1

1Chris Reddy på Christo (8a) på Cala Mancina. Foto: Dag Hagen

Tidenes (bom)tur

– Hva med Sicilia? Jeg hadde lenge planlagt tur til Sardinia, men blingsa mellom de to øyene da Jo ringte. Han tente 100%. Her en historie om mafia, veier, høye bølger, fantastisk natur og fantastisk klatring.

 – Neeeei! Enda en veisperring! Det er ikke mulig!

Chris stønner. Han har vondt i hofta etter fire timer i baksetet – på en tur som skulle ta maks to. Vi har støtt på flere veisperringer, og omkjøringer på landsbygda tar gjerne tid. Denne siste er helt vill. Om det kan kalles en vei, så egner den seg ikke engang for de tøffeste SUV-er. Kun engasjert coaching fra copilot Charlotte og like engasjert nordnorsk pesspreik fra Chris har ført oss så langt – i håp om å nå dit vi skulle. På det verst tenkelige sted møter vi nok en veisperring og må snu. Dette etter en lang nedoverbakke på en flomskadet traktorsti, med dype grøfter som vi garantert ville ha sittet fast i om vi skulle være uheldige å få hjulet nedi. Byen vi ser der fremme, nede i dalen, hadde motivert oss til å prøve litt til. Men her er det altså stopp. Fem store hauger – vel dandert med passende avstand – midt i veien sier klart i fra. Asfalten begynner hundre meter der borte. Dette er helt opplagt bevisst gjort, for her ønskes ingen gjennomfart. Jeg vurderer et øyeblikk å begynne å grave med hendene, men slår det fra meg.

Når man besøker Sicilia er man nesten programforpliktet til å dra til Corleone – byen som knyttes sterkest til mafiaen. Udødeliggjort i Gudfaren – tidenes mest kjente mafiafilm. Virkeligheten er heller ikke fjern fra filmen – dette var stedet der Capo de Capo, sjefenes sjef, ble funnet i en kjeller i 2006. Der hadde han bodd i nesten 30 år, og kommunisert med omverdenen bare ved hjelp av små lapper.

Det var til Corleone vi skulle, og vi prøvde hardt, men ved denne siste veisperringen gav vi opp. Noen har nok villet det slik. Foregikk det noe i kulissene? Jeg så spaning langs veiene den dagen jeg var ute og jogget. Bilene som sto der, med en stirrende person i – bilene som byttet plass, eller var det bare innbilning? Uansett er mafiaen i aller høyeste grad fremdeles aktiv på Sicilia. Hele 70% av alle virksomheter her betaler beskyttelses-penger. Lysskye forretninger ikke bare forekommer – men er en aktivitet som affekterer de fleste.

Les også: Østens klatreparadis

Om det er mafiaen som er grunnen vites ikke, men forskjellene mellom Nord- og Syd- Italia er slående. I nord er det meste på stell, og oppleves som temmelig normalt europeisk – med særdeles god mat og kaffe, for å trekke fram det som merkes best for en nordmann. Sør preges av forfall, og mafiaen er sterkt tilstede – i kulissene. Dette er jo en av Cosa Nostras æreskodekser; å ikke synes. Hovedmålet er å tjene penger – på nesten hva som helst, utenom prostitusjon og kidnapping angivelig (kilde: Wikipedia.org). På alt annet derimot, er det fritt frem. I Napoli har Comorra-mafiaen tatt kontroll over søppelet, og byen renner tidvis over av stinkende avfall. En av måtene mafiaen tjener pengene på i det segmentet, er at de tar i mot farlig avfall, mot solid betaling, også fra andre Europeiske land, og dumper det på vanlige søppelplasser rundt Napoli.

Vi slet ikke med søppel på Sicilia – ut over vårt eget – men vi slet med dårlige veier, og punkterte umiddelbart da vi tok av fra motorveien. Dype, skarpe hull i asfalten og et sekunds uoppmerksomhet var det som skulle til. En forventer ikke å kjøre slalom på vanlige veier, men det må du på Sicilia. Vi fikk også føle moralen på kroppen, og ble forsøkt snytt de fleste gangene der snyting var mulig. Det ble lagt på for høy vekt på fisken på restauranten (den ble ved ett tilfelle doblet), forsikringen på bilen, som skulle dekke «absolutt alt», viste seg absolutt ikke å dekke alt, og medførte ekstrautgifter på 1500 kroner, huset ble plutselig 100 euro dyrere på grunn av en ekstra person, selv om noe annet sto klart og tydelig i kontrakten.

