1

1Ved å jobbe for en lokal guidebedrift, bidrar guiden til å bygge opp en lokal merkevare, som har en verdi for gjester, fordi opplevelsen er sømløs og kvalitetssikret. Samtidig vil en lokal guidebedrift i mye større grad kunne garantere jobb til sine egne guider, enn en delingsplattform vil kunne. Foto: Johannes Apon/OutdoorlifeNorway

Voksesmerter i norsk opplevelsesturisme

Opportunismen undergraver bærekraft, skriver naturguide Johannes C. Apon i denne kronikken.

KRONIKK

Johannes C. Apon er eier og daglig leder av Outdoorlifenorway.com. Arktisk naturguide (UiT), master i naturbasert reiseliv (UMB), bachelor i reiseliv (HiL) 

Plattformer som tilrettelegger for at hvem som helst skal kunne guide naturopplevelser til en hvilken som helst pris, undergraver kvaliteten og sikkerheten i det naturbaserte reiselivet. Opportunismen som rår, svekker lønnsomhet og bærekraft. Ønsker næringen og myndighetene å sikre langsiktige ringvirkninger, må regulerende grep til.

Den norske økonomien er i omstilling, og reiselivet vokser. Det skaper muligheter, og flere ønsker å hive seg på bølgen. I oppblomstringen av «deleøkonomien», er siste nytt at en ny norsk app skal «skape friluftslivets svar på Uber» (Utemagasinet, 07.09.2017). Privatpersoner skal kunne kjøpe og selge naturopplevelser seg imellom, mens appen tar «en liten prosentvis andel». Digitaliseringen vil gjøre det lettere for gjester å komme i kontakt med lokale guider og vil føre til flere oppdrag. Det høres jo bra ut.

Men er konseptet egentlig så innovativt? En rekke salgsplattformer har nå dukket opp, nettopp fordi det lett lar seg kopiere. Det gjøres ikke mye mer enn å lage en app, mens kjøper og selger står for hele jobben. Trenger vi slike apper som tjener seg rik uten å bidra til kvalitetssikring og bedre vilkår for guidene? Penger som Innovasjon Norge skal ha investert i løsningen som Utemagasinet skriver om, kunne heller blitt brukt på sårt trengte kvalitetssikrings- og sertifiseringsordninger.

Jørgen Aamot, visepresident i Nortind, og Cecilie Moen, styreleder i Norsk Naturguideforbund (NNGF), var raskt ute med replikker i Utemagasinet 08.09.2017, og påpekte med god grunn at lave priser og anmeldelser fra kunder er dårlige verktøy for å sikre en bærekraftig utvikling av guidetilbudet i Norge.

Skepsis til nye plattformer som AirBnB og Uber blir ofte møtt med skepsis selv. Løsningen bringer jo sammen forbrukere og tilbydere på en lettvint måte?

«Verden går videre!».

Javel, er delingsøkonomien da løsningen på alt?

Som eier av en lokal guidebedrift i Stavanger, Lysefjorden og Ryfylke, spesialisert i naturopplevelser, har jeg brukt mange år og mye ressurser på å utdanne meg, og sikre at bedriften bygges opp stein på stein. Jeg lurer på om de som jobber med en digitalisering av guideyrket forstår guidenæringen fullt ut. «Toget går og kan ikke stoppes» sies det gjerne. Det er derimot spesielt to momenter som blir underbelyst:

1)  Har vi lagt skinnene til dette metaforiske dundrende toget?

2) Vet vi hva passasjerene (gjestene) ønsker?

Togskinner – fungerer dagens reguleringssystemer?

Norge har strenge regler for å pusse opp badet, eller gjøre elektrisk arbeid selv. En app for at privatpersoner skal begynne å utføre dette arbeidet hos hverandre, vil støtte på et regulerende lovverk som er utviklet for å unngå ulykker og andre uheldige konsekvenser. Hovedutfordringen i guidenæringen er at hvem som helst har lov til å guide. Så lenge guideyrket ikke er regulert, er en tilrettelegging for at alle kan gjøre hva de vil, å begynne i feil ende.

«Delingsøkonomi»-begrepet brukes som en forkledd løgn for en liksom-innovasjon der nye aktører kun inntar rollen til tradisjonelle guidebedrifter, men da i en utkledd versjon. Utviklerne av «delingsplattformer» lener seg tilbake, mens provisjonen begynner å tikke inn. I en personlig epostutveksling med en annen delingsplattform fikk jeg som svar at «vårt konsept bygger på at den lokale guiden/verten ønsker å tilby en opplevelse (…) som vi ikke bestemmer». Det gir meg gåsehud! Kvaliteten til tilbudet overlates til selvregulering gjennom et anmeldelsessystem. Harald Greiff påstår at «alt du trenger å gjør er å levere gode turer», fordi «har du en dårlig rating, er du ferdig». Logikken er altså at en dårlig tur vil føre til at gjesten skriver en dårlig anmeldelse.

