abcd
Strekket fra Hornsund til Longyearbyen er tøft og fascinerende, med en mengde isbreer. Roer er Tor Wigum.
Rodde til Svalbard
13.11.17 / Tor Wigum
Hvorfor ro når man kan fly, seile eller ta Hurtigruten? Les om en rotur utenom det vanlige.

Hvorfor ro til Svalbard når man kan fly, seile eller kjøre motorbåt? Det korte svaret på spørsmålet er eventyrlyst og nysgjerrighet. Jeg og fire andre slitere valgte robåt på dette strekket på rundt 1000 kilometer.

For min del startet turen i mai 2017, da jeg fikk en snap fra en ro-kompis med spørsmål om jeg var interessert i en langtur.

«Klart det!» var mitt umiddelbare svar, og så begynte ballen å rulle.

Jeg ble introdusert for prosjektet PolarRow, med islendingen Fiann Paul som skipper. Paul regnes ifølge Wikipedia som verdens raskeste havroer, og han innehar fartsrekorden i roing over både Atlanterhavet, Stillehavet og Indiahavet. Nå sto Arktis for tur, og nye rekorder skulle settes. Planen var å først ro fra Tromsø til Svalbard, og deretter fra Svalbard til Island.

Prosjektets timing kunne vært bedre for min del, ettersom jeg satt i innspurten på et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Tromsø. Tilbudet om en slik rotur var imidlertid for godt til å bare avslås, og det endte med at jeg takket ja til å bli med på prosjektets første etappe fra Tromsø til Svalbard.

Det øvrige mannskapet var internasjonalt, og av totalt åtte besetningsmedlemmer på de to etappene, var fem ulike nasjonaliteter representert. Jeg var det eneste norske besetningsmedlemmet, og planleggingen og koordineringen av prosjektet foregikk fra våre ulike deler av verden, i all hovedsak via appen «WhatsApp». Jeg hadde aldri møtt noen av disse menneskene før, og nå planla jeg å bo og leve sammen med dem i ukesvis i en liten robåt. På sett og vis en skremmende tanke. Jeg valgte likevel å stole på dømmekraften og utvelgelsen til skipper Paul. 

Etter to måneders planlegging, møtte jeg for første gang mine medroere ansikt til ansikt i Tromsø. Vi hadde da 4-5 dager på å få båten på vannet og pakke den klar til avreise. Det ble noen intensive pakkedager, med både opp og nedturer, og med relativt lite søvn. På en slik rotur er man blant annet avhengig av å ha et batteri som kan drive navigasjonsinstrumenter, samt drifte en maskin som lager ferskvann av saltvann. Daglig forbruk av drikkevann for fem personer er på rundt 35 liter, så batteriforsyningen fungere for å komme frem. Underveis i riggingen fikk vi noen utfordringer med reservebatteriforsyningen, så vi valgte å basere oss utelukkende på solcellepaneler. Dette gjorde vi selv om vi innså at det kunne være et visst sjansespill forbundet med det dersom vi fikk mye overskyet vær. Våre spådommer skulle her vise seg å være sanne…

Hemmeligheter og hard roing. Frem til avreise valgte vi å holde hele ro-prosjektet vårt hemmelig, ettersom et svensk lag i lang tid hadde annonsert at de skulle ro fra Tromsø til Svalbard i midten av juli 2017. Vårt mål var å komme til Svalbard først, og vi holdt derfor prosjektet skjult, for ikke å risikere at svenskene fremskyndet sitt starttidspunkt. Jeg fortalte derfor bare min nærmeste familie, samt noen få tur-kompiser, om roturen. Først et par dager før avreise offentliggjorde vi, i samarbeid med avisa iTromsø, planene våre. Det var en artig pangstart på turen, og det var deilig å ikke lenger holde på hemmeligheten vår.

Om morgenen den 20. juli la vi avgårde fra Tromsø, 12 timer etter at det svenske laget rodde ut fra Tromsø! Et historisk kappløp var i gang. Så vidt vi kjenner til har nemlig ingen tidligere rodd fra fastlands-Norge til Svalbard. Vi følte oss imidlertid rimelig trygge på at vi skulle komme først frem til Svalbard, ettersom vi var fem roere, mens svenskene var to.

