Annonse
abcd
DRØMMEDAG: På jobb får Marit Svarstad Andresen brukt skiutstyret stadig vekk. Foto: Bård Basberg
Drømmejobbb: Tindevegleder
03.04.17 / Sandra Lappegard
I jobben som tindevegleder tar Marit Svarstad Andresen med seg skifolket på toppturer, og viser frem det fineste fjellene har å by på.

Lofoten. Senja. Svalbard. Romsdalen. Sunnmøre. Jostedalen. Jotunheimen. Hurrungane.Vinteren kan være hektisk for Marit, med mye reising med ski og klatreutstyr i bagasjen. Lofoten og Romsdalen er favoritter, men aller best trives hun i hjemme Sogndal. Her har hun også jobben på Høgskulen i Sogndal.
– Jeg kunne levd av å bare drevet med fjellføring, men jeg synes det er skikkelig bra å undervise litt på skolen samtidig. Det å møte studentene, følge de opp og se utviklingen, det er veldig givende. Om jeg skulle levd av å bare drive med fjellføring måtte jeg reist en del mer.
Ikke det at det plager henne. Marit liker godt å reise, men noen ganger sover man best i sin egen seng.
– Jeg prøver å si til studentene mine at det er mange måter å leve av friluftsliv på. Det er viktig å finne sin vei, alle må ikke ta Nortind-kvalifisering. Det er like bra å studere i fire år for å bli veileder i friluftsliv. Men dersom du drømmer om å drive med fjellføring i høyalpint landskap, er Nortind-kvalifisering som er veien å gå.

Det var på Lillehammer det hele startet. Med tanten sin som forbilde, løp hun rundt på langrennsski, kjørte telemark og skulle bli håndballspiller.
– Det er Lillehammerjente jeg er. Nortindmarit? Hvem er det? Jeg synes det er rart når jeg hører det, det er jo ikke meg.
Den sprudlende Marit er der hele tiden. Den litt hese latteren, som gjør at du lurer på om hun var på fest i går. Mest sannsynlig var hun på ski.

LES OGSÅ: Rekordkvinnen Johanna Davidsson
LES OGSÅ: Tindevegleder Mikal Nerberg mot tinget

Hun kommer tassende bortover kjøpesentergulvet. Jepp. Kjøpesenteret. I Sogndal vel og merke. Men ikke det du forbinder med en fjellguide. Men Marit Svarstad Andresen bor rett bakenfor, og møter meg her før vi drar hjem til henne. Hun kommer rett fra skitur, som startet klokken åtte om morgenen. Klassisk Sogndalstil på en torsdag.
– Da vi startet i dag tidlig var det åtte biler på parkeringsplassen, og vi møtte allerede de ivrigste på vei ned, forteller hun.
– Jeg tror kanskje det er litt stas å legge ut at man var først, på sosiale medier og sånn? fortsetter hun litt spørrende, tydelig ikke helt enig i viktigheten av det.
Sosiale medier er hun ikke mye på. Aller helst er hun ute på tur.
– Jeg har forresten bare èn regel her, forteller hun. – Du må føle deg som hjemme! Ellers blir det bare stress, legger hun til.
Det er ikke så vanskelig å føle seg som hjemme hos Marit. Det diskes opp med lunsj, og hun er ikke den man forbinder med pinlige pauser. Skravla går, og det er tydelig at hun har mye på hjertet. Hun spør om jeg vil ha litt mer omelett, og til mitt svar – en liten bit til – fnyses det høylytt.
– Litt til du, her går det ned på høykant. Jeg spiser til det er tomt, sier hun og ler, og passer på å rydde vekk resten av maten.
– Ellers blir det faktisk tomt.