Krimforfatter Jo tok tak i problematikken. Han har ikke bare skrivetalent, men også talegavene i orden og er ikke redd for en konflikt, så han trådte til og fikk ordnet opp på imponerende vis. Hadde det ikke vært for han ville vi nok vært loppa for enda flere hundre euro. Jo har reist mye rundt i denne delen av landet, og er ikke imponert over moralen – men er veldig imponert over andre aspekter.

– I Syd-Italia er det helt vanlig å gjøre slikt. Her blir man mer overrasket om man blir tatt enn om man ikke blir tatt. I nord er alt fullstendig annerledes. Men Sicilia har jo også helt andre kvaliteter, som oppveier for de problematiske sidene.

Og det er nettopp derfor du nå leser denne artikkelen. Vi ble mer overveldet over de positive aspektene ved øya; kultur, historie, klatring og natur, enn det sørlige lureriet.

Havluft: På vei hjem fra første klatredag på Cala Mancina. Anne Charlotte Hauen, Lars Gilberg og Chris Reddy. Foto: Dag Hagen

– Dette er jo helt fantastisk, sier Sven etter endt klatredyst en kveld, og lar brisen fylle lungene med nydelig middelhavsluft.

– Som et Syd-Europeisk Lofoten, legger Chris til. Han har vokst opp i Nord-Norge, og vet hva han snakker om.

Vi er på vei hjem etter en herlig dag med klatring. Solen står lavt og luften er mild og ren. Det er helt utrolig vakkert.

– Langs denne kyststripen ligger det nok crag til en hel ferie, sier Jo fornøyd. Han har gått en fantastisk klassiker i kveldssolen, og nyter godfølelsen av å ha toppet ut og å være i dette vakre landskapet. – Og selv om fjellet ser litt vegetert ut, er det nok av perler.

Kalksteinen er forvitret, slik at overflaten er som fint sandpapir. Den er veldig klatrebar med alle mulige formasjoner; tufa, stalaktitter, hull, slopere, kanter, sva, overheng, tak – ja, alt du måtte ønske. Anmarsjene er også fra svært korte til akkurat passe. Lengden på rutene likedan, korte eller lange. Alt sammen på veldig historisk grunn.

Nydelig: Sven Høgdal på den 35 meter lange Tears of Freedom (7a+). Landsbyen Tonnara di Bonagia i bakgrunnen. Foto: Dag Hagen

Blikket vandrer ut, og hadde det ikke vært for jordens krumming ville vi nok sett helt til Gibraltar. Litt sydover – 30 mil over «fjorden» finner vi Tunisia. Legendariske Karthago ble for nesten to tusen år siden jevnet med jorden av de romerske styrkene, etter 700 år med krig. Sicilia ligger midt i Middelhavet og var i kryssilden mellom mange ulike nasjoner, og like mange har prøvd å ta øya i sin besittelse. Til slutt ble den altså Romernes, og fungerte perfekt som utfartssted i krigen mot nettopp Karthago. Spor etter år med konflikt kan sees i en mengde festningsverk. Spor av enda flere år med fred kan også sees, i fantastiske templer og utgravinger fra 2500 år gamle byggverk; Tempelbyen Segesta ligger der noen få mil fra Palermo, på et høydedrag, med fantastisk utsikt. Her må det ha vært bra å leve. Om du etter et besøk i Segesta ikke fikk nok av templer anbefales Agrigento (ytterligere to timer i bil mot sydøst), som ble anlagt som en gresk koloni 582 f. Kr. og som i tillegg kan skilte med like mange greske statuer. Byen ble plyndret av de før nevnte karthagenerne i 262 f. Kr.

