EXPEDITION AMUNDSEN • Startskuddet for Expedition Amundsen 2018 gikk torsdag 22. februar fra Haukeliseter fjellstue. Da ventet 100 kilometer med blodslit for deltakerne. Vår utskremte journalist deltok i 2015, og her er hennes historie. • Expedition Amundsen kalles «verdens hardeste skirenn». • Ruta er den samme som Roald Amundsen gikk i 1896, som en forberedelse til Sydpolekspedisjonen i 1911. Den strekker seg 10 mil på ski over Hardangervidda fra sør til nord. Alle må gå med pulk, navigere selv og ha med nødvendig utstyr for å overnatte i vinterfjellet. Underveis skal deltagerne innom sjekkpunker, innen visse tidsfrister. • Utviklingen i årets løp kan følges på livetracking. • Amundsen nådde aldri fram til Eidfjord da han ble overrasket av dårlig vær og valgte å snu. Han uttalte senere at turen over Hardangervidda var vel så strevsom og farefull som hans erobring av Sydpolen. – Jeg må spy.– Hva?Vi har tråklet oss opp bakkene fra Haukeliseter. Vi har dratt pulkene etter oss og kjent at vi er sterke. Holdt tempoet oppe, og dratt ifra gutta i et inferno av vind, mennesker og små lykter som lyser så vidt opp i mørket. Dette har vi trent mot, drømt om og snakket om lenge. Vi er på Hardangervidda, og konkurransen er knapt i gang. Det er Expedition Amundsen, vi er Team UTE og det er to timer inn i løpet. Og Marianne må spy.LES OGSÅ: EkspedisjonsskolenHun henger på stavene og sier at det ikke går. Vi har nådd toppen av bakken med godt driv, men i bakkene ned mot Mannevatn har det skjedd noe. Marianne er seig, jeg kaller henne vanligvis Maskina. Nå går det saktere. Helt til det stopper opp. Starten av løpet var forsinket på grunn av dårlig vær, og vi fikk servert noe suppeliknende på Haukeliseter like før start. I snøføyka sender jeg noen ufine gloser til kokken. Dette er ikke Hardangervidda en formiddag i påsken, med litt vind som rusker i anorakkpelsen, lett sekk og dagsturetapper. Klokken er halv tolv på natta, det blåser noe som minner sterkt om storm i kastene, og vi har en pulk med vekt tilsvarende en god ukestur bak oss. Og ikke minst, det er en konkurranse.Marianne er ikke typen til å gi seg. Ingen av oss er det. Å snu er ikke et alternativ særlig ofte. Det går sakte. Det er vondt å se Marianne bøye seg over på stavene og spy. Det er vondt å se lag etter lag ta oss igjen. Vinden brøler, ler av oss. Vi går til klokken blir fire fredag morgen. Jeg har lokket og lurt oss et skritt, og et skritt til videre. Jeg føler meg som en skikkelig råtten venn. En som presser sin spysyke venn til å fortsette å gå, bare fordi det er en konkurranse. Vi slår opp teltet ved Knutsbu, ikke ved første sjekkpunkt, Hellevassbu, slik vår vel planlagte strategi la opp til. Flere lag går forbi teltet. Aiai. Jeg føler meg råtten igjen.  Vi sover i tre timer. Ute er det blitt morgen og sol og vindstille. Marianne føler seg bedre, vi pakker ned og ankommer Hellevassbu etter en time i godt driv. Flere lag kommer mot oss fra Hellevassbu.  De har gitt seg og er på vei tilbake til Haukeli. Djevelen jubler på skulderen min. Det viser seg at den elektroniske enheten, som skulle vise de hjemme via nettet og ledelsen for løpet, hvor vi var, har slått seg av. Vi får slått den på, registrert at vi har vært innom sjekkpunktet og kan gå videre. Fornøyde observerer vi at flere telt fortsatt står, vi rykker stadig fremover i køen.  