Planen vår var å kjøre på så hardt vi kunne hele veien til Svalbard, for å få en så rask tid som mulig på overfarten. Vi organiserte oss i to lag, på henholdsvis to og tre roere. En ro-økt varte i 1,5 time, og når det ene laget rodde hadde det andre laget pause. Vi byttet aldri ut hele laget på en gang ved vaktskifte. Istedenfor byttet en og en roer plass, for på den måten å sikre at båten aldri stoppet helt opp. Båtens vekt er rundt 1 tonn, og med en såpass tung båt lønner det seg å holde et jevnt sig hele veien uten unødvendige stopp. Vi holdt skiftordningen vår slavisk hele turen, og ”vekkerklokken” før nytt vaktskifte var at ro-laget ropte/brølte ”10 minutes!” til pauselaget ti minutter før vaktskifte. Kapteinen om bord, Fiann, har et spesielt godt sovehjerte. Et godt sovehjerte er helt klart en velsignet gave som havroer, og er nok noe av grunnen til at Fiann med suksess har rodd over alle verdens hav. Mange ganger måtte jeg vekke han ved å, gjennom åpen dør, brøle alt jeg kunne inn i den bitte lille lugaren han lå i. Plutselig våknet han til med et rykk og vidåpne øyne, og var deretter klar for sitt skift. Sånn gikk nå stort sett dagene til havs!

Ellers kan det nevnes at jeg blant annet hadde med meg en termos på ekspedisjonen, men at jeg glemte å ta med te/kaffe eller annen drikke. Jeg endte derfor opp med å drikke litt varmt vann innimellom, for å holde varmen etter sure, kalde ro-økter. Etter at vi kom frem til Svalbard fant jeg ut at Carlo, som holdt hus i den andre lugaren, hadde med seg rikelig med te, og at jeg selvfølgelig skulle fått av han hvis jeg hadde spurt!

Dette sier for så vidt noe om prosjektets intensitet.

Vi pratet rett og slett fint lite om annet enn de helt nødvendige tingene for å sikre fremdrift i båten. Ikke fordi vi ikke likte trynet på hverandre (Carlo var faktisk den personen jeg likte aller best om bord), men rett og slett fordi vi ikke hadde så altfor mye overskudd til å prate om andre ting enn de viktige tingene i en havroers hverdag, slik som vær, navigasjon, og batterisituasjonen om bord.

«Frem til avreise valgte vi å holde hele ro-prosjektet vårt hemmelig, ettersom et svensk lag i lang tid hadde annonsert at de skulle ro fra Tromsø til Svalbard i midten av juli 2017.»

«Planen vår var å kjøre på så hardt vi kunne hele veien til Svalbard, for å få en så rask tid som mulig på overfarten.»

Annonse

Rutiner og søvn ombord. På enhver langtur er det gjerne ekspedisjonens første dager som er tyngst. Denne turen var intet unntak. Det tar litt tid å komme inn i rutinene om bord. Både ro-rutinene, men også de vel så viktige pauserutinene må læres. I pausen på 1,5 time må man spise og drikke tilstrekkelig for å ha nok krefter til neste roskift. Videre må navigasjonsinstrumentene etterses, for å  forsikre at båten er på riktig kurs. Ellers bør man også ta av seg eventuelt vått tøy, for å unngå å fryse. Først når disse tingene er gjennomført kan man ta seg en høneblund. Eventuell slurv i rutinene straffer seg i det lange løp.

Søvnrytmen er en spesiell utfordring på en tur som denne. Pausen er ikke spesielt lang, og man bør prøve å sove litt i hver pause. Hvis man ikke får sove, blir man etter hvert sliten, noe som igjen går ut over farten i båten. For min del fungerte imidlertid skiftordningen greit. Jeg kan sove hvor som helst og når som helst, så jeg fikk stort sett sovet litt i hver pause. Noen ganger ikke mer enn 10 minutter, men likevel noe. Skiftordningen førte likevel unektelig til at vi alle sammen ble både døgnvill og kanskje også litt surrete i hodet av søvnmangel. 

Jeg hilste for eksempel mine medroere «good morning» etter hver pause, uavhengig av når på døgnet det var. Den nordnorske sommeren med midnattssol var nok også med på å bidra til denne døgnville tilstanden. Jeg husker en gang at Jeff og jeg hadde en lengre diskusjon om klokken var 3 på dagen eller 3 på natten. Den analoge dekksklokken vår viste at klokken var 3, men ga ellers ingen videre holdepunkter for om det var natt eller dag. Begge to holdt på sitt, og jeg tror faktisk ikke at vi ble helt enige om hvem som hadde rett.. Været var riktignok overskyet denne dagen, men vi var nok i en passe døgnvill tilstand, ettersom det ellers er relativt lett å fastslå om det er dag eller natt ut fra å kikke på solens posisjon på himmelen.

 

Skader og problemer. Overfarten fra Tromsø gikk ikke bare knirkefritt for seg. Både Jeff og Roy fikk problemer med ryggen underveis, i tillegg til at de var noe plaget av sjøsyke. Dette bød naturlig nok på visse utfordringer, men de kom seg begge to sånn noenlunde gjennom det ved å holde et jevnt inntak av smertestillende tabletter. Jeff sine ryggproblemer viste seg i ettertid å være en prolaps i korsryggen.

