ØYSTEIN LIE

Øystein Lie (43) har løpt hele livet. Til og fra skolen, hele tiden i bevegelse. I midten av 30-årene begynte han å løpe systematisk. Siden 2006 har han hatt med seg kamera på forskjellige mosjonsløp. Store og små, mest små. Snart kommer han med debutromanen «Løp – hvordan joggebølgen tok en mann». Lie er fotograf og frilansjournalist bosatt i Trondheim.

De fleste som trener og laller litt rundt, begynner kanskje før eller siden å fabulere om å delta på et mosjonsløp. Det er noe med å sette seg et mål, se hva en er laget av, like mye som å la være å tenke i de baner og ikke stille opp.

Les også: Den store guiden til Rallarvegen

De som velger å hive seg på bølgen, velger gjerne de største løpene. Det er ingenting galt med Oslo Maraton, Sentrumsløpet og for ikke å snakke om Berlin eller New York Marathon.

Men det er neimen ikke noe galt med å løpe på nesten gjengrodde stier på et lite sted heller. 

I sju-åtte år har jeg forflyttet meg rundt på små steder og deltatt på små løp, like mye som jeg har stilt til start på store steder og løpt store løp.

Hva jeg husker best? Jeg husker en del ting fra Berlin maraton; at jeg fikk vondt i leggen etter bare elleve kilometer og at jeg løp under Brandenburger Tor og kjente ingen glede.

At jeg brøt Sentrumsløpet. At det var ganske mye motvind under Oslo Maraton et år.

At jeg nesten slo rekorden min i Schoorl, en liten by utenfor Amsterdam. 

«Det er på de små stedene jeg har møtt mennesker, som jeg i dag vil kalle for løpevenner, attpåtil venner.»

Mange ting, egentlig, som jeg kunne skrevet mye om. Men jeg husker ingen mennesker fra de store løpene. Bare masse rygger, kanskje et høflig nikk og ganske mye asfalt.

For det er på de små stedene jeg har møtt mennesker, som jeg i dag vil kalle for løpevenner, attpåtil venner.

Legg også til de små øyeblikkene på de små stedene. 

«Jeg husker ingen mennesker fra de store løpene. Bare masse rygger, kanskje et høflig nikk og ganske mye asfalt.»

Jeg husker et løp hvor alle som deltok fikk svære premier. En til hver, ropt opp over en sprakete høyttaler.

Et løp hvor en remse løpere med meg bakerst, havnet på ville veier og ikke fant fram. At vi løp og løp, og så stoppet opp og bare kikket på hverandre.

Et annet løp hvor et fly holdt på å lande i hodene våre mens vi løp.

En hund som krysset stien, men er fortsatt usikker i hvilket løp det skjedde. Men mest fra alle disse små løpene: Hvor lite et lite sted kan være, men hvor alle er med og gjør noe sammen. Hvor mye jobb som ligger bak, av en eneste grunn, at noen skal løpe forbi og kanskje komme igjen et  år senere.