THOMAS SØYLAND Thomas Søyland (25) har brukt de siste årene på å utvikle seg som fotograf, og dokumenterer terrengsykling, seiliing og friluftsliv. Men han synes det er minst like gøy å skrive. Det er lørdag formiddag, jeg kaver meg oppover et byggverk av tre i noen av Norges mest naturskjønne omgivelser. Naturen får ikke oppmerksomheten den fortjener, fokuset går til å holde et jevnt tempo. Taktfaste skritt oppover det som kalles Flørlitrappene. Firetusenfirehundreogførtifire bratte trappetrinn oppover en steinur i Lysefjorden. I lag med 131 andre pesende sjeler kjemper jeg for å komme i mål.Et selvransakende spørsmål dukker stadig opp i hodet. Hvordan i all verden havnet jeg i denne situasjonen? En helt alminnelig tjuefemåring, med like alminnelig interesse for ekstreme fysiske utfordringer. Det var søndags kveld, sola malte et banner av indigo på kveldshimmelen, roen senket seg over hustakene i oljehovedstaden. En vibrasjon i lommen vekket meg fra en halvdøsig tilstand. På mobilen lyste en kort beskjed «Bli med på tripp trapp triathlon. Sjekk tripp-trapp.no.»Triathlon?Jeg?Kondisjonen er vel så som så. Friluftsliv er jeg da ikke ukjent for. Kajakk har jeg padlet, og begitt meg ut på fotturer av ymse slag. Etter videre korrespondanse og en del overtalelse får initiativtakeren positiv tilbakemelding, dermed er jeg påmeldt.Dagens utfordring er en videreutvikling av triathlon-konseptet, skreddersydd til en vestlandsk fjordtarm som en gang var bosted for norske bønder. De har byttet ut svømming med 25 km kajakkpadling, lagt på 4444 trappetrinn, 12 km terrengløp og avslutter med 30 km sykkel som siste utholdenhetsdisiplin. Alt basert i et område Den Norske Turistforening har lagt sitt elsk på, med god grunn. Den omlag 39 kilometer lange fjorden, døpt etter de lyse flekkene som tidvis viser seg i brakkvannet fungerer til vanlig som en arena for mange forskjellige typer mennesker. Enten det er tyske bobilentusiaster som flokker til enkle turmål, adrenalinsøkende basehoppere eller simpelt nok, et fristed for den turglade nordmann. Hvilken kategori havner jeg i? Ingen. I dag står jeg i en helt egen kategori. Ekstrem utmattelse. I dag skal jeg lide.KajakkFra et forhistorisk framkomstmiddel får jeg et nytt perspektiv på Lysefjordens storslagenhet. De loddrette kolossene vokser gradvis mens vi padler innover. Hvalbein, knokler, treverk og selskinn er byttet ut med maskinprodusert glassfiber. Inuittenes «qajaq» tyder jegerens båt, det eneste som blir jaktet på i dag er selvrealisering. Det er laber bris og kajakken min takler bølgeskvulpet foreløpig. Urbefolkningen fra Grønland kompenserte for marginale svømmeferdigheter med spruttrekk og eskimorulle. Spruttrekk har jeg, rulle kan jeg ikke. Det viser seg at flere av deltakerne ikke kan rulle. Timene går og flokken blir spredd utover ettersom kajakker velter, rorkabler ryker og riktig padleteknikk viker for melkesyre. Padleetappen oppsummert, tror jeg de fleste skal være glad ingen eskimoer var til stede i dag. Da hadde nok en brølende latter runget mellom fjellveggene. «Min oppfatning var at armer og skuldre skulle ta støyten, i realiteten er det setemusklene som får gjennomgå.»Stadig dypere innover fjorden, jeg trodde ikke 25 km med padleåre som motor var så langt. Min oppfatning var at armer og skuldre skulle ta støyten, i realiteten er det setemusklene som får gjennomgå. På hver sin side ruver landskapet majestetisk over oss. For å tilføye litt dramatikk i den nasjonalromantiske skue kommer mørke skyer rullende innover, truende med en kald dusj. Jeg kikker opp mot en av toppene og blir satt ut av høyden. Skal vi virkelig bestige det der?FlørlitrappeneDet skal vi. 740 høydemeter skal bestiges via en monoton tretrapp. Steg etter steg. Prøver å øke tempoet ved å bestige reisverket to trinn om gangen. Etter noen titalls sekunder innser jeg at det kun er en ting som øker betraktelig, pulsen. Kroppen min gir beskjed, en metallisk blodsmak siver inn i munnen. Blodet mitt pumpes nå rundt i kroppen med så stor kraft, at noen av de mange millioner