STOREHESTEN

Storehesten (1209 moh.) går også under navnet Kvamshesten, og er det mest markante fjellet i Sunnfjord. Det ligger mellom Førdefjorden og Dalsfjorden, ved Bygstad i Sogn og Fjordane, og er en perle. Sammen med Lisjehesten lenger øst og Blægja i vest danner dette et 360 millioner år gammelt fjellmassiv av konglomerat og sandstein.
 Fra toppen av Storehesten kan du se vest til havet, nord til Ålfotbreeen, øst til Jostedalsbreen og sørover til fjellene rundt Bergen. For Bygstad, bygda som ligger under Storehesten i sør, har fjellet alltid preget det daglige livet, med alt fra vardebrenning i vikingtiden til beite, jakt, til turgåing og fjellklatring.

Adkomst: Bygstad ligger i Gaular kommune i Sunnfjord, ca 20 km fra Førde. Fra Bergen tar du av fra E39 på Sande til rv 610 mot Dale, følg skilting til Bygstad (rv 57). Parkering ved Sagbruket. Fra Førde tar du av fra E39 ved Storehaugen til rv 57 mot Bygstad, og tar av på fv 422 for å komme til parkering på Sagbruket.

Tidlig og tidlig, fru Blom. Jeg tar tilbake den, her jeg står i halvmørket og prøver å myse meg frem til hvor de andre forsvant. Jeg ser absolutt ingenting, og min tanke om en tidlig skistart sesongmessig, må på ingen måte forveksles med det å stå tidlig opp. Vi er altfor seint ute til det, sola gikk ned da vi var på toppen.

Les også: Guiden til Sunnfjords fineste toppturer

Storehesten i Førde i Sogn og Fjordane ligger som en kjempe i området. Ingen over, ingen ved siden av. Flyr du til Førde skjønner du ingenting når det plutselig reiser seg en vegg av et fjell rett ved flyplassen. Det går rett inn i fjellene-som-ber-om-å-bli-besteget-kategorien. Har du ikke vært her tidligere, kan du lure på hvor ruta går for å komme seg opp denne fjellveggen.

– Hæ, har dere tatt fjellskia? spør jeg.

– Ja, vi visste ikke helt hva vi skulle ut på, svarer Kamilla.

– Hm, kanskje jeg har bomma? Tok toppturskia jeg!

Vi vedder om hvem som har gjort riktig valg, før vi begynner oppstigningen, med ski på sekken foreløpig.

Vi starter klokka. Vi skal sjekke om vi hadde klart jackpoten på ski. For du har vel hørt om den?

Hver sommer arrangeres motbakkeløpet Storehesten opp, og jackpoten startet i 2010. I år var på potten på 45.000 kr. Hvordan man vinner? Om du setter ny rekord opp. Idag har John M. Sompol herrerekorden på 1.03, og Heidi Weng har løpt opp på 1.11.53.

Les også: Slik velger du riktig sekk til toppturen

Men vi har vel ikke helt troa på jackpot i dag, strengt tatt. Baksting med ski i kratt og lage trappetrinn i hardpakket snø gjør ikke mye for et resertempo. Det viktigste er å finne ut om vi kan ta noen svinger i løssnø litt lenger opp i fjellet. For hva gjør du når det er skikkelig kaldt ute, himmelen er blå, sola skinner og du bare venter på at snøen skal dumpe ned og gi deg de første puddersvingene? Du tar sjansen. I høyden kan det jo ligge litt mer løssnø enn du frykter, og et par svinger er bedre enn ingen. Favorittskia burde kanskje ligge igjen hjemme, underlaget har en tendens til å være litt ujevnt, men har du skiabstinenser så har du faktisk akkurat det.

«Hva gjør du når det er skikkelig kaldt ute, himmelen er blå, sola skinner og du bare venter på at snøen skal dumpe ned og gi deg de første puddersvingene? Du tar sjansen.»