Da hun fikk en skade som håndballspiller, og måtte ta en pause, dro hun til Lofoten på folkehøyskole. Der begynte den lange utdanningen.
– Jeg visste flaut lite da jeg begynte der. Men så var det veldig gøy.
Det var etter dette året at hun fikk skikkelig smaken på alpint friluftsliv. Hun fikk seg jobb på Nord-Norsk klatreskole, og god backup med klatringen. Deretter gikk det slag i slag. Hun jobbet som brefører i Jostedalen Breførerlag, tok klatreinstruktørkurs gjennom NF (Norsk Fjellsportforum), skredkurs med Røde Kors, og jobbet mye sammen med tindevegledere. Etter studier i friluftsliv i Bø hadde hun allerede fått mye av kompetansen som trengs for å komme inn på Nortind-utdannelsen.
– Når man er interessert i noe, og har et ønske om å bli flinkere, går det automatisk. Jeg oppdaget at det jeg har hatt lyst til å gjøre, også har vært en forberedelse til å ta Nortind. Jeg har også alltid tenkt at vi jenter har akkurat de samme mulighetene som gutta, men her var det litt skummelt, smiler hun.
Det er få kvinnelige rollemodeller i miljøet, det ble mest å se til andre tindevegledere, venner og venninner. Men etter at venninnen Lena Dahl søkte, fikk hun et spark i baken.
– Lena viste at det gikk an. Det satte seg fast i hodet, jeg begynte å tenke at jeg kunne klare det jeg også. Jeg hadde ingenting å tape, kom jeg ikke inn kunne jeg glemme den tanken.
Og hun sa det heller ikke til noen.
– Det er sånn typisk jentegreie, å ikke skulle ha noe press. Men jeg tror det er smartere som en del andre gjør, å fortelle det til alle. Da blir det vanskeligere å backe ut.
Men plutselig skulle hun på opptakssamling. .
– Det var en unntakstilstand. Jeg leverte master på fredagen, var i en begravelse på mandag, tørket tårene og dro på opptak på onsdag.
Men på opptaket var det god stemning, mye trivelige folk, og det var mye mindre skummelt enn hun trodde. Veilederne vurderte egenskaper, kunnskap og effektivitet underveis – og det gikk bra. 

LES OGSÅ: Nordkalottruta på ski

«Et effektivt råskinn som ikke lar seg stresse». «Flink i fjellet». «Ekstremt blid. Ikke så fjellalvorlig». «Kvalitet i alle ledd». De positive omtalene hagler om Marit. Selv er hun ikke kjent for å stikke seg frem, og hun mener hun heller ikke er den som klatrer vanskeligst eller kjører brattest  på ski.
– Du trenger ikke være norgesmester i sportsklatring for å bli tindevegleder. Det fine med utdannelsen er at den er for generalister, du må være ganske flink på mange områder. Du må kunne klatre vanskelig nok, ski bra nok, men på opptaket er det nok godt for magen om du vet du kan klatre litt vanskeligere enn krava, så kan du slappe av, smiler hun.
Opptaket til Nordtind gjøres i to deler: en samling med ski, og en med klatring.
Under skidelen må du kunne gjøre veivalg og terrengvurderinger, og du må ha god skiteknikk – du skal kunne kjøre på ski under alle forhold. På klatreopptaket skal du kunne klatre på lavlandsklippe med svasko på grad 6+, og med ryggsekk og fjellsko til fjells på grad 5+ i all slags vær.
– For å komme inn må du tørre å sette deg mål. Du må være systematisk, se kravene, ta klatrekurs, jobbe på bre, få deg litt erfaring. Det er gull verdt å ha jobbet litt med folk før du begynner. Underveis i utdannelsen er det mange kurs, og du blir kontinuerlig vurdert. Etter hvert kurs er det evaluering, og om du ikke består et kurs må du i verste fall vente i to år før du kan ta kurset på nytt, etter å ha fått beskjed om hvilke arbeidsoppgaver du bør bli bedre på.

– Vet du hva jeg gjorde da jeg bodde i Volda? Jeg meldte meg inn i husflidslaget!
Marit ler høyt igjen.
– Jeg kjente ikke så mange der, men da ble jeg jo kjent med noen da!
Hun fortsetter å le, men forteller at hun faktisk er veldig glad i håndarbeid, og det var for å lære å veve også.
Det var en kortvarig opplevelse, å ikke kjenne så mange.
– Jeg ser på meg selv som ganske utadvendt, og har vel ikke store problemer med å bli kjent med andre, smiler hun.

Marit elsker folk. Og frisk luft. Det er grunnen til at hun valgte som hun gjorde.
– For å jobbe som tindevegleder må du være glad i å være ute, i all slags vær. Du må ha lyst til å jobbe med folk til fjells. Det er gjestene dine som er i fokus. Mange tenker at det hadde vært kult med en utdannelse der du kan stikke på ski og klatre. Men det er jo faktisk veileder du er. Jeg elsker å være med folk, men du trenger ikke være sånn som meg heller, gliser hun. – Jeg er kanskje over middels sosial, men jeg snakker ikke om natta jeg heller. Du trenger ikke være en moromann, heller. Jeg er på turer der jeg nesten ikke snakker, og jeg er heller ikke særlig pratsom klokka fire om morgenen på tur til Store Skagastølstind, understreker hun.
Tindeveglederjobben handler ikke bare om egne ferdigheter. Det handler like mye om kommunikasjon og veilederegenskaper.
– Jeg har blitt god til å lese folk. Når jeg møter gjestene ser jeg fort hvordan dagen blir. Når vi skal på tur pleier vi å ha et møte med gjestene kvelden i forveien, der vi blir litt kjent. Der ser jeg fort hvilken type folk jeg har med meg. Men for alle del, jeg kan ta feil også, jeg har opplevd å komme samtidig opp på Storen med en annen gruppe, som jeg trodde vi kom til å havne flere timer bak ut fra førsteinntrykket.

