SIGRI SANDBERG Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Frykt og jubel i Jotunheimen». Vinden tar tak i trærne og lager denne svisjende, svusjende lyden som man hører ekstra godt når alt annet er stille. Men så tuter en bil. Og så bjeffer en hund. Og litt for høy latter kastes ut av et vindu. Vi sover ute. På altanen. Min eldste sønn har lue på og har sovnet for lengst, det er bare jeg som ligger våken og tenker. På at vi ligger ute, i en by. Trygt på vår egen altan, men likevel. Jeg tenker på det de mest hardbarka, risikovillige, tøffeste i Norge snakker om i intervjuer og samtaler: At den er så tynn og litt tilfeldig den skilleveggen mellom hva de ble og hva de kunne ha blitt, polfarer, uteligger, krigsreporter, kriminell, fallskjermhopper, fjellklatrer, narkoman.Dette ønsket om å teste grenser, denne driven vekk fra samlebåndet. Om det er spisse fjelltopper eller  sprøytespisser som gir dem kicket, rusen, fellesskapet, kanskje ligner det. Et sterkt og intuitivt ønske om å sprenge alle komfortsoner i lufta, denne driven mot at det må være noe mer der ute, mer enn enhetsskolen, mer enn å sykle på rekke og rad med et nummer på brystet. Mer enn 09-16.30. Mer enn trygghet i dette pittelille, rike landet. Mer enn klamme, ikke-fungerende familieforhold. Noen prosent av befolkningen har definitivt denne driven sterkere enn andre.«Vi sover ute. På altanen. Min eldste sønn har lue på og har sovnet for lengst, det er bare jeg som ligger våken og tenker. På at vi ligger ute, i en by. Trygt på vår egen altan, men likevel.»Og noen av dem snakker også om hvem mennesket var. Før industrialiseringen. Før landbruket. At vi var jegere. Nomader. Krigere. Vi var i bevegelse. Farer kunne oppstå, på null komma niks, og da måtte du være klar. I utsatte deler av verden er det fortsatt farlig nok. Kreftene må brukes på å skaffe mat og holde fiender unna. Mange er på flukt, fra krig eller ebola eller fattigdom. Men i Norge er det ikke sånn. Ikke akkurat nå. Her kan vi frivillig oppsøke adrenalinet, endorfinene, og i jakten på dem havne på ulike sider av loven. Noen velger dette livet, og kan reise hjem akkurat når de vil. Andre havner et sted der det etter hvert kanskje ikke finnes noen veier hjem. Ikke finnes noe hjem.Dette tenker jeg på og drar lua litt nedover ørene. Prøver å konsentrere meg om de svisjende, svusjende trærne, fortrenge de andre lydene. Jeg trenger ikke noe skummelt for å ha det bra, men jeg liker luft. Jeg liker fjell og jeg liker folk som liker høyere fjell enn meg. LES OGSÅ: • Små drømmer og applaus  • Reklamedamepropaganda • Akkurat denne kvelden Så derfor tenker jeg videre. Prøver å forstå likhetene, mellom uteliggere, polfarere, hjemløse, de som drar med seg eiendelene sine, fra breddegrad til breddegrad, fra gatehjørne til gatehjørne, de fryser, kanskje lengter de etter noen. Kanskje lengter de etter rusen, flyten, men også etter å gå i ett med omgivelsene og kjenne at alt stemmer. At de hører til, at de etter en strevsom dag på asfalten eller viddene kan sette seg ned ved et bål eller en multifuel, varme seg, hvile seg i provisoriske hjem, med tynnere vegger mot virkeligheten enn oss andre. Det er blitt kaldere i luften. Jeg kan bare ta med meg puta og flytte inn i sengen min hvis jeg vil. Men jeg gjør ikke det. For selv om jeg er mer glad i å plukke blåbær enn 8000-meterstopper, mer glad i å samle høstblader enn rekordtider over Grønlandsisen. Så vil jeg jo. Aller helst. Bare. Være. Ute.