–Vet dere, jeg hadde rett og slett gitt opp løping!

NY LØPEBØLGE

Ifølge Statistisk sentralbyrå er prosentandelen av befolkningen som jogger årlig doblet på 12 år, fra 20 prosent i 2001 til 40 prosent i 2013. I en undersøkelse Sportsbransjen AS gjennomførte i 2013 sa 55 prosent, eller ca. to millioner nordmenn, at de er på én eller flere joggeturer årlig. 30 prosent av befolkningen at de løper mer enn 10 ganger i året. Det er menn, folk som bor i byer og unge som er mest aktive joggere, mens kvinnene har blitt de ivrigste i sportsbutikken. Ifølge XXL kjøper kvinner nå flere løpesko enn menn. Sportsbransjen anslår at det ble solgt 1,6 millioner løpesko i Norge i 2013 – en økning på om lag 8 prosent fra 2012. XXL, en av bransjens største aktører, har hatt en salgsøkning på over 30 prosent denne våren. De heteste trendene er lette og fargerike løpesko. Selv de mest dempede modellene veier nå under 300 gram. 

Det er høst i Oslo og jeg er på vekkelsesmøte. Den store skallede karen på scenen forteller om sin vei fra tung, håpløs, skadeforfulgt ikke-løper til selve profeten for naturlig løping.

Christopher McDougall har snudd mye på hodet med boka Born to Run, på norsk Født til å løpe. Løpere over hele verden har levd seg inn i fortellingen om tarahumarastammen fra Mexico, ultraløpet Leadville 100 og gærningen Barefoot Ted, som løper i noen lefser av noen sandaler. For en frelst løper er ingenting som før. Kostholdet for eksempel.

– Vet du hva, når du vet at du snart skal ut å løpe, vil du ikke ha i deg et alt for tungt måltid.

I boka argumenterer McDougall for at det er evnen til å løpe – ikke så fort, men langt – som gjør menneskearten til jordas hersker. En gang i tiden løp vi visstnok byttedyrene i senk. Rundt om lokalet svinser medarbeidere fra et av byens treningssentere rundt i de såkalte barfotskoene, en selvmotsigelse av et produkt som best kan beskrives som et gymsokker med tær.

«På 60-tallet, før man fikk joggesko med støtdemping, ble det ikke registrert skader relatert til løping.»

Christopher McDougall, forfatter av boka Born to run (1999)

McDougall mener du bør bruke Vibram Five Fingers eller en skomodell med minst mulig mellom deg og underlaget. Hvis du ikke kan løpe helt barbeint, slik han foretrekker. Det du absolutt ikke skal ha, er de vanlige, kraftig dempede løpeskoene alle mosjonsløpere har brukt de siste tiårene.  

– På 60-tallet, før man fikk joggesko med støtdemping, ble det ikke registrert skader relatert til løping, sier han.

Logikken er at dempede løpesko lar oss lande på hælen uten å få vondt akkurat der. I stedet er det skjelettet som får julingen. Hvis vi i stedet får teknikken riktig, med kortere steg, hofta opp og fram og foten under oss, lærer kroppen å dempe støtet selv.

Løping har vært nede i en bølgedal.  Det er ikke lenge siden jeg synes alle snakket om at det var kjedelig og at de ikke hadde knær til det. Men du verden som det er tilbake.

Det er løpebølge i Norge. Oslo Maraton som i flere år var helt borte,  har passert Birkebeinerrennet i deltakerantall. Alle idrettslag har sitt eget motbakkeløp. Men ikke bare det. Treningssenterne har løping på programmet, rosabloggerne er ute og jogger.

Løping er lett å få plass til i hverdagen. Det brenner fett. Og det er vanedannende. I begynnelsen kan det være et ork, men etter hvert er du bare nødt til å løpe.

Selv har jeg alltid løpt.  I alle fall av og til. Skadet meg på løping kan jeg ikke huske å ha gjort.  Jeg har ikke hatt andre problemer enn latskap. Da jeg nærmet meg 40 det ble noe mer enn trimturer i passe fart. Jeg meldte meg på løp, ville bli bedre. I mitt tredje halvmaraton møtte jeg veggen. Jeg skulle sette ny pers, komme under halvannen time, og da jeg skjønte at det ikke kunne gå, ble alt tungt, grått og meningsløst. Jeg tuslet hjem. Knust. Du skal ikke bryte et  mosjonsløp og jeg angret med det samme.  

Hva hadde jeg gjort feil? Hadde det blitt for mye 4x4-intervall og for få lange, rolige turer i skogen. For lite naturlig, rett og slett?