Etappen fra Hellevassbu til Litlos er tjuefem deilige og seige kilometer, for min del. Jeg har vært redd for å sove for lite, være utslitt, ikke ha nok mat, men kroppen er i siget. Dette har den trent mot og forberedt seg på i flere måneder. Det var meg du gikk forbi på de tynne plankene dine på vei inn mot Kobberhaughytta i Marka. Jeg slepte på en pulk og stavret meg bortover sporet på fjellski. Ja, det var meg som var til allmenn forlystelse på Ullevålseter i Oslomarka en kveld tidlig i februar: Hva er det jeg trener mot, hvor har jeg tenkt meg? Til Nordpolen, hø, hø. Nei, bare til et pulkløp over Hardangervidda. Jeg vet ikke, det høres ikke like eksotisk ut. Men det var vel bare fordi jeg ikke visste bedre. «Marianne har dukket ned i musikken. Everything is gonna be alright. Jeg håper Bob har rett.»Tilbake på den solfylte vidda går vi over et endeløst vann. Vi går og går, og ser Litlos på andre siden, den synes å aldri komme nærmere. Marianne har dukket ned i musikken. Everything is gonna be alright. Jeg håper Bob har rett. Marianne har følt seg ok, og vi har gått på. Vi går i femti minutter og tar fem minutter pause. Vi har rutiner fra tidligere turer, og det hjelper oss framover. På Litlos er vi nesten halvveis, det er litt over fem mil igjen. Marianne har gått uten noe særlig av mat, den hun spiste før vi startet kom raskt opp igjen. Sakte eller ikke, hun er fortsatt Maskina. På Litlos får vi oppdateringer på været. Det er en storm på vei, det har vi visst om fra start. Hele lørdag må vi ligge værfaste. Hvor langt klarer vi å komme innen den tid? Klokken er halv fem fredag ettermiddag. Vi må gå fra Litlos senest klokken seks, hvis ikke må vi bli der til stormen er over. Går vi klokken seks skal vi kunne være ved siste sjekkpunkt noen timer før stormen virkelig skal sette inn. Vi vurderer, frem og tilbake. Marianne er svakere en vanlig, men har holdt på det lille hun har fått i seg av mat i dag. Å gi seg, eller bli på Litlos, kjennes som et nederlag når muligheten til å gå videre er der. Vi fyrer opp primusen i et vindstille hjørne og jeg hiver innpå en porsjon med Real Turmat. Marianne spiser litt, gjemmer resten unna så jeg ikke skal se at hun ikke har spist opp. Vi har bestemt oss, vi fortsetter.Hadde jeg visst hvordan det skulle gå, hadde jeg selvsagt blitt. Man vet aldri hvordan det skal komme til å gå. Og jeg tenker at det er da enda godt. Det skumrer. Marianne går sakte bak der.  Jeg begynner så smått å tenke på stormen som er på vei. Det har begynt å blåse opp. Sporene fra de som har gått før oss er lette å følge, og navigeringen krever ikke mye. Å gå i mørket hadde vi trodd skulle bli krevende. Etter en testtur til den helt sørøstre tuppen av Jotunheimen en forblåst helg i januar, innså vi at det egentlig ikke var så vanskelig. Helgen inneholdt ikke særlig mange kilometer på ski, og desto flere timer i teltet, men mørkenavigering fikk vi testet, og vi kvittet oss med redselen for det ukjente. Denne kvelden på Hardangervidda skal vi derimot helst forsere en hel del kilometer i tillegg til mørket. Det er 30 kilometer til tredje sjekkpunkt. Vi har gått noen timer, holdt de andre lagene på avstand. Jeg mener det er viktig at vi får i oss mer næring, vi kan ikke gå tomme på veien. Marianne vil ikke ha, jeg overtaler henne til å ta en liten bit med marsipan. Det går kanskje tretti sekunder. Marianne bøyer seg frem, og hele dagens inntak av mat kommer opp igjen. Jeg har dårlig samvittighet, enda. Herfra går det nedover. Vi går, stopper, spyr og går noen skritt til. Vi ser at noen andre også var uheldige med maten på Haukeli i snøen langs sporet.«Det er utrolig hvilke krefter jeg får av å vite at Marianne trenger at jeg har dem.»Lagene bak oss begynner å ta oss igjen. Marianne vil helst stoppe og sette opp teltet. Det går så sakte, jeg er redd vi ikke kommer frem. Å ligge værfaste alene på vidda i storm, med Marianne som er dårlig, er ikke et alternativ selv om jeg skulle ha krefter nok til å sette opp telt og bygge vindmur. Det er utrolig hvilke krefter jeg får av å vite at Marianne trenger at jeg har dem. Et lag stopper og spør hvordan det går. Marianne står litt unna og henger med hodet. Vi sier det går bra. Slikt man alltid sier. De andre skal ta en matpause, og vi avtaler at de sjekker status når de tar oss igjen etter pausen. Jeg tar over pulken til Marianne og håper at vi har tempo nok til å komme frem. Guttene tar oss igjen og spør hvordan det går. Vi sier det går bra, igjen. Det går ikke bra. De to første går videre.