«It has frequently been noticed that all mountains appear doomed to pass through three stages: An inaccessable peak – the most difficult ascent in the Alps – An easy day for lady». Albert Fredreick Mummery: My Climbs in the Alps and Caucasus (1895)Selv om Therese Bertheau var en av de første som – uavhengig av kjønn – var en av de få som var på klatreturer i fjellet over lengre tid, var det flere som holdt på. Men deres historie, hvem de var og hva som motiverte dem, var klatrer og forfatter Arne Larsen nysgjerrig på.  «Jeg har ikke hatt inntrykk av at det har vært noe kvinnefrigjøringsperspektiv. Det var nøyaktig det samme som motiverte mennene.» Arne Larsen, klatrehistoriker og forfatter – Therese kjente både Slingsby, Hall og de som var aktive, og hun fikk mye av oppmerksomheten. Mens Fanny Paulsen, som var på toppen av Store Skagastølstind 11 timer etterpå, var ikke så kjent i miljøet, forteller Larsen. Store Skagastølstind ble besteget av tre kvinner i 1894, samme året som Therese Bertheau var først. Kvinnene var aldri i flertall, men de utgjorde en stor prosentandel tidlig på 1900-tallet.Fanny Paulsen var en oppdagelse for Arne, som fant henne nevnt i Turistforeningens årbok året etter. Men hvem hun var og hvor hun kom fra var det ingen som visste. LES OGSÅ: Klatret Storen i skjørtSom Bertheau var Paulsen var lærer på en døveskole, først i Oslo og så i Holmestrand.  – De hadde lang sommerferie, og så vidt jeg vet var både Therese og Fanny ugifte. Gjennom en som kjente døvehistorien godt, fant jeg mer om henne. Hun skrev om Storen-turen sin i De Døves Blad, forteller Larsen. Han synes den eldste historien har vært spesiell interessant å fordype seg i.– Mens det i dag er så mange som klatrer, var det ikke så mange på den tiden, sier Larsen.Boka lanseres på selveste kvinnedagen, med foredrag på Norsk Tindesenter i Åndalsnes. Det er påfallende hvor lite kjønn i et likestillingsperspektiv har vært et tema for klatrekvinnene, mener Larsen.  – Jeg har ikke hatt inntrykk av at det har vært noe kvinnefrigjøringsperspektiv. Det var nøyaktig det samme som motiverte mennene. Den mektige fjellnaturen eller naturopplevelsen stod høyt opp på lista, samt det at  kravene til  kvinners oppførsel og klesdrakt var litt mindre strenge på turer i høyfjellet, sier Larsen. – Ser du noe mønster blant disse kvinnene gjennom historien?LES OGSÅ: 10 steder du bør klatre i sommer Boka kan kjøpes her – Skal det være noe, så må det være at de har en sterk indre drivkraft for å drive med klatring. Mange av de tidlige klatrekvinnene verdsattte sin egen selvstendighet og frihet, sier Larsen. LES OGSÅ: Ny sjef i VaringskollenDametinder var et begrep på 1880-tallet, med fjelltopper som egnet seg for damer å gå på, som Galdhøpiggen, Glittertind og Gaustatoppen. Men begrepet forsvant da Fanny, Therese og mange andre hadde vært på høye topper i både Jotunheimen og Romsdalen, da ble begrepet meningsløst.– Skal det være noe som har overrasket meg, så må det være at flere av klatrerne jeg har intervjuet fra nyere tid, som Hilde Bjørgås, Paula Voldner og Siren Greve har kommentert at om de klatret vanskelige ruter, så kunne rutene noen ganger få begrepet jenteruter i klatremiljøet. Det vitner om at det tydeligvis fremdeles er noen inngrodde holdninger om kvinner og menn i miljøet, sier Larsen.   Paula Voldner, en av Norges dyktigste klatrere, har skrevet forordet i boken, med tittel «veggen er kjønnsnøytral».Hun skriver blant annet at nettopp fordi den genuine opplevelsen ikke skiller på kjønn, alder eller erfaring, er det så viktig at vi legger til rette for at de møtene med veggen kan skje.  – Rommet vi kan bevege oss i blir stadig større, øyeblikkene vi kan møte oss selv i veggen, jobbe med vår egen frykt, vår egen glede, blir stadig flere. Vi trenger denne boka for å bli minnet på at det ikke er noen selvfølge, skriver Voldner.   LES OGSÅ: Emelie Forsberg: Om å ta leken på alvorLES OGSÅ: Nyheter og artikler om klatring