En prosess var i gang. Et drøyt år står jeg i salen med McDougall og hans barfotdisipler, og på Syden-tur senere på høsten får jeg endelig lest Født til å løpe. Jeg løper i ørkenlandskap som minner om de nådeløse ultraløpene McDougall skriver om i boka. Jeg tenker på forferdre som muligens har vært i stand til å løpe en gnu i senk. Jeg løper barbeint til butikken, og tar en åttekilometers tur på en par neoprensko laget for surfing. Hjemme i Norge får jeg tak i barfotsko.

Ute er det ski- og beinbruddsføre, og selv om påstanden om at «blodsirkulasjonen i Five Fingers er så god at du kan løpe ute hele vinteren» runger i bakgrunnen, blir første økt inne. Jeg gyver løs på en klassisk intervalløkt med fire minutters drag. Etter prøveturene på Kanariøyene må vel det gå greit? Tja, allerede i det første draget kjenner jeg at det napper godt i leggen, men jeg gjennomfører. Klart det! Det skal ta en drøy uke før leggene er sitt gamle jeg og enda en uke før jeg tar på meg fingerskoene på nytt. Men jeg er ikke skremt.

«Vi hadde et seminar som vi kalte «joggeskoens død». Vi visste ikke hva vi skulle gjøre.»

Tor Fauske, daglig leder hos Löplabbet

Neste gang kjører jeg opp stigningen på tredemølla og trener motbakke. Nå slipper meg å konsentrere meg for å lande frampå og kjører opp farten gradvis. Joda, dette skal jeg klart å venne meg til.

Eller skal jeg det? Et par måneder senere er jeg på skolansering hos Adidas. Her er det dempematerialet i mellomsålen som er den påståtte revolusjonen. Sammen med Nike og Asics er Adidas en av de tre store i løpeskomarkedet. Hvis vi ser bort fra Nike Free, en minimalistisk modell som har vært på markedet i snart 10 år, har gigantene vært de treigeste til å endre. Dermed har nye grepet sjansen. Saucony, New Balance og Brooks har alle senket hælpartiet langs hele linja.  I tillegg kommer helt nye merker og konsepter.

 SKOGURU: Löplabbet er butikken mange løpere går til for å være sikre på å få riktige sko. Tor Fauske har justert rådene og analysene de siste årene. Foto: Christian Rølle

På Löplabbet i Oslo sentrum finnes både Adidas Energy Boost og Vibram Five Fingers i hyllene, blant mye annet. Denne kjeden er guruene på løpesko og har solide markedsandeler i byene hvor de er representert. Den blide bergenseren Tor Fauske er løpende daglig leder og testsjef. Men i 2009 ble han rystet. Fauske hadde møtte Christopher McDougall på en messe i USA og slukt det signerte eksemplaret av Born to Run. Budskapet om barfotløping og skader på grunn av tradisjonelle løpesko krevde handling.

– Vi hadde et seminar som vi kalte «joggeskoens død». Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, forteller han.

Han tar meg gjennom Löplabbets testprosedyre. Dette er spesialiteten. Først analyseres foten og fotbuen på en speilkasse. Jeg får vite at vristen min er ganske høy. Så løper jeg på tredemølle mens et videokamera filmer steget.

– Tidligere så vi på hvordan folk løp og forsøkte å gi dem sko som motvirket belastningen. Nå er vi heller opptatt av å få folk til  å legge om teknikken. Men du har ganske bra frekvens. Og så gjør du unna litt av frasparket før du lander. Dermed får du ikke noen typisk hællanding, sier han.

Kanskje barfottreningen har virket? Jeg får også vite at jeg pronerer litt. Det vil si at jeg ruller litt innover mot slutten av steget. Tidligere handlet mye om å motvirke slike bevegelser. Men det er altså greit. 

Löplabbet snakker ikke om barfotløping, men om naturlig løping og lavdropp. Lavdropp betyr at mellomsålene skal være omtrent jevnhøye hele veien. Typiske dempede joggesko har en 12 – 14 millimeter mer demping under hælen enn under forfoten. På lavdroppsko er forskjellen fra åtte millimeter og nedover. Du har fortsatt demping, men ikke en høy, myk hæl som du blir invitert til å klaske ned i asfalten først. 

Barfotsko som Vibram Five Fingers har sin plass her, men Löplabbet anbefaler dem som noe du bruker innimellom, for å trene opp muskulatur og teknikk. De fleste vil fortsatt ha sko når de skal løpe  langt eller fort.

– Men det er en på butikken vår i Trondheim som har trent seg opp ganske bra og løper halvmaraton på 1.15 med FiveFingers. Jeg tror ikke han kunne løpt noe fortere med sko, sier Fauske.