Sin beliggenhet midt i havet vil i likheten med Lofoten medføre at naturen har stor påvirkning. Dette fikk vi erfare den tredje dagen på øya. Uværet var meldt, men at det skulle medføre slike tilstander hadde jeg aldri trodd. Løpeekspert Lars tenkte at en joggetur sikkert var bra på en slik dag. Vi tok kyststien, der vi hadde klatret de to første dagene. Det som dagen før hadde vært et vakkert, vennlig Middelhav var nå forvandlet til en livsfarlig gigasuppe, fremdrevet av en vanvittig vind. Bølgene var så høye at vi måtte se opp på de – sikkert 15 meter på det verste – kanskje mer. De slo inn på de kvasse revene med voldsom kraft, og det ville ikke vært snakk om å overleve en tur uti der. Jeg skal ikke si vi var nære på å bli tatt av en bråttsjø, men det var ikke veldig langt unna. På et sted klatret vi 4-5 meter opp i veggen for å komme trygt forbi en passasje – enkel klatring, men dog. Vi var da 40-50 meter unna vannkanten – og vi følte oss litt vel «chicken» som ikke gikk der nede de andre hadde passert noen minutter før. Men glade var vi, for akkurat da slo en av dagens verste bølger inn og nådde fotbladene. Hadde vi gjort som de andre, ville vi vil vel ha ligget i Middelhavet fremdeles.

Stedet har også andre, noe tryggere attraksjoner; for eksempel fjelltur. Vi tok joggeskoene på – forfattern dro på kafe for å skrive – og satte av gåre fra huset, mot østsiden av San Vito, til toppen Monte Monaco (532 moh), og fikk derfra tidenes utsikt over området.

– Bare denne joggeturen er nesten verdt ferien alene, kunne Lars melde, der vi står og nyter. Snakk om vakker og vill natur. Tindrende sol og utsikt i alle himmelretninger. Hvem skulle trodd det om Sicilia? Vin, fisk, strender og klatring var det vi forventet, og da spesielt det siste. At denne saken handler mye om andre ting, skyldes jo at vi er opptatt av mer enn «bare» klatring, men også at øya faktisk byr på et stort opplevelsesspekter. Når det er sagt var det jo klatring vi brukte mest tid på, og noen av rutene vi gikk er rett og slett ultraklassikere. En av de flotteste ligger på Never Sleeping wall; Tears of freedom (7a+) – en 30 meter lang reise i bevegelser, med fantastisk rytme og linjeføring; opp langs en relativt liten tufaformasjon, med innslag av veggklatring og tekniske crux. Og helt i toppen; en aldri så liten overraskelse. Det fikk Sven erfare. Jeg tok først bilder av han i passe høyde fra naboruta, og han klatret sikkert og bra. «Det blir vel en grei onsight», tenkte jeg og firte ned, men kikket tilfeldigvis opp da Sven skulle klippe ankeret. Jeg myste, og der så jeg albuene hans komme høyere og høyere – pumpen var i ferd med å slå inn for fullt. Men Sven ville ikke gi seg uten kamp. Han hang der i et par minutter og prøvde å ta seg igjen nok til å få klippa. Til slutt la han begge armene inn på hylla i et siste forsøk på å gjenvinne energi. Det hjalp ikke, og han bestemte seg for å gripe slynga – eller catche er vel riktigere.  Det gjorde han – og klarte det – men nei; han hang i tre sekunder, så var det slutt. Den blonde, muskuløse kroppen tippet bakover og uten en lyd falt han de 10-15 meterne før tauet strammet seg. Sven tok både runout og fall uten en mine, og jeg følte med han. Dette er virkelig en onsight å få med seg. Men som alltid: det viktigste er å ha opplevd et slikt mesterverket av en rute – ikke nødvendigvis å ha gått den uten fall.

Nok en helt utrolig linje, Frederich (7a), går på Rocca di Cerriolo, som ligger rett i nærheten. Et par innledende harde bevegelser leder opp i en slags rumpesprekk av en overhengende kamin. Ruta får sin grad av disse første bevegelsene, hvor cruxet er et strekk fra et godt sidetak, langt opp i et godt, men noe blindt tak. Når det er gjort kan du cruise resten som er en fantastisk reise i jugs og uvanlige formasjoner. Man spraiser seg oppover i bratta og de fleste vil garantert ikke ha opplevd kombinasjonen av denne ekstreme brattheten og typen klatring før. Mange av rutene på Rocca di Cerriolo er anbefalelsesverdige, og dette er absolutt et av feltene du må få med deg – i likhet med overnevnte Never Sleeping wall. Begge ca 20 minutters kjøretur fra San Vito lo Capo.

