørlige halvkule på månens bakside. Og allerede nå kikker du på bildet av termosen med varm kaffe, og strever med å se sammenhengen. Et månekrater og en drikkeflaske?Absolutt! La oss presentere mannen som kobler det hele sammen – den meget anerkjente kjemiprofessoren James Dewar. Født i Skottland, død for 90 år siden, og den første i verden som klarte å lage flytende hydrogen. Det skjedde i 1898, etter mange år med hardt arbeid og forskning på nedkjøling av gasser til det punktet hvor de blir flytende.I dette arbeidet hadde James et problem. Han hadde utviklet en kjølemaskin som fikk temperaturen ned, men klarte ikke å holde den lave temperaturen stabil. Skulle han forske på materialene, måtte han hindre at de fordampet. Han forsøkte først med flytende oksygen, som han lagret i en boks isolert med kork, høy eller avispapir. Det fungerte ikke. Så, i 1892, kom Dewar opp med en dobbeltvegget glassflaske, med vakuum mellom de to veggene. Det var en genistrek. Når luftmolekylene ble sugd ut, stoppet også konveksjonen – som fysikerne kaller forflytningen av varme fra et sted til et annet ved hjelp av væsker eller gass. I dag finnes Dewarflasker i nær sagt hvert eneste kjemilaboratorium verden rundt.«Han hadde aldri sett for seg at denne flasken skulle være nyttig for andre enn kollegene på laboratoriet.»Dewars løsning finnes til og med i moderne romraketter, som drives av flytende gasser som er nedkjølt til ekstreme temperaturer. De lagres i Dewar-kammere, som kan holde flytende væsker kalde i opp til tre år. Som takk fikk James Dewar oppkalt et månekrater etter seg i 1970, besørget av den Internasjonale Astronomiske Union.Så langt alt vel. Men så dukket plutselig to tyske glassblåsere opp. De gjorde det som kunne gjort James Dewar til en rik mann. Hvis han bare hadde kommet på tanken selv. Men det gjorde han ikke. Han hadde aldri sett for seg at denne flasken skulle være nyttig for andre enn kollegene på laboratoriet. Tanken på å sikre seg patentrettigheter streifet ham ikke.Men så, i 1904, fikk kjemiprofessoren høre at to tyske glassblåsere hadde lansert en vakuumflaske for hverdagsbruk. De hadde sågar holdt en navnekonkurranse, og kåret en kreativ herremann fra München til vinner med forslaget «Thermos». Ordet spilte på greske «therme», som betyr varme.LES OGSÅ: Energibarer som ikke fryser Nå var Thermosflaskene på vei ut i butikkene, der kasseapparatene straks skulle skape musikk i glassblåsernes ører. Flaskene solgte i øst og vest, ble mottatt som en sensasjon – og ble med på ekspedisjoner til begge polpunktene, det dypeste Afrika og høyt oppe i det eksperimentelle flyet til brødrene Wright.James Dewar følte seg snytt. Han saksøkte Thermos GmbH for å få sin andel av inntektene, men tapte. Slik går det når du ikke sikrer deg patent på dine egne genistreker. I 1907 solgte glassblåserne varemerkerettighetene til tre egne Thermos-selskaper i USA, England og Canada, som tok salget til stadig nye høyder.Den revolusjonerende termosflasken vant «Grand Prize Award» på utstillingen Alaska Yukon Pacific Exposition i 1909, og de ulike versjonene ble brukt til både mat og drikke, kaldt som varmt. På 1930-tallet ble termosflasker på opp til hundre liter brukt av kjøpmenn som måtte holde både fisk og iskrem kjølig, før de første kjøleskapene ble tatt i bruk for alvor.I dag er termosen først og fremst en turkamerat som holder kaffen varm. Neste gang du tar en god slurk, kan du løfte koppen, skåle for James Dewar – og løfte blikket mot månen, som takk.LES OGSÅ: 10 råd for å holde varmen