mikroskopiske blodårene i lungene har bristet. Selve beviset på at nå, presser jeg kroppen min til det ytterste. RETT OPP: Turistforeningen sin ansvarsfraskrivelse hindret ikke deltakere å gyve løs på den smale og etterhvert glatte tretrappen med full motivasjon.Tempoet reduseres mens viljestyrke hentes fram. Det mentale overstyrer det fysiske, jeg fortsetter lidelsen. Jeg bestemmer meg, jeg skal ikke bryte. Jeg skal ikke la meg knekke av en 1470 meter lang trapp opp til ternevannet. Den ble konstruert i forbindelse med utbygging av en vannkraftstasjon i 1920. Tanken var neppe at nordmenn, dansker, litauere og amerikanere mellom 18 og 66 år med startnummer på brystet, skulle bestige den om kapp.Terrengløp Mørke Cumulus Mediocris Pileus-skyer driver tydeligvis ikke med tomme trusler. Den kalde dusjen som vi alle har fryktet er omsider her. I motangrep trer jeg på en tynn skalljakke mens jeg løper. Har ikke tid til å stoppe nå. Jeg haster meg over bølgende daler, fuktig myr tar over for bare svaberg. Trykker i meg en banan, jeg har lest om viktigheten av å jevnlig fylle glykogenlagrene, visstnok kroppens letteste tilgjengelige energikilde. Vi nærmer oss tregrensa hvor furuskog og bjørk kjemper om retten til mest landområde som erkefiender, eller som livslange kompanjonger som lever side om side i perfekt symbiose. Alt etter hvor politisk korrekt en ønsker å være. Politikk lagt til side; klassisk natur i Forsand kommune.  VÅTT OG VAKKERT: Regnet bidro til en brusende elv. Det var ingen troll å finne under brua, til tross hadde vi ikke tid til å smake på det friske fjellvannet.Men det har jeg ikke tid til å fundere over nå, fokus mann, fokus! Jeg haster meg videre mot målstreken, vel vitende at den befinner seg flere timer frem i tid. I løpet av de to første etappene gav jeg opp håpet om en brukbar plassering. Målsetningen nå, er bare å fullføre. En bratt li presenterer seg i løypen, så en steinur. De skiftende værforholdene har tatt bort grepet vi hadde tidligere, friksjonen mellom gummisåle og bergart er så og si fraværende. En arena spesialdesignet for vrikkede ankler og knekte legger. Endelig! En etappe jeg mestrer. Jeg kompenserer for labert O2-opptak og passerer konkurrenter med ungdommelig tæl. «Er dette friluftsliv? Slik jeg kjenner friluftsliv ville jeg daffet innover stien i bedagelig tempo. Smakt på de ville blåbærene. Røkt en pipe mens jeg lå i lyngen og kikket på skyene som drev forbi.»Er dette friluftsliv? Slik jeg kjenner friluftsliv ville jeg daffet innover stien i bedagelig tempo. Smakt på de ville blåbærene. Røkt en pipe mens jeg lå i lyngen og kikket på skyene som drev forbi. Mentalt tilfreds. Sett om det var noe fisk i elva, en pause for å slurpe i meg det klare vannet. Alltid med eksklusiv smak av fjelltur. Litt jordaktig, litt lyng kanskje? SykkelI det jeg tråkker over en fjellbekk returnerer blodsmaken. Jeg gjør et forgjeves forsøk på å skylle den bort med noen grådige slurker vann fra den forhåndsfylte drikkeflasken. Var det for mye? I dag må til og med drikketempo analyseres. Forbruket må rasjoneres. Ikke være dehydrert. Hva er egentlig vitsen med dette sirkuset? Hvem er det jeg prøver å imponere? Meg selv? En rolig sykkeltur hadde da vært langt bedre. Jeg legger til side de bipolare tankene fysisk utmattelse medfører og overgir meg ukritisk til konkurranseinstinktet. Turistforeningen har satt premissene, dem må jeg bare forholde meg til, holde blankt kjeft og tråkke det jeg er god for. SNART I MÅL: Deltakere puster, peser og tråkker seg gjennom den idylliske bygda i Øvre Espedal.MålstrekenJeg krysser målstreken etter en arbeidsdag med fysisk hardkjør. Til og med litt overtid. En pølse på grillen og sportsdrikk for å etterfylle de infamøse glykogenlagrene. Så sliten har jeg aldri vært før. Mestringsfølelsen rundt den nye tolkningen av friluftsliv kommer sigende utover kvelden. Når jeg legger hodet på puta kjenner jeg et lite smil bre som om munnen. Jeg klarte det. Likte du denne saken? Meld deg på UTEs nyhetsbrev, så får du tips til godt, gratis lesestoff hver eneste uke.