Når vi nå har begynt å ramse opp klatrefelter, kan vi ta med et par til: Sektor Camping er et av de mest brukte feltene og hvor du nok må vente i kø på mange ruter. Her er det massevis av lett klatring, og med campingplassen i gangavstand unna, er det nok primært et sted for de sosiale klatrerne, i alle fall om du legger ferien din til høytider. En av de flotteste rutene vi gikk på turen er Rosso e Nero (6a+), som ligger på delsektor Pipeline. Helt utrolig fin klatring i en loddrett vegg, på gode tak. Ruta ser vanskelig ut, men så dukker det opp tak akkurat der du trenger de – og akkurat slik at klatringen blir skikkelig teknisk og interessant. En soleklar tre-stjerner, og helt sikkert en av de fineste rutene på Sicilia. Mange av de andre lettere rutene er helt ok, men kanskje litt skarpe.

Ingen campingtur: Chris Reddy drar seg i land på Walk the line (7b) på Sector Camping. Foto: Dag Hagen

Camping byr også på hardere klatring av litt brattere karakter. Spesielt anbefales Pipeline (7c, norsk 8/8+), med vakker linjeføring sentralt i en svakt overhengende vegg – først opp i et lite scoop, så en liten travers og et par små overheng mot toppen. Jeg skulle bare oppi og se hva det var – uten forventning til resultat. Jeg hadde nettopp sighta Black snake (7b+), og følte jeg hadde gjort mitt for dagen. Derfor slappet jeg helt av og bare gikk for de løsningene som bød seg. Grei klatring ledet opp et par bolter til god hvil, og et tydelig crux som var vanskelig å lese. Først en catch som jeg akkurat hang igjen på, i et lite veggparti opp til en liten tufa. Takene var både mindre og mer negative enn de så ut som – eller var det bare mangel på fottak? Tufaen var litt våt, men med positive tak. Roe ned noen sekunder og stokke litt om på ben og armer – så et nytt lite crux: en teknisk sekvens mot høyre på lister og bort til en hvil – også denne gikk med et nødskrik, der jeg brukte det jeg har av apefaktor og strakk forbi to dårlige tak som sikkert var en del av 7c-graden. På hvilen var det gode fottak og jeg fikk depumpa i noen minutter. Så opp et lite overheng til blinde tak. Her var det bare å gå for den løsningen som måtte åpenbare seg – la seg lede av veggen, som min gamle venn Martin Reimers en gang sa. Jeg tenkte på han da jeg gjorde bevegelsene, og han ble jo nordisk mester i klatring. Til slutt en dyno til liten list – som nok en gang med et nødskrik gikk. Her var alle gode krefter med meg – et øyeblikk var jeg ikke sikker på om jeg falt eller ikke. En god kombinasjon av avslappet innstilling og litt flaks, samt mye vilje (en sær combo, ja) var oppskriften. Det kunne like godt endt i et tryn. Til slutt en litt lettere travers som gikk med knapp margin, før en god hvil og et lite opptak mot ankeret. Snakk om godfølelse når ankeret klippes.

– Skal du prøve, ropte jeg ned til Chris, som hadde sikret glimrende, og medført god trygghetsfølelse hele veien.

Men Chris ville ikke prøve, han var sliten i dag – forståelig nok – han gjorde det meget bra dagen i forveien, og hadde løpt rundt som en propell i timevis. Vi hadde klatret på sektor Cala Mancina. Der hadde han sighta 7b+, flasha 7c og dogget en 8a (norsk 9-). Alle tre nydelige ruter. Spesielt 7c-en Mal di schiena er fantastisk og følger en linje med hull opp den hvite, vakre veggen, med tekniske, lange flytt på store tak. 8a-en Christo går til venstre, litt lengre inn mot hula – parallelt med 7c-en og har samme karakter, men hardere flytt.

