ØYSTEIN LIE

Noen jogger for mosjonens skyld, andre løper fra begynnende galskap. Vemund (35) har Garmin-klokke, kompresjonsstrømper til 500 kroner paret, leser treningsblogger og har forbannet seg på at han skal under 40 minutter på mila. Men Therese savner den Vemund hun ble kjent med, og under en helgetur til Amsterdam oppdager hun at han har med løpesko og har planer om alt annet enn å være romantisk med henne. Når starter gleden ved å mosjonere og når starter besettelsen? Og hjelper det for oksygenopptaket å trene med gassmaske?

«Løp» er Øystein Lie (44) sin debutroman, utgitt på Kvalshaug Forlag. Lie jobber som frilansjournalist og fotograf, og er bosatt i Trondheim. Han er også habil løper, med 36,50 på mila. 

Boka kan kjøpes her

UTE har fått tillatelse til å trykke et utdrag fra boka. Her legger hovedpersonen Vemund på tur med sin nye joggevogn, med sønnen Brage i:

Les også: Moro mosjonsløp 

Jeg våknet av sollyset og at Brage skrek fra rommet ved siden av. Det mest nærliggende var som vanlig å presse baken min mot hennes og vippe hofta hurtig bakover et par ganger slik at hun ble vugget hurtig ut av søvnen, men isteden kavet jeg meg oppi sittende stilling og kikket på Therese.

Armene hennes var heist over hodet, det venstre kneet pekte ut mot siden som om det var vridd ut av ledd, og hun lå delvispå ryggen, halvt vendt på siden med nakken dreid mot meg. Jeg ålet meg nedover senga, satte føttene på gulvet og halte meg opp støttende til den ene veggen, og sjanglet søvntung og tissetrengt ut av soverommet.
Jeg bar Brage inn på kjøkkenet, skrudde på kokeplaten og heltegrøt i kasserollen. Fortsatt med ham i armene, mens han vekselvis slo meg på munnen og rev meg i nesen, gikk jeg på badet og tisset. Plasserte ham på gulvet mellom beina mine og vasket hendene, skiftet bleie og klær, rasket med meg treningsklærne i den ene hånden, og bar Brage tilbake til kjøkkenet. Mens han satt på stolen sin og åt frokost, lirket jeg på hamtøyet som lå i en haug på kjøkkengulvet. En halv time senere var Brage plassert i joggevogna. Ved bjørka sto jeg og knotet litt med sikkerhetsbåndet som skulle gå mellomhånden og håndtaket, som en navlestreng mellom meg og Brage. Før han begynte å bli for utålmodig, ga jeg ham kjeks med sjokoladetrekk, en i venstre hånd, en annen i høyre, slik atlikevekten i hans verden var ivaretatt, og så rullet vi av gårde. Vi beveget oss langs en bred sti. Lufta var tykk og duggvåt,som tynget av de siste restene fra den kjølige og fuktige natten. I skråningen over skinte fuktige gresstrå som lykter tent av den lave solen, mens jeg beveget meg uanstrengt med vogna. Etter et kvarter sovnet Brage av de monotone lydene og vognas bevegelser, og jeg følte meg mer fullkommen enn på lenge. Jeg trakk ut i skogen, ikke nødvendigvis for å hente mat til familien, men for indirekte å overføre overlevelsesevner til Brage. Han skjønte muligens intuitivt at det er noe hellig som skjer der ute i skogen, som lokket hans kanskje største mannlige forbilde, altså meg, ut i marka. Jeg antok at Brage på sin første ferd i skogen over stein og røtter nok hadde en sterk underlighetsfølelse, og priset meg lykkelig over at barn er lette å påvirke.

Les også: Nødt til å løpe

Les også: Hopp nå

Jeg var klar over at Brage stort sett kom til å sove på våre totimerslange turer og kanskje ikke skjønte særlig av det som foregikk, men dette var til nå mitt viktigste bidrag for å løfte evolusjonenet lite steg videre i riktig retning. Skulle ikke Brage huske noe av disse turene, heller ikke i sin underbevissthet, hadde turene i det minste en god effekt på meg. Jeg fikk trent, og samvittigheten min ble bedre, såpass bra at jeg hadde planlagt å øke treningsdosen noe fra og med mandag. Jeg antok at kroppen nå var i stand til å greie fem–seks økter i uka, og jeg kjente på meg at formen var i ferd med å ta en bratt kurve oppover.

Jeg rundet en sving, og dreide vogna i retning av et skogholt med tett løvskog. Kort etter løp jeg ned en bakke, som viste seg å være brattere enn det jeg først hadde regnet meg fram til. Før jeg rakk å reagere, skled jeg på en stein og mistet balansen. Fra det øyeblikket jeg mistet taket i sikkerhetslinjen slik at vogna var utenfor min kontroll, var det som å falle i søvn. Det som skjedde steg høyere og høyere og til slutt havnet i en virkelighet utenfor meg. Liggende på marken med hodet på skrå så jeg at vogna raste mot bunnen av bakken, og at jeg forsøkte å få et raskt overblikk av situasjonen. Stien hadde en krapp sving som vogna aldri ville følge, siden en gjenstand ikke endrer kurs med mindre andre ytre krefter virker på den. Vogna ville ubønnhørlig fortsette rakt mot stammen på et grantre. Lammet av skrekk så jeg vogna treffe en rot på størrelse med en orm som hadde forgreinet seg over stien.

«Jeg trakk ut i skogen, ikke nødvendigvis for å hente mat til familien, men for indirekte å overføre overlevelsesevner til Brage.»

Smellet av jern og gummi mot jord og grus, synet av vogna somble slynget fra side til side, før den skled sidelengs og bråstoppet ved foten av treet.