Mens Christopher McDougall lette etter løpingens hemmeligheter i utilgjengelige dalsøkk i Mexico, oppsøker jeg et industrilokale på Skøyen. Magnat Performance Center er treningssenteret der ekstra ivrige mosjonister kan få den samme oppfølgingen som toppidrettsutøvere. Frank Evertsen har bakgrunn fra Olympiatoppen og er trener blant annet for det norske løperesset Sindre Buraas. Nå ser han meg hoste og harke inn i pustemaskina, mens jeg klemmer ut et maksimalt oksygenopptak på 56.

– Er det noen poeng for folk på mitt nivå å ta slike tester?

– Ja, hvis du bruker det i treningen, sier han.

En mer avansert analyse,  blant annet av melkesyreterskel, ville gi et mer presist verktøy, forklarer. Evertsen har hatt disiplene sine på treningsleir i Kenya. Han vet hvordan de beste løper og trener. Svarene kommer kontant.  

– Hva får du ut av trenden med naturlig løping?

– Ingenting.

– ?

– De som løper uten sko får ikke løpt nok til å bli skikkelig gode. Hvis det beste hadde vært å løpe barfot, hadde du sett det på toppnivå. Men det er bare på mosjonsnivå at dette er et fenomen.

– Hva med lavdroppsko, mindre høydeforskjell mellom dempingen foran og bak?

– Joda, de fleste sko har vel hatt for mye oppbygging i hælen.

I Frognerparken har våren midlertidig trådt til side for noe som ligner en sur høstdag. Folk løper likevel. En skare med mødre skyver barnevognene foran seg mens de beiner etter. Jeg er ti minutter  for sein, så jeg er lettet når jeg men drar kjensel på løpestilen til en av våre største løpere gjennom tidene. Ingrid Kristiansen er blitt 56 og har ikke fart til noen ny verdensrekord på 10.000, men armføringen er den samme.

– Når jeg ser rundt meg her er det mange som har gått på kurs, ja. Men de har ikke helt styrken i anklene til å gjennomføre teknikken, sier hun.

«Det er vel blitt inn, da. For ti år siden var det helt ut. Men vi som har holdt på hele tiden, får bare være glade for at vi er blitt inn igjen.»

Ingrid Kristiansen, langdistanseløper

Jeg frykter analysen av teknikken min.

– Du har jo litt snert i steget, sier hun heldigvis.

Vi løper ut på en runde i parken. Ingrid løper her med grupper tre ganger i uken. I tillegg heier hun på alle de andre som løper. Jeg fikk merke det selv, da hun stod på toppen av en bakke og heiet på alle som løp Oslo Maraton. Hun synes det er for lite sånt i Norge.

– Det er bra jenter. Stå på! roper løpedronningen til to overraskede joggere som kommer motsatt vei.

– Hva tror du er årsaken til at så mange jenter har begynt å løpe?

– Det er vel blitt inn, da. For ti år siden var det helt ut. Men vi som har holdt på hele tiden, får bare være glade for at vi er blitt inn igjen.

LØPEGRUPPE: Ingrid Kristiansen i Frognerparken sammen med Frederikke Røsberg Gjerde, Thor Henrik Hagen, Kari Brunvoll, Karina Kolden, Sara Hornes, Camilla Hettland og Jeanette Rasmussen. Foto: Christian Rølle

For Ingrid Kristiansen er det mye å si om løping. Men lite av det er nytt. Folk løp jo fortere på 80-tallet. Ingen norske jenter er blitt så gode som hun ble. Ektemannen, som var mosjonist den gangen, løp på tider som ville gjort han til lokal stjerne i dag.

Hvordan trente løperne før? Jo, mye. Mye rolig. Samtidig måtte de få opp farten og trente på det. For eksempel med drag på 45 sekunder og 15 sekunders pauser. Ville oppskriften fungert i dag? Vel, de som vært kandidater til å ta opp arven har valgt andre trenere enn Ingrid Kristiansen, i stedet er hun personlig trener og holder løpekurs for vanlige folk og bedrifter.

– Jeg vet ikke helt om jeg liker dette med løpekurs. Er ikke noe av det fine med løping at det ikke er noen teknikk du må streve for å lære?

– Jo, jo, det er jeg enig i. Det er ikke noe som heter feil stil i løping. Vi kaller det kurs, for folk kommer ikke hvis vi bare kaller det løpetrening. Og noen tips kan mange ha bruk for.

Vi løper rundt og rundt i Frognerparken, helt til Ingrid må rekke neste avtale. Jeg løper videre. Sesongen er i gang. Jeg vet strengt tatt ikke om dette blir sommeren for barbeintløping, for stiløping eller hvor fort jeg kan komme rundt Maridalsvannet.

Jeg vet bare at jeg skal løpe. 

Denne artikkelen har stått på trykk i en tidligere utgave av UTE. Bli abonnent, så får du magasinet i postkassen sju ganger i året og har tilgang til vårt elektroniske arkiv hver dag året rundt.