Når starter gleden ved å mosjonere og når starter besettelsen? Og hjelper det for oksygenopptaket å trene med gassmaske?

Det er blant annet dette forfatter Øystein Lie (44) utforsker i debutromanen «Løp», som gis ut på Kvalshaug Forlag, en litt annerledes milslukerbok om fire ganger fire minutters intervaller, barfotløping, maksimalt oksygenopptak, kjærlighet og det å våge å røske opp ting i livet. Men i tillegg til å være en roman om en hobby og iver som tar over livet til den ene, handler den om hvem som bestemmer i et forhold, de små løgnene og hva som faktisk er viktig.

Lie er selv en habil løper med 36,50 minutter på mila og fjorten par joggesko i kjelleren. Men han håper inderlig at han ikke ligner på bokas hovedperson. UTE tok en prat med forfatterdebutanten, og har også fått tillatelse til å gjengi et utdrag fra boka

Les også: Moro mosjonsløp

Les også: Nødt til å løpe

Hvorfor løper du?   

– Det mest banale og kanskje kvasifilosofiske svaret er at jeg løper fordi jeg løper. Og at jeg liker det. Som liten husker jeg at jeg løp fordi jeg syntes det var morsomt, noe jeg gjorde uten å tenke videre over, det ble bare sånn at jeg tok beina fatt. Det er denne følelsen jeg hele tiden søker der ute i skogen. Å være i bevegelse uten annen grunn enn å flyte rundt. 

Hvordan vil du beskrive bokas hovedperson, Vemund?

- Vemund er en mann i midten av 30-årene som har satt seg et hemmelig mål om å løpe mila på under førti minutter før han fyller førti. I jaget på rekorden mister han noe vesentlig: Selve gleden ved det å løpe. Hans bestrebelser får konsekvenser for forholdet til Therese, som han har en 15 måneder gammel sønn sammen med. Løpingen blir nemlig en stadig større besettelse for ham: Vemund løper fire ganger fire-intervaller til han spyr, bruker kompresjonsstrømper, tar laktat- og maksimalt oksygenopptak-tester og forsøker seg på barfotløping, men famler i blinde - på samme vis som han knoter det til i det private livet som mann, pappa og matte- og fysikklærer. Vemunds hang til å sette to streker under et svar, gjør det vanskelig for ham å forholde seg til mennesker, ikke minst Therese. Romanen kan også leses som en samfunnskritikk. Stoppeklokkesyndromet, der en kun er opptatt av resultatet, gjør seg gjeldende på mange områder. 

Hvor mye ligner Vemund på deg selv?

– Jeg håper inderlig Vemund ikke ligner på meg, men siden min innsikt er naturlig begrenset, kan andre være bedre til å svare på akkurat dette spørsmålet. Men jeg kan si at jeg, altså forfatteren av boka, har forsøkt å bruke Vemund som et instrument til å sette pulsen på samfunnet og skildre hvordan mennesker kan bli når en gjerne er for opptatt av resultat og ikke selve prosessen. Som handlingen i boka skrider fram, møter Vemund en fyr som heter Knut - en som han løper intervaller med - og som har helt andre holdninger til livet enn ham selv. Disse to livsanskuelsene kolliderer, og Knut forløser noe i Vemund.

Du spanderer et utdrag på UTE-leserne du har kalt tidsklemmeløping. Hvilke erfaringer har du selv med det begrepet? 

– Lite, egentlig. Jeg tror en ofte har mer tid enn det en egentlig mener å ha. At knapphet på tid enten blir en unnskyldning eller en måte å fortelle at en virkelig er verdt noe i dag. Eller kanskje er trenden i ferd med å snu, at lite tid er et tegn på lav status, jeg vet ikke?

«Å løpe intervaller med blodsmak i munnen fordi det gir bedre helse, fører gjerne til at en mister det viktigste – gleden ved å holde på jevnt og trutt – og som igjen fører til dårligere helse på sikt fordi en går lei.»

Øystein Lie, forfatter av «Løp» 

Har du inntrykk av at det er mye tidsklemmetrening rundtom?  

– Jeg kan bare snakke for meg selv, men ifølge avisene og magasiner, som en rett nok sjelden bør stole fullt og helt på, er det et samfunnsproblem. Men jeg vet ikke. Jeg tviler også på at medienes svar er å effektivisere hverdagen i alle mulige ledd, også når det gjelder noe så frivillig som å trene. Å løpe intervaller med blodsmak i munnen fordi det gir bedre helse, fører gjerne til at en mister det viktigste – gleden ved å holde på jevnt og trutt – og som igjen fører til dårligere helse på sikt fordi en går lei. Jeg tror det er på tide å ta løpingen tilbake igjen. Livet også, for den slags skyld, uten at jeg vet nærmere hva det egentlig er.

Hvem har du hatt i tankene når du har skrevet denne boka? 

– Ingen. Jeg har bare sittet foran skjermen og skrevet boka kun med tanker om å gjøre den så bra som overhodet mulig, slik at jeg i det minste, som eneste leser, er ment å ha glede av å lese den. I skrivingen har jeg dratt med erfaringer som menneske og som mosjonistløper, stjålet her og der, bedratt og løyet, lagt til og trukket fra. Men mest av alt søkt flyten i ordene og forgjeves forsøkt å fange de få glassklare tankene som en gjerne får når en løper - og ikke har noe å notere med.