I et øyeblikk var alt stille, og så kom lydene, endelig. Brage hadde fått luft i lungene, og begynte på et uvanlig høyt gråteanfall til ham å være. Jeg var lettet, men fortsatt ute avfatning.

– Unnskyld, unnskyld, sa jeg og løp alt jeg kunne ned til vogna for å se til ham. Jeg tok tak i håndtaket og satte opp vogna. Brage kikket mot meg med en fem–seks centimeters flenge i panna. Brage fortsatte å gråte i høye kast, ergo pustet han og var bevisst. I stormen av lyder fikk jeg ham fri fra sikkerhetsbeltet, la armene rundt og holdt ham tett inntil meg. Slik sto vi lenge, mens Brage borret hodet inn i halsgropen. Gråten avtok gradvis, og ble avbrutt av skjelvende hikst. Med en uventet og brå bevegelse trakk han hodet bakover, og kikket mot trærne og løvverket som skinte i motlyset. Jeg stilte Brage på bakken. Han tok et tak i treningsbuksa mi for å holde balansen. Jeg hentet fram våtservietter og tørket blodet vekk fra panna. Han holdt roen, så meg dypt og granskende i øynene.

– Dette går fint Brage, du vet det, ikke sant? Jeg vet du skjønner mye mer enn det jeg tror, derfor sier jeg at dette går bra, sa jeg.

Jeg var stolt over hvordan Brage taklet uhellet på, men da jeg skulle sette ham i vogna igjen, skylte gråten over ham på ny. Han ville ikke, og en ny utålmodighet kom over meg. Svetten, særlig ansamlingen på ryggen, sendte støt av kuldegysninger oppovermot skulderbladene.

– Vil du ha kjeks, sa jeg så mildt jeg kunne.

«Jeg var stolt over hvordan Brage taklet uhellet på, men da jeg skulle sette ham i vogna igjen, skylte gråten over ham på ny.»

Brage nikket, og strakk hendene i været. Jeg løftet ham opp og plasserte ham i vogna. Han virket sliten og resignert, og ga fra seg et tungt sukk da vi begynte å trille i samme retning som vi kom fra. Det hadde gått over en time, og det var på tide å snu. På veien hjem, etter å ha løpt over en bro som lå i skyggen av et lønnetre, forsøkte jeg å løpe alt jeg hadde med vogna for å finne ut om det var mulig å løpe intervaller med den. Detgikk bare tålelig, og jeg tenkte at Löplabbet-Sindre ikke var til å stole på. Etter to og en halv time løftet jeg vogna med Brage i opp trappa og inn i gangen, tok av sikkerhetsbeltet og løftet ham ut.

– Hei, Therese, tar du Brage? spurte jeg med hodet inn døra.

«Ikke noe svar. Lå hun fortsatt og sov? På kjøkkenbordet lå en lapp.»

Ikke noe svar. Lå hun fortsatt og sov? På kjøkkenbordet lå en lapp. Hun var i byen med en venninne. Det hadde oppstått noe, og hun var hjemme først i kveld. Kos deg med Brage, sto det nederst. Ikke glad i deg, eller noe, bare at jeg skulle kose meg. Brage stavret seg inn i stua, og gikk på kne foran legoklossene. Unngikk hun meg, og hva var dette som hadde oppstått? På badet lette jeg fram plasteret og klipte en strimle. Brage tok ikke særlig notis av plasteret i panna, bortsett fra at han ville ha et på armen også. Jeg ruslet inn på kjøkkenet for å lage grøt. Med stigende skuffelse over at Therese ikke var hjemme, slo jeg på radioen. Først ved ti-tiden, lenge etter at Brage hadde lagt seg, kom Therese tilbake. Alt virket som før, hun skred inn med selvfølgelige bevegelser. Men i all naturligheten var det som om noe ikke stemte.

– Gikk det greit med Brage? spurte hun hurtig, da hun stilte seg ved vasken og skjenket i seg et glass vann.

– Jo, turen gikk greit. Men da vi kom hjem løp Brage rett inni kanten på kjøkkenbordet og begynte å blø.

– Au da! Hvor slo han seg? spurte Therese og satte fra seg glasset i oppvaskmaskinen.

– I panna, men ingen varige men.

Hun gikk inn i stua og skrudde på tv-en. Jeg gikk etter og satte meg i ørelappstolen vis à vis henne.

– Du, jeg har tenkt litt, begynte jeg.

– Å ja? sa hun forundret og så bort fra fjernsynet.

– Det blir ingen treninger på fredagskveldene mer.

Bare så du vet det.

– Fint, det skulle bare mangle, sa hun kort og fortsatte å se på tv.

Forundret over at hun ikke sa noe mer, satt jeg lenge og stirret på tv-en slik som hun gjorde.

– Hvordan gikk det med deg i dag? spurte jeg etter en stund.

– Jo, bra. 

– Det er ikke først og fremst deg jeg tenkte på. Det sto noe

om at det hadde skjedd noe?

– Åh, det, sa hun.

Jeg kjente en stigende oppgitthet.

– Du kan ikke skrive en beskjed om at det har oppstått noe, og så ikke fortelle det når du kommer hjem. Det skjønner du vel?

– Det er ikke sikkert at det vedgår deg, og jeg er heller ikke sikker på om du vil vite det.

Therese gikk bort til lampa ved sofaen. Stua var mørk, og bare skimmeret fra gatebelysningen utenfor trengte inn gjennom vinduene. Et trykk på lysbryteren, og rommet skiftet karakter. Bildene på de nakne veggene fikk duse farger, det hinneaktige skinnet fra bokhylla trådte fram, støvkorn sank langsomt ned mot gulvet og jeg merket at hun hadde klippet håret.