NILS FAARLUND Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. I denne spalten fortsetter han der han slapp. Den leuge velger heller en hengretning med krevende snøforhold enn å cruise ned lettkjørte, men livsfarlige lesider. Iveren etter å svinge seg på ski i bratt lende har lange tradisjoner i Norge. I boken «Morgedal, skisportens vogge” (1947) skildrer Torjus Laupedalen hva brattlandskunstnerne på ski i Morgedal drev det til. Han omtaler mesteren Sondre Norheim som en askeladd som vinterstid forsvant på ski til skogs med øks i sekken. Han brukte dagene til å baute opp de bratte liene for så å i susende fart på mesterlig vis å runde trærne uten å hogge ett eneste av dem. Han nølte heller ikke med å la nedfarten gå ut over bratte skrenter med nedslag i utråkket unnarenn – av historieløse frikjørere kalt dropp. Den ’ærandslause’ skikunsteren Sondre beriket telemålet med nyord som ’ufselåm’ og ’uvyrdslåm’. Den språkkyndige Torjus valgte hedersordet leug for den elegante dansen med snø: Kunsten uten inngrep å skape ved å føye seg etter den virkelighet den frie naturen møtte morgedølen med. LES OGSÅ: Økofilosofiens inntogSondres kreative forbedring av utstyr for låmer med sving – ski med innsving og klavebinding – ble kjent i ’premieskirennene’ i Christiania og snart tatt i bruk der det var brattlendt rundt i landet. Det gikk heller ikke mange årene før nordmenn begeistret fastboende og besøkende i Alpene for nytten og gleden av å bruke skiutstyr etter Sondres mønster. På slutten av 1800-tallet hadde det utviklet seg en ’topptur’-kultur blant alpine klatrere i Alpene etter at Mathias Zdarsky tilpasset skiutstyret for bratt kjøring på hardt underlag. De franske brattkjørernes mantra var  «ski toute neige/tout terrain»: Ski i all slags snø, i all slags terreng.  Som lykkelig stipendiat ved en teknisk høgskole i Tyskland i 1958 – 59, fikk jeg anledning til å oppfylle min drøm om å gå i lære som ’tindebestiger’. Til denne rollen hørte også ’skibestigninger’. Tidsmessig utrustet toget jeg av gårde til to uker på en hytte Dolomittene etter påske. Tilfellet ville at to tindevegledere fra Cortina tok seg noen fridager på nettopp den hytta jeg hadde valgt: Lino Lacedelli, førstebestiger av K 2 og Ugo Pompanin som jeg skulle treffe igjen mange år senere, da vi var blitt presidenter for tindevegledning i våre respektive hjemland. I 1959 lærte jeg av ’ekornene’ fra Cortina å forholde meg til livsfaren med sikkerhetsmargin. Jeg lærte også at det ikke er toppen som er målet, men den elegante dansen med snøen, der skisporet ditt viser hvor langt du har drevet det i brattlandskunsten! LES OGSÅ: En venn av fri naturDopaminrusen merket meg for livet og etter bryllupsreisen med Helga til Ortler-fjellene i 1963 fortsatte vi med årvisse reiser til ’høgruter’ i Alpene. Da Norges Høgfjellsskole vel var i gang, tillyste jeg kurs i alpin skiferd på begynnelsen av 1970-tallet. Det var minst tretti år for tidlig… Jeg fikk imidlertid stor nytte av den erfaringen jeg samlet på toppturene hjemme og ute i mitt engasjement for det skadeforebyggende arbeidet som ble satt på en hard prøve da brattkjøring i heisenære nedfarter kom på moten i 1980-årene og toppturbølgen steg til stadig nye høyder på 2010-tallet. Man venter derfor til førefallet med brattkjøring. Dannet det seg flaksnø etter nye snøfall, unngikk man skredlende. Var det dårlig sikt eller mildvær, ble det sen frokost, historier om den gang da og på ettermiddagen vin i glassene og melodiøse fjelltraller til gitarakkompagnement.Det skadeforebyggende arbeidet for brattkjøring i Norge har virket. ’Tullemark’-bølgen – misbruk av telemarksvingen som skrenssving på hardt underlag med parallell skiføring – har kulminert. Denne råkjøringen med mye knall og fall var ikke forenlig med å bryte med sikkerhetsmargin-tenkningen og oppsøke skredfarlig lende. Den som vil utfordre livsfaren,   bør øve seg i den alpine dansen ( med snøen og se til brattlandskunstnerne fra Morgedal. ’Uvyrdslåm’, ja, men med naturvennlig eleganse. Den leuge velger heller en hengretning  med krevende snøforhold enn å cruise ned lettkjørte, men livsfarlige lesider. Følg med på varsom.no!