MESTRE FJELLET

Siden Nils Faarlund grunnla Høgfjellsskolen i 1967 har han vært en markant skikkelse i norsk friluftsliv, og med en tilnærming til friluftslivet som preger alle som møter han. Faarlunds friluftsliv er tuftet på hans helhetlige filosofi om naturverd og menneskeverd. Arbeidet er blant annet verdsatt gjennom æresmedlemskap av Det internasjonale Forbundet for profesjonelle tindevegledere (IFMGA), den internasjonale fjelllredningskommisjonen (IKAR) og den kongelige St. Olavsordenen, Ridder av 1. klasse. Nils er fast spaltist i UTE, med spalten «mestre fjellet».

Vegen til Norges ledende stilling blant verdens rikeste land begynte i gjenreisningens tid etter 2. verdenskrig med «det hvite kull» ­– vannkraften – som bokstavelig talt ble den drivende kraften i å bygge landet. Den politiske friheten kostet blod. Gjenreisningen kostet mer og    mer av fedrelandet: Den frie naturen i fjellet. Kraftutbyggingen med brutale naturinngrep ville ingen ende ta. I samforstand etter krigen sto folket alt for lenge tverrpolitisk bak vannkraftutbyggingen, også etter at alle hadde fått tilgang til tidsmessige hus og hjem. Iveren bak gjenreisningen skiftet etter hvert til iver etter å øke velstanden. 

LES OGSÅ: En venn av fri natur

Først med den ikke-voldelige Mardøla-aksjonen 1970 til forsvar for et vassdrag med en av verdens høyeste fossefall, lyktes det å få et ord med i laget i en kontrolldrevet 'samfunnsplanlegning'. Vårt nye 'grep' var å utløse vår visjon om naturvennlig bruk av naturvitenskapen økologi til forsvar av fri natur. Denne sensasjonelle demonstrasjonsformen  utløste et eventyrlig medietrykk i 'agurktiden'. Tankemønsteret bak Mardøla-aksjonen som vi hadde døpt 'økofilosofi', fikk slik gjennomslagskraft at alle politiske parti i landet etter hvert så seg tvunget til å gjøre sine program 'grønne'.

Fordi  «oljeeventyret» har ridd oss som en mare i den siste mannsalderen, er det få i dag som har klare forestillinger om hva denne naturvennlige tenkemåten innebærer. Vi er blitt en nasjon av fremmedgjorte ny-rikinger som har valgt kortsiktige politikere til å styre landet med gulrøtter fra oljedrivhuset etter en nå innbarket 'industri-vekstsamfunn'-modell. Så inngrodd har denne tenkemåten blitt, at hverken internasjonale avtaler eller den herjede naturens barske tilbakemeldinger, har ført til så mye mer enn besvergelser som 'Det grønne skiftet'.              

På høy tid med folkeopplysning om det forarbeidet vi gjorde på 1960-tallet for veivalg til en naturvennlig fremtid: Økologi + Filosofi = Sant! Denne visjonen demret 1966 ved/på Stetind. At det skulle tindebestigere til for å skape en ny giv i forsvaret av fri natur, kan vi takke bekymrede medmennesker for som før sportifiseringen av tindefriluftslivet spurte HVORFOR? At Stetind skulle bli 'arnestedet' for denne visjonen, var vi sultne storveggklatrere fra Tindegruppa på NTH som sto bak. På ferden hadde vi fått med oss den fremste kjenneren av tusenmeterstupet i Tysfjord: Professor Arne Næss.

LES OGSÅ: Kampen og gleden – portrettintervju med Nils Faarlund

Arne bød etter oppfordring fra meg også på et alibi for vår brattlandskunst: Spinozas selv-realiseringsfilosofi om dyp glede over identifisering med Det store Selv – Naturen. Identifisering krever fortrolighet med naturen og dermed respekt for livsfaren. Nemlig – men – det forpliktet jo også oss tindebestigere til forsvar av fjellets frie natur mot den omseggripende kraftutbyggingen. Med naturvernets tradisjonsargument om at skjønnheten og storheten var uerstattelig, var vi spurver i tranedans. Det var da jeg kom på at økologi som jeg kom over det året jeg gikk i lære som tindebestiger i Tyskland i 1958/59, kunne hjelpe oss til argumenter basert på målbarhet, fakta.

Øko-filosofien var ikke fullbåren, da vi sto ut Stefjorden etter 14 døgn, men høyttenkningen sammen med Arne utløste for meg visjonen om at utveien for fremtiden var   å satse på naturvennlig bruk av økologien med naturens egenverdi som kjøl og ror for handling. Fra 1. januar 1967 satset jeg alt på 'tenketanken' Norges Høgfjellsskole og friluftsliv som øko-filosofi i praksis.

LES OGSÅ: Mestre fjellet; Toppen er (kanskje) et sted på vegen