Letteste vei: Vi går strake veien mot toppen, ruta blir til på veien. Foto: Helge Wangberg

Oppover går det, og etter hvert kommer vi til mer snø. Her er det hardpakket skare, noe som er lett å gå på. Opp de bratteste partiene blir det litt klyving og sparking etter gode tak, men så er vi oppe på kanten.

– Tror du sommerruta kan gå opp eggen der, eller?

Magnus peker mot den skarpe kanten på Storehesten.

Vi andre kikker, og prøver å se for oss sommerlige forhold, men klarer ikke å se at det finnes en forsvarlig vei.

– Jeg bare lurer på om det går an å ta en snarvei.

Det er nesten så vi ser dollartegn i øynene, men bare nesten. Jackpoten er nok et stykke unna rekkevidde, her vi sitter og lunsjer i sola.

Les også: Slik blir du klar for toppturen

OPPTUR: Steinhardt, men ellers svært fine forhold. Foto: Helge Wangberg

Endelig kan vi se litt mer snø på bakken, og skiene puttes på. Og her er det faktisk mye mer såle enn vi trodde. Riktignok steinhardt, men det er likevel noe å gå på. Vi får opp tempoet bortover, terrenget er lettgått, og vi tar innpå både jackpot og nye oppoverbakker.

Sola forsvinner bak toppen, og skyggedalen viser seg fra sin kalde side. Vi går og sklir om hverandre, kanter skiene så lenge det går, før vi igjen må sette de på sekken. På beina fortsetter vi i samme retning, og må ganske snart jobbe for å sparke oss trinn oppover i hardpakket skare. Vi prøver så langt vi kommer,  men til slutt må stegjern og isøks opp av sekken, og vi setter igjen skiene.

Les også: Offpiste på Voss

Fjellveggen over oss er plastret av snø og is, og det er som å være i et stort eventyrrike. Fasinert leker vi oss oppover med vårt nye verktøy på beina, og vi skjønner ikke hvorfor vi ikke har tatt de på før. Plutselig kan vi gå rett opp, helt uten å frykte å lande nederst i dalen etter en sklitur. Vi finner en renne som fører oss til toppen, og klatrer oss oppover med isøks i den ene hånden og stødige spark i isen.

Les også: Slik velger du toppturbindinger

Hele høsten har vært iskald, og skøyteløperne har kost seg på botnfryste vann, mens vi har ventet på snøen. Men nå har vi kost oss på stegjern, og lekt oss med isøks så lenge at vi nesten har glemt snøjakten, og vi glemmer nesten også mørket som kommer snikende. Sola er på vei ned idet vi når toppen. Når vi kommer ned til skiene er det bare å putte de på, og prøve å ta oss frem i halvmørket uten å ødelegge de for mye. Toppturskiene mine finner frem til en liten side med løssnø, og jeg kan juble mens jeg peker nese til fjellskifolket som står i kråkestilling i den isete fjellsiden. Helt frem til:

 ­­– Krsshhh. Den velkjente lyden av stein mot ski er ikke til å ta feil av, og jeg må innta kråkestilling selv resten av turen. Stein, snø, stein, snø. Men likevel, jeg fikk et par svinger i dag også!

Nå er vi er glad for hodelyktene i sekken. Noen ganger er vi framtenkte, vi også.

Hvem hadde det beste skivalget? Det var vel strengt tatt litt det samme, mye skikjøring i mørket ble det ikke snakk om uansett. Men vi fikk noen svinger, og det kan vi vel kalle jackpot, selv om det ble tre timer unna tidskravet. 

Les også: Fri Flyt har testet lette toppturbindinger

INGEN JACKPOT: Vi ble møtt av solnedgang i stedet for jackpot på toppen. Men vi liker det første best. Foto: Sandra Lappegard

Les også: Ti ting som gjør turen litt bedre

Se også: Alt av den perfekte svingen