Nå skal vi ikke skryte på oss for mange 7c-er her. Vi er primært på lett klatring på tur, og Cala Mancina kan tilby massevis – en hel del 5-ere og 6-ere. Beliggenheten er som tidligere nevnt helt utrolig, med den deilige havluften og det åpne landskapet. Men det er ikke til å komme i fra at man gjerne må opp på 7-tallet for å få de fine linjeføringene. Ikke alle lettere ruter er som før nevnte Rosso e Nero (6a+) på Sektor Camping. Derfor var Jo gira på Alfa Romeo (7b). En veldig fin rute; først opp en tufa med et par småtraverser og teknisk klatring, deretter travers mot venstre, og avsluttende crux enten gjennom et takoverheng, eller under det mot høyre. Chris tok høyrevarianten og Jo gikk rett opp. Solen tindret lavt og havsbrisen kom mildt i imot oss. Jeg tok bilder av Jo, mens han i god stil sendte ruta. Jeg måtte presse på for å få han til å pose litt mens han klatret. På visse punkter ønsker man en slags koreografi og komposisjon i bildet. Selv en suksessfull krimforfatter har litt nerver når harde ruter skal sendes. Men bildene ble bra av denne klassikeren som du må gå om du besøker Sicilia.

Sicilias natur frister veldig til gjensyn, og flere av gjengen snakket allerede om å bestille billett til neste påske. Nærheten til havet og fjellene er fantastisk og er du heldig med været får du garantert en god klatreopplevelse. Vi var heldige med været, det hadde gitt oss en støkk, men også solrike dager. Naturen hadde enda et kort til ermet til oss – som ble trukket fram siste dagen: Da vi skulle ta bilen og kjøre hjem, blåste det så kraftig at vi knapt fikk åpnet dørene. Vel på flyplassen var alle fly innstilt. Det ble en lang natt før vi endelig, neste dag, var hjemme i hovedstaden. Mafia, sol, svindel, vind, bølger og topp variert klatring. Dette må du bare oppleve.  

Kvalitet: Jo Nesbø nyter bombefast kalkstein på Il ladro de panda (6b+) på Cala Mancina. Foto: Dag Hagen

Klatring på Sicilia

Klatringen: Flere tusen ruter er fordelt på hele øya. Vi klatret på feltene rundt San Vito lo Capo. Her får du alle typer klatring, fra tufaklatring i alle vinkler, til fantastiske loddrette, lange ruter og sva.

Bo: Vårt besøk var i påsken, fra slutten mars til begynnelsen av april. Vi leide hus i San Vito lo Capo, noe vi betalte 13 000 kroner for. En drøy pris, men det var et fint hus og vi var seks personer i 13 dager, så det ble en helt grei døgnpris per pers. Se hotelilcortile.it, vulcanoconsult.it og sanvitomaremonti.it for utleiemuligheter.

Reise: Ryanair flyr fra Rygge fra og med april til og med oktober. Om du flyr i mars, som vi gjorde, er en mulighet fly til London med Ryanair og deretter Easyjet til Palermo. Lei bil på nett, eller på flyplassen.

Sesong: I påsken var temperaturen perfekt i sola; litt kaldt noen dager og litt varmt andre. Sommerstid er det nok temmelig svett, men siden de fleste vegger får sol på ettermiddagen, vil nok morgenklatring fungere helt fint. Greit vinterstid, om man er heldig med været.

Hviledager: Soling og bading, sightseeing til Corleone (om du kommer så langt), kulturtur til Segesta (en knapp time med bil) eller Agrigento (drøye tre timer i bil), middag og tur til vakre Castellammare del Golfo eller du kan kjøre full sportspakke med løping, sykling og windsurfing.

Fører: Di Roccia de Sole (2008) eller Sicily Rock – San Vito Sport Climbing Guidebook (2012). Begge kan kjøpes fra Climb-europe.com

Utsikt: Chris Reddy på Christo (8a). Foto: Dag Hagen

Les også: Slik blir du bedre i veggen – opp en grad.

Mafia

Betegner grupper organiserte kriminelle som driver med utpressing, narkotika, bruk av beskyttelsespenger m.m. Om man skal være helt korrekt er angivelig begrepet «mafia» upresist, og begrepet Cosa Nostra (oversatt: «vår sak») skal være riktigere. Det opereres også med lokale navn i Italia, og de fleste driver relativt uavhengig av hverandre; Comorra, Ndrangheta, Stidda og Sacra Corona Unita. Ordet Mafia ble uansett første gang brukt i Italia i forbindelse med et teaterstykke om organisert kriminalitet, som gikk som en farsott over landet i 1863, og ble deretter brukt av pressen og politiet. På tross av at mafiaen selv ikke bruker det begrepet, er det ellers helt vanlig.