"

«Delingsøkonomi-begrepet brukes som en forkledd løgn for en liksom-innovasjon der nye aktører kun inntar rollen til tradisjonelle guidebedrifter, men da i en utkledd versjon.» 

"

Er gjesten virkelig i stand til å vurdere guidens forberedelser, kompetanse, risikovurdering og håndtering av nødsituasjoner? Videre: en død gjest kan ikke skrive en (dårlig) anmeldelse. En «piratguide» kan gjerne gjennomføre 99 flotte turer, og få like mange gode tilbakemeldinger, selv om hun/han ikke har gjort (gode) risikovurderinger. Men så kommer den 100. turen der det går skeis på grunn av manglende kunnskap og ferdigheter. Guiding innebærer mye «back-stage» arbeid, som gjesten aldri ser, men som må være på plass.

Det er innad i guidebedriftene at oppgaver, erfaringer, kunnskap og kompetanse faktisk deles med guider. Guidebedrifter fungerer som lokale kompetansesentre med en lokal forankring som (inter)nasjonale plattformer aldri vil kunne klare å matche. Lokale guidebedrifter må ta hensyn til viktige saker som HMS og forsikringer, andre relevante reguleringer og lovverk, produktutvikling, kvalitetssikring og mye mer. Guidebedrifter er gjerne medlem i lokale destinasjonsselskap og bruker enorme ressurser på destinasjonsutvikling, PR-arbeid som presse- og visningsturer, og markedsføring generelt.

Delingsplattformer delegerer guidebedriftenes tradisjonelle oppgaver, unntatt noe markedsføring og betalingsløsninger, ned til guidene. Når guider skal operere individuelt og selvstendig er det sannsynlig at det kuttes kostnader i dyre sikkerhetstiltak og fellesoppgaver for å kunne gi konkurransedyktige priser. Gjennom delingsplattformer forsvinner ellers en større del av omsetningen ut av regionen, og/eller blir ikke brukt på fellesoppgaver lokalt.

Blir vilkårene til guidene bedre av dette? Vår erfaring er at guider ønsker:

  • Sikre og forutsigbare arbeidsvilkår
  • Flest antall oppdrag og timer ute i feltet
  • Minst mulig papirarbeid
"

«Så lenge guideyrket ikke er regulert, er en tilrettelegging for at alle kan gjøre hva de vil, å begynne i feil ende.»

"

Å drive en guidebedrift betyr å jobbe med logistikk, vaktplaner, e-postkorrespondanse, administrering, regnskap, og mye, mye mer. Dette undervurderes kolossalt. Noe vil delingsplattformer kunne gjøre lettere, men mange av disse stordriftsfordelene hives ut av vinduet. Guidetilbudet og oppdragene blir uforutsigbare og fragmenterte og konsekvensen kan bli at næringen preges av guider som bruker mesteparten av tiden sin på pc eller telefon, for å få sporadiske oppdrag til en lav pris. Vi kan ende opp med at mange driver med litt guiding, uten at noen tjener på det. Videre skummes fløten til bedrifter som har brukt enormt med ressurser for å bygge opp porteføljen sin.

Togpassasjerer – hva vil gjestene?

Pris virker en altfor viktig faktor. Sannheten er at guiding i Norge er et meget arbeidsintensivt yrke, med middelmådige lønninger. Tar vi oss godt nok betalt? Det er kun mulig å ta høye priser for produkter som har ekstremt høy kvalitet. Det koster penger. Derfor bør vi heller spørre oss om vi inviterer de rette kundesegmentene til Norge. Istedenfor å gi vekk naturen og opplevelser gratis eller billig til masseturistene, bør næringen rette seg mot betalingsvillige kunder og en bærekraftig utvikling av reiselivet.

Delingsplattformer påpeker gjerne at de skaffer lokale guider til gjester. Men gjester ønsker et tilbud som er forutsigbart, lett å booke og kvalitetssikret. Min personlige erfaring med slike plattformer er at gjester må bla gjennom mange profiler for å finne en guide som kan tilby det gjesten vil ha. Neste og største flaskehals er guidens tilgjengelighet. Kan guiden tilby den turen akkurat den dagen? Klarer og ønsker guiden å svare på (mange) eposter?