– Gutta, vent litt.Han som går bakerst skjønner at ting ikke er bra nok. De stopper opp og vi kommer opp til dem.  Vi diskuterer hva vi skal gjøre. Marianne sier ingenting, har ingen krefter igjen til å mene noe.En av guttene drar Marianne stående med et tau festet i pulkselen. Det går ikke særlig bra. Marianne vil stoppe, hun fryser, spør hvorfor vi ikke kan slå leir. Jeg kler på henne en dunjakke. Og en dunjakke til. Jeg drar opp glidelåsen for henne og tenker at slik har jeg aldri sett henne før. Guttene snakker rolig, gjør ingenting som får situasjonen til å virke dramatisk.Inne i mitt hode er det full karusell. Jeg ser for meg at vi må gi slipp på guttene, sette opp teltet her, alene. Men de har ikke tenkt til å gå fra oss.– Vi legger Marianne i pulken, er det en som foreslår.Det er surrealistisk. Respekten for fjellet og hvor liten jeg er her oppe blir så stor. Vi pakker om pulkene og plasserer Marianne i en av dem. Det blåser, det er mørkt, det er natt og jeg aner ikke hva klokka er. Vi kjører ned en endeløs slak bakke og ser et lys i det fjerne. Vinden og snøen graver seg inn fra siden. Jeg ser til Marianne der hun ligger i jervenduken. Hun fryser. Hvis det kan gjøre vondt her inne, i hjertet, så gjør det vondt nå. Vi avtaler at jeg går i forveien. Det ser ut til at lyset er rett der borte. Noen kilometer senere kommer jeg frem. Jeg blir møtt av en fotograf, han stikker kameraet opp i ansiktet mitt. Jeg veiver med armene, sier at vi trenger hjelp. – Du kommer ikke til å angre på at jeg tar bilde av deg senere. Knips, knips.– Jeg trenger ikke bilder, jeg trenger hjelp, roper jeg.Knips, knips. Fotografen ser at jeg mener alvor og henter den ansvarlige for sjekkpunktet ut i vinden fra den lune hytta.– Vi trenger hjelp, vi har en som er nede, hun trenger å komme seg inn i varmen. Hun er dårlig og det blåser for mye til at jeg kan sette oppteltet alene!Jeg roper gjennom vinden, fekter og forklarer.– Det er ikke mulig å komme inn, får jeg til svar.– Dere sitter jo der inne.– Nei, det er ingen steder å gå inn her, dere får sette opp teltet.Jeg er klar til å bryte meg inn i hytta om nødvendig, men da guttene kommer med Marianne i pulken, forstår han at det er noe mer enn et par byjenter som er slitne etter tur. Så finnes det likevel et sted å komme inn. «Jeg river opp døren til det lille vedskjulet bak hytta, og fire gutter ser forundret opp fra soveposene mellom vedstabler og plank. Det er krigstilstand inne i mitt hode.» Jeg river opp døren til det lille vedskjulet bak hytta, og fire gutter ser forundret opp fra soveposene mellom vedstabler og plank. Det er krigstilstand inne i mitt hode. Jeg er sliten, lettet og kanskje en smule oppkavet. De kommer seg opp av soveposene, setter over vann og rydder plass til oss. Vi blir seks i det lille vedskjulet.Våre medhjelpere ned fra fjellet er pent nødt til å slå opp teltet sitt ute. Marianne får en kopp kokende vann. Ute blåser det opp til storm. Vi skal ligge værfast i over et døgn. Inne i vedskjulet går vi fra å være konkurrenter til å bli venner. Vi deler røverhistorier, mat og erfaringer fra vidda. Etter 30 timer i skjulet tipper konkurransen over til noe annet. En felles opplevelse. En fjelltur der vi får nye venner. Slike venner man får av å ha delt noe som bare vi er en del av. Vi arrangerer quiz og inviterer inn et av de andre lagene, som ligger i et av teltene utenfor.  