Cosa Nostra oppsto på Sicilia i overgangen mellom føydalsamfunn og privat eierskap, fra 1812-1860. Det fantes knapt politi på øya etter at landeiernes små armeer ble oppløst, og Cosa Nostra overtok styringen av lokalsamfunnene.

Mussolini igangsatte en hard kamp mot mafiaen og klarte så å si å utrydde den mellom 1925 og 1929. Antallet drap på Sicilia sank markant, og bedriftene kunne endelig operere fritt. Kjente mafianavn som Carlo Gambino and Joseph Bonanno rømte til USA og dannet ny virksomhet der.

Da allierte styrker invaderte Sicilia i 1943, ble fascistiske borgermestre avsatt og fengslede mafiafolk innsatt – de allierte styrkene mistok dem for dissidenter. Alt kom tilbake på stell, og mafiaen tok igjen kvelertak på Sicilia.

Palermo ble bombet i 1943 og fikk store ødeleggelser. Mye måtte gjenoppbygges og mafiaen tok 80% av byggetillatelsene, og krevde kyndige byggmestre for beskyttelsespenger. Mange historiske bygg ble revet, og nybyggene hadde ofte store mangler. Mange bygg ble igangsatt før byplaner var ferdig.

Cosa Nostra lever i beste velgående, og har fremdeles taket på Palermo og Sicilia. Mer enn 70% av foretakene på Sicilia betaler beskyttelsespenger til Cosa Nostra. Mange gjør det frivillig, rett og slett fordi mafiaen gjør en god jobb i å hindre innbrudd. Den som robber en butikk beskyttet av mafiaen får grisebank, og tyvgodset returneres til eieren. Når det er sagt kan vi vel ikke påstå at befolkningen er positiv til mafiaen. Men Cosa Nostra er så sterkt rotfestet på Sicilia at mange mener det er umulig få den fjernet.

Kilde: En.wikipedia.org

Ruiner: Tempelbyen Segesta fra 500 år før kristus ligger på et høydedrag med utsikt i alle retninger. Foto: Dag Hagen

Vår: Nydelig mot et av templene ved Segesta. Foto: Dag Hagen

Les også: Medaljens bakside – slik står det til på Ton Sai i Thailand. 

Bombefast: Lars Gilberg på Rosso e Nero (6a+), Sector Camping, som vel må være en av de flotteste rutene på Sicilia. Foto: Anne Charlotte Hauen

Mot havet: Jo Nesbø går Alfa Romeo (7b) på Cala Mancina. Foto: Dag Hagen

Utsikt: Anne Charlotte Hauen går Il ladro di panda (6b+) på Cala Mancina. Foto: Dag Hagen


 
 
VIS KOMMENTARFELT

Gikk du glipp av?

    Dette sliter vi med

    GOD PÅ LANGRENN (EP2): De fleste vil si seg enige i at det er både mer slitsomt og vanskelig å skøyte. Det er fordi du må rette opp i disse feilene.

    Porten til vidda

    Midt mellom øst og vest ligger Haukeliseter, ett av Turistforeningens aller mest populære hytter.

Siste saker

Test av Nordic Cab Active

Rimelig multivogn.

Ble du den heldige?

Her er listen over de heldige vinnerne i årets julekalender.

Luke 18 er åpen

I dag har du muligheten til å sikre deg to festivalpass til Fjellfilmfestivalen.

Siste saker

Luke 17 er åpen

Trenger du en ny dunjakke? Da anbefaler vi å prøve lykken i dagens konkurranse.

Luke 16 er åpen

Vinn multisportklokke fra Suunto.

Opplevelsespakker

Innholdet er klart. Fikser du pakkingen?

Dette sliter vi med

GOD PÅ LANGRENN (EP2): De fleste vil si seg enige i at det er både mer slitsomt og vanskelig å skøyte. Det er fordi du må rette opp i disse feilene.

Porten til vidda

Midt mellom øst og vest ligger Haukeliseter, ett av Turistforeningens aller mest populære hytter.

Fjortiser og fjell

Hva er vitsen med å klatre i fjell, egentlig?