Hvordan er det å være jente i mannsdominert yrke?
– Det får du spørre kollegaene mine om, ler hun. – De sier hvertfall at de ser på meg mer som en kollega og fjellfører, og det er jo det jeg er. Jeg tror det går mer på veilederegenskaper enn at man er gutt og jente i denne jobben. Jeg opplever heller ikke mye diskriminering på tur. Eneste gang jeg har opplevd noe kjipt, var da det var en mann i femtiårene som ikke ville gjøre som jeg sa. Men det var èn gang.
Plutselig hopper hun opp, og henter et kort.
– Her, jeg fikk til og med takkekort av et par gjester jeg hadde med meg på Storen i sommer! Det var skikkelig koselig.
Øynene lyser, og det er tydelig at hun virkelig setter pris på slike tilbakemeldinger. 

Som tindevegleder er det mange områder man skal mestre. Skikjøring og klatring, snøkunnskap og breferdsel, kameratredning og førstehjelp er bare noe. Marit følte selv hun ikke var så god på isklatring, og jobbet masse med dette i forkant av isklatresamlingen i utdannelsen. For 2,5 år siden var hun ferdig med det siste kurset, fullført på normert tid på tre år, stått på alle kurs. Nå er det fortsatt bare fire jenter som er ferdig utdannet, og to andre jenter til i systemet. Noen har begynt men måttet avbryte eller satt på vent.
– Det er synd det er ikke er flere, men jeg tror det er en endring. Det var ganske mange jenter som søkte sist gang vet jeg. Vi er vel litt den nye generasjonen, de unge og uredde smiler Marit.
Det siste Marit har begynt med er stisykling.
– Det er skikkelig deilig å være nybegynner! Og det er litt deilig å ha noe å gjøre uten gjester også. Jeg må innrømme at jeg på fritiden ikke nødvendigvis kaster meg rundt for å være med folk på tur som ikke kan ta på fellene selv.
– Jeg er nok litt yrkesskada, sier hun, nesten litt flau.
Nå drømmer hun om å sykle sti i Skottland, dra til Nord-Norge og bare klatre på egenhånd, eller å dra på langtur og bare tenke på de primære behovene over lengre tid.
– Det handler om å være til stede med hele deg. Også er det viktig å få badet nok. Om jeg får badet etter en tur, blir hele turen femti prosent bedre!

MARIT SVARSTAD ANDRESEN

Bor: Sogndal
Alder: 36
Yrke: Fjellfører for Norgesguidene, og jobber som lærer på friluftsliv ved Høgskulen i Sogndal
Bakgrunn: En av kun fire jenter som har fullført Nortind-kvalifisering, som utdanner tindevegledere etter internasjonal standard. 

Jeg ser på meg selv som ganske utadvendt, og har vel ikke store problemer med å bli kjent med andre. – Marit Svarstad Andresen

 
 
VIS KOMMENTARFELT
 
 

Les de siste sakene om utstyr

Klassikeren: Camelbak

Klassikeren: Camelbak

Handsfree for de tørste.

Test av lette barnesykler

Test av lette barnesykler

En lett sykkel øker gleden og aksjonsradiusen til de minste tohjulstrafikantene. UTE har testet fire slankede sykler med 20 tommers hjul.

Test av smørefrie fjellski

Test av smørefrie fjellski

Har du opplevd at skismurningen ikke gir nok feste, eller at blåswixen gnis av i møte med harde skavler og tunglastede fjellski? Smørefrie ski kan være et bra alternativ.

Hvilken sykkel går du for?

Hvilken sykkel går du for?

Sykling har aldri vært mer i skuddet enn nå, men hvilken sykkel skal du velge? UTEs sykkelekspert Sjur Melsaas guider deg gjennom jungelen.

Lette toppturstøvler

Lette toppturstøvler

Skistøvler i vektklassen på en drøy kilo er det perfekte til toppturer.

GUIDE: FELLESKI

GUIDE: FELLESKI

Velkommen til en ny og enklere langrennsverden.

 

Les de siste sakene fra Magasin

Den vanskelige gruppedynamikken

Den vanskelige gruppedynamikken

TOPPTURFEBER (S2E5): Hvem blir sjef, hvor mange er mange og hva slags folk vil du absolutt ikke ha med på tur?

10 grunner til å velge el-sykkel

10 grunner til å velge el-sykkel

Er du litt nysgjerrig eller kanskje litt i tvil? Her er noen gode argumenter for å skaffe deg en elsykkel.

Den første fjellturen med elsykkel

Den første fjellturen med elsykkel

Omkranset av storslåtte fjell og fantastisk kulturlandskap fant vi stillheten på tur. Med elsykkel som transport bort, opp og inn i eventyret.