Videre møtte vi også på utfordringer med batteriforsyningen om bord. Vi baserte oss utelukkende på solcellepaneler om bord, men vi hadde lite solskinn på overfarten. Skyer og havtåke førte til at båtens batterier stadig ble svekket. Vi ble nødt til å innføre kraftig batterisparing, og kun bruke batteriene til å lage ferskvann og drifte nødvendige navigasjonsinstrumenter. Vi kuttet ellers mesteparten av telefonkontakt over satellittelefonen, og foretok kun nødvendige telefoner som for eksempel til værmeldingen.

Ellers hadde vi mye varierende vindforhold på overfarten. Alt fra helt blikkstille vann til kuling. Vindretningen skifter mye i Norskehavet, og omtrent halvparten av tiden hadde vi motvind. Å ro i motvind med en båt på 1 tonn er ganske enkelt tungt. Ikke bare gikk hastigheten ned i motvinden, men det kostet også mye mer krefter å ro i motvind enn på flatt vann eller i medvind. Et par ganger vurderte vi å kaste drivankeret, og heller vente på bedre vindforhold. Vi klarte likevel å unngå å falle for fristelsen, og holdt istedenfor trøkket oppe. Dette er jeg glad for i dag, og det er en god følelse å vite at vi holdt det gående også i motvinden!

Dyreliv og doliv. Dyrelivet på overfarten til Svalbard var rikt. Den eneste fugletypen som fulgte oss hele veien var Havhesten, men utenom den traff vi omtrent daglig på både Knølhval, Spekkhugger og delfiner. Stort sett holdt hvalene seg rundt 50-100 meter unna oss, men på et roskift opplevde jeg at sjøen rundt båten plutselig ble helt stille. Jeg så strømvirvlene stige til overflaten, og det var tydelig at noe stort svømte like under båten. Dette må ha vært en Knølhval eller annen hval på den størrelsen. Hvalen hadde vel kanskje god kontroll på hvor vi var, men det er ikke tvilsomt at vi ville vært ille ute om en slik hval på 20-30 tonn hadde kommet til å dulte borti båten vår midt ute på det åpne havet. Dette skjedde faktisk med Danny, et av ro-turens besetningsmedlemmer, da han forsøkte å krysse Atlanterhavet sommeren 2016. En hval kolliderte da inn i båten, noe som førte til en heller dramatisk redningsaksjon fra helikopter. Heldigvis overlevde alle i båten. Langt mindre dramatisk var de stadige møtene med nysgjerrige hoppende delfiner rundt båten. Delfiner som hopper opp i luften med horisonten som bakgrunn er et rimelig klisjeaktig bilde, som man gjerne ellers forbinder med introen til en Hollywoodfilm. Men det var litt kult å se dette med egne øyne. 

I motsetning til dyrelivet på overfarten, var dofasilitetene om bord av det heller enkle og simple slaget. Alt etter hvilket kaliber det var snakk om, var det enten en bøtte eller et ausekar som var valgmulighetene. Som eksempel kan det nevnes at pissing i ausekaret foregikk stående, med ryggen lent inntil luken på lugaren. Avstanden mellom pisserens front og den nærmeste roerens ansikt var på dette tidspunktet en liten halvmeter. Det var med andre ord svært viktig å for det første treffe ausekaret, og for det andre å ikke ha for stort trykk på strålen. I mye sjø, når man i tillegg måtte holde seg fast for ikke å falle på havet, var ikke dette alltid like lett! Jeg kunne nok skrevet et helt lite kapittel om temaet «doliv om bord», men jeg lar det ligge med dette. 

Fremme i Longyearbyen. Fra venstre: Tathagata Roy, Jeff Willis, Carlo Facchino, Fiann Paul og Tor Wigum

Målgang på Svalbard! Den 27. juli kom vi frem til Hornsund, sør på Spitsbergen. Turen over fra Tromsø tok totalt 7 døgn og 7 timer. Det var rett og slett en fantastisk følelse å hoppe i land på Svalbard, selv om vi alle var landsyke og sjanglet omkring som fulle sjømenn!

I Hornsund fikk vi en varm velkomst og en suveren middag av en gjeng polske forskere ved Polish Polarstation. Vi ble i Hornsund i et døgn før vi rodde videre nordover til Longyearbyen.

Etappen fra Hornsund til Longyearbyen tok faktisk halvannet døgn, og det sier jo noe om hvor stor øy Spitsbergen faktisk er. Kystlinjen på dette strekket er full av undervannsskjær, og vi var på forhånd blitt anbefalt å holde oss flere kilometer fra land. Under et av mine pauseskift en del timer etter at vi rodde ut fra Hornsund, våknet jeg av roping på dekk. Vi var da langt fra land, men likevel farlig nær et undervannsskjær. Roerne hugget årene i vannet og manøvrerte båten motsatt vei for å unngå å krasje. Vi så bølgene bryte over skjæret, og besluttet raskt å endre kurs og ro rett vestover et stykke for å komme oss enda lengre unna land. En krasj med dette undervannsskjæret kunne vært katastrofalt, og det hadde ganske sikkert vært slutten for ro-turen vår.