Gjester ønsker i første omgang en opplevelse, som så utføres av en lokal guide. Guidebedrifter tar seg av denne oppgaven, ved å formidle turer som selges, som så kobles opp mot tilgjengelige guider. Ved å jobbe for en lokal guidebedrift, bidrar guiden til å bygge opp en lokal merkevare, som har en verdi for gjester, fordi opplevelsen er sømløs og kvalitetssikret. Samtidig vil en lokal guidebedrift i mye større grad kunne garantere jobb til sine egne guider, enn en delingsplattform vil kunne.

"

«Istedenfor å gi vekk naturen og opplevelser gratis eller billig til masseturistene, bør næringen rette seg mot betalingsvillige kunder og en bærekraftig utvikling av reiselivet.»

"

Hva bør vi gjøre?

Guidenæringen trenger sårt større fokus på en bærekraftig utvikling – i vid forstand. For å profesjonalisere yrket, må næringen selv på banen, støttet av det offentlige. Det finnes mange ulike utdanningsinstitutter som tilbyr en rekke guidekurs og -utdanninger for ulike typer aktiviteter. Det kreves helt ulik kompetanse av byguider enn naturguider eller tindevegledere. Vi trenger å skaffe oss oversikt over og innsikt i utdanningstilbudet. Bransje- og utdanningsinstitutter innenfor reiseliv og guiding bør i mye større grad samarbeide for å utvikle standarder, kriterier og krav for ulike typer guiding.

Basert på standarder fra næringen, kan myndighetene definere krav og regulere guideyrket. Dette bør forankres i et lovverk som forteller oss hva som skal til for å kunne kalle seg en guide, og hva slags turer du kan tilby med hvilken utdanning. En avgrensning av ansvarsområder vil også gjøre dette lettere å lage nasjonale sertifiserings- og kvalitetssikringsordninger. Bransjeorganisasjoner og guideforeninger har kompetanse til å overvåke og håndheve dette.

Regiondirektør i NHO Rogaland, Svein Olav Simonsen, understreker i Stavanger Aftenblad 01.09.2017 betydningen av reiselivet, og behovet for å investere i og tilrettelegge for framtiden. Jeg inviterer NHO og Innovasjon Norge til å ta ledelsen for å sikre at næringen og det offentlige kommer sammen for å se hvordan guideyrket kan kvalitetssikres.

Lokale guidebedrifter er flinkest til å utvikle, selge og kvalitetssikre naturopplevelser. Jeg vil fortsette med å bygge opp en stolt lokal guidebedrift som leverer naturopplevelser av øverste hylle. Til det trenger vi dyktige guider, som vi fremfor andre forstyrrelser kan la få GUIDE mot gode vilkår. DET vil skape gode, trygge opplevelser for våre gjester, som virkelig vil få bærekraftige økonomiske ringvirkninger. 

LES OGSÅ: Heim att – ikkje undervurder ein sau som har fått smaken på fjell


 
 
VIS KOMMENTARFELT

Gikk du glipp av?

    5 sokker han blir glad for å få

    Sokker er faktisk ikke bare sokker. Vi har plukket ut fem par som slår hull på teorien om at far ikke blir glad for sokker til jul, bursdag eller farsdag.

    VERDIDANNENDE LÆRING

    Om 50 år med forsøk på å hamle opp mot tenkemåten som reduserer fri natur til ting-kilde (ressurs), og politikere som skyr virkeligheten og bruker abstraksjon som hersketeknikk.

Siste saker

Frys dette

Minus og minus blir pluss.

Bra å ha innerst

Full frihet med Northern Playground Zipbra.

Reiselivet må bli ein naturforvaltar

Norge vil bli verdsleiande innan aktive, naturbaserte opplevingar. Skal me nå dette målet, må reiselivsnæringa ta større ansvar for naturen turistane kjem for å sjå.

Siste saker

– En mektig opplevelse på to hjul

Tre kamerater drømte om en episk alpetur. Det fikk de.

Endelig litt action

Endelig litt action

Optimismen brer seg og motivasjonen sprer seg. Kongvinter er her!

Les mer på UTE-bloggen

Her finner du skiføre

Sugen på skitur? Disse stedene har snø nå.

Se min treningsjakke

Thor Gotaas holder stilen klassisk.

Test av felleski

Felleskisalget tok helt av sist vinter, og langrennsprodusentene jobber knallhardt for å utvikle ski som er bedre enn de andres. Vi har testet seks modeller beregnet på fritidsmosjonisten. (+)

Norsk ekspedisjon med førstebestigning i Himalaya

Fjellklatreren Tore Sunde-Rasmussen ble først i verden til å bestige fjelltoppen Dolma Khang i Himalaya.