Det er vanskelig å bevege seg ute i stormen, og det er en øde teltleir. Alle ligger inne og venter.  Marianne får i seg mat, holder på den og våkner til liv. Hun blir leirens helt, får anerkjennende ord fra gutta. Vi er de eneste jentene. Kanskje kan vi fortsatt nå målet, å bli det første jentelaget.  Konkurranseinstinktet dør aldri.Vedskjulet har blitt hjemme og vinden har avtatt. Ryktene om avgang svirrer og konkurransen er plutselig i gang igjen. Da startskuddet går søndag morgen er våre nyervervede venner allerede inne i en seig tremilsspurt. Team UTE tar det med ro. Vi har all verdens tid. Vi skal nok fint komme i mål. Ikke først, ikke sist. Marianne er bedre, men fortsatt sliten, jeg er sliten. Sakte, men sikkert spiser vi kilometer. Idet vi tipper over kanten av vidda kan vi se mål. Fortsatt er det noen kilometer igjen. Ned en bakke, bort en langrennsløype. Marianne hører på Bob. Everything is gonna be alright. Jeg tror det. Mål, en strek med mye mening. Vi passerer den sammen.«Ute blåser det opp til storm. Vi skal ligge værfast i over et døgn. Inne i vedskjulet går vi fra å være konkurrenter til å bli venner.» Inne i varmestua sitter de andre som har tilbragt det siste døgnet ved Viersla, de gir Marianne en applaus. Nede i Eidfjord skal alle plutselig hver til sitt, det blir en brå avslutning. Vi nøler ved bilene, kan det være slutt allerede? Vi snakker allerede om neste år. Til og med Marianne. Det er kolonnekjøring over Hardangervidda. Vi ler godt i bilen. Jaså, er det dette de kaller dårlig vær. Vi kjører hjem i mørket. Det er ekstase, det er høy musikk og frihet mens vi suser gjennom natten. Vi har en vanvittig følelse av å kunne klare alt, overvinne alt. Gå et pulkløp over vidda. Ta med en god venn, la været, magen og vidda gi dere en skikkelig runde. Ut på andre siden, der kommer lykken.EpilogDet finnes alltid helter. Noen av dem traff vi heldigvis på da vi trengte det. Roald Amundsens bror, Leon, sørget for å redde Roald da han var innefrosset i en snøhule under deres forsøk på å krysse Hardangervidda i 1896. Arrangørene av Expedition Amundsen opprettet en pris, Leonprisen i hans ånd, til slike som Martin Hals, Torgeir Brenn og Geir Langberg i Team Studentene.En symbolsk pris til et lag som ga ekstra hjelp til et annet under konkurransen, akkurat slik som de gjorde. Hva tenker så Marianne om konkurransen nå, hun som ble den ufrivillige protagonisten i denne fortellingen? Jeg ringer henne, det er åtte måneder siden vi gikk i mål: – Jeg følte meg veldig svak, og kjente nok på etterpå at andre skulle tenke at jeg var svak. Jeg følte meg så sterk opp den første bakken fra Haukeli, det var surrealistisk å gå om natten, i det utrolig dårlige været. Etter det gikk jeg mest og hatet. Jeg var sint på alt, meg, deg, på løpet, jeg hadde jo trent så hardt. Vanligvis er kroppen sterk og restituerer seg på hver bakketopp. Denne gangen hadde jeg aldri fl yten. Jeg gjemte unna mat i alle lommene mine, så du ikke skulle se at jeg ikke spiste den opp. Jeg kommer forresten aldri til å spise Real Turmat med viltgryte igjen, og har fått et noe anstrengt forhold til marsipan. Jeg har aldri vært så tom som jeg var da jeg lå i pulken. Jeg var helt bunntom. Det å komme frem til Viersla, og tilbringe alle de timene i skjulet, det gjorde konkurransen til noe mer enn et løp. Det var oss, ingenting annet eksisterte. Jeg vet ikke om jeg vil gjøre det igjen. Men du har en evne til å overtale meg til å være med på det meste. Jeg tenker etter om jeg vil gå løpet alene, men dagen etter får jeg en mail fra Marianne:– Før du melder deg på Ex Am, spør meg en gang til. Jeg er i tenkeboksen.