̧«Det var rett og slett en fantastisk følelse å hoppe i land på Svalbard, selv om vi alle var landsyke og sjanglet omkring som fulle sjømenn!»

Annonse

En langt triveligere opplevelse på denne etappen var at vi traff på to hvalross, som dukket opp like bak båten med sine enorme støttenner. Uttrykket i disse skjeggete, nysgjerrige ansiktene like ved båtripen fikk oss alle til å le. Hvalrossene fulgte etter oss en liten stund, og var tydelig nysgjerrig på hvem vi var. Like etter hvalrossbesøket markerte vi et flott vendepunkt på turen da vi svingte av fra vår sedvanlige nordlige kurs, og la oss på en østlig retning ved starten av Isfjorden. Nå var det bare sjarmøretappen igjen! 

På vei innover Isfjorden det siste stykket mot Longyearbyen. 

Tidlig på morgenen søndag den 30. juli rodde vi inn til Longyearbyen. Følelsen var nesten like bra som da vi nådde Hornsund et par dager tidligere. Vi var fremme, vi kom først, og alt hadde gått bra! Turen vår var sannsynligvis den første roturen fra fastlands-Norge til Svalbard, og er av Guinnes Rekordbok anerkjent som den første registrerte roturen over dette havstykket. Vi var derfor alle passe stolt og fornøyd da vi klappet til kai. Dagen ble feiret med en svær biff og øl, samt et par runder håndbak mot lokalbefolkningen.

Ro-turen fra Tromsø til Svalbard var en flott, men også intens opplevelse. I tiden etter at vi kom frem til Longyearbyen opplevde jeg flere ganger at jeg i en slags halvvåken tilstand sto opp midt på natten, og så ut av vinduet. Jeg konstaterte da med stor frustrasjon at vi ikke beveget oss, og jeg lurte fælt på hvorfor ingen rodde. Den ene gangen vekket jeg også min samboer, og informerte henne om problemene med manglende fremdrift i båten. Selv om hun var forståelsesfull, og saklig informerte meg om at jeg ikke lenger var om bord i noen båt, må hun jo ha trodd at det hadde tørnet fullstendig for meg. 

Etter planen mønstret jeg av MS PolarRow i Longyearbyen. Jeg dro deretter hjem for å skrive ferdig avhandlingen min. Etter omtrent en uke i Longyearbyen fortsatte ekspedisjonen videre på etappe 2 til Island, med delvis nytt mannskap. Før roerne vendte snuten sørover mot Island, rodde laget opp til iskanten ved nordspissen av Spitsbergen på omtrent 80 grader nord. På vei sørover mot Island møtte roerne på mye vind og dårlig vær. Laget valgte å avslutte turen på Jan Mayen, delvis fordi flere var skadet og fordi noen i mannskapet rett og slett synes det var for tøft å fortsette det siste havstrekket fra Jan Mayen til Island. Samlet sett er imidlertid PolarRow-laget som helhet godt fornøyd med gjennomføringen av prosjektet. 

 
 
VIS KOMMENTARFELT
 
 

Les de siste sakene om utstyr

5 sokker han blir glad for å få

Sokker er faktisk ikke bare sokker. Vi har plukket ut fem par som slår hull på teorien om at far ikke blir glad for sokker til jul, bursdag eller farsdag.

Sikkerhet på isen

Stavene er dine følehorn på isen, uten dem er du blind når du skal lese og bli kjent med isen. Sjekk hva slags utstyr du burde ha før du tar en skøytetur.

10 varme dunjakker

På de kalde dagene er det lite som slår en god og varmende dunjakke. Her er ti vinterversjoner!

Hvordan ta vare på teltet

Det er flere ting du kan gjøre for å ta godt vare på teltet ditt. Men ikke tenk på å putte det i vaskemaskinen!

Å kjøpe dunjakke

GUIDE: Kjøpe dunjakke til vinteren? Ikke før du har lest denne!

Se mitt telt

Solveig Tornås husker fremdeles lykkefølelsen hun hadde da hun som barn lå mellom foreldrene sine i teltet. Nå er det hennes egen datter som har fått plassen.

 

Les de siste sakene fra Magasin

Frys dette

Minus og minus blir pluss.

– En mektig opplevelse på to hjul

Tre kamerater drømte om en episk alpetur. Det fikk de.

Her finner du skiføre

Sugen på skitur? Disse stedene har snø nå.

Annonse