JOSTEN PÅ LANGS Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet, og ligger i Sogn og Fjordane fylke. Isbreen dekker et areal på 487 km² og ligger i kommunene Luster, Sogndal, Jølster og Stryn. Det høyeste fjellet nær breen er Lodalskåpa på 2083 moh. «Josten på langs» har blitt en populær vårskiklassiker, gjerne gjennomført i mai måned. Startsteder: I gode, gamle dager – med treski og tung oppakning – var det vanlig å gå fra Grotli i nord til Jostefonn eller Haukedalen i sør. Mest vanlig i dag er fra nordvestsiden, fra Vetledalssetra og opp Erdalsbreen, og fra nordøstsiden er det vanlig å gå fra Fåbergstølen. Vil du gjøre en annen vri kan du velge å gå turen fra sør til nord, og starte fra Fjærland og Flatbrehytta. – Jeg skjønner godt at mammutene trivdes her, men hvordan kom de seg framover?
Kristin Kjensberg prøver å manøvrere seg ned Lodalsbrekka på smale fjellski. I et taulag, med stor sekk på ryggen, er ikke det så enkelt. Dagen før har vi drevet logistikkarbeid. For å komme deg over Jostedalsbreen starter du i den ene enden, og går til den andre. Dermed må du på en eller annen måte komme deg tilbake til start igjen. Jeg og Kristin satset på flaksen – på at vi fikk haik tilbake etter endt tur ­– og kjørte til Stryn. Der flakset vi igjen, og fikk faren til broren til venninna til ei venninne (!), til å kjøre oss til start i Erdalen, på nordvestsiden av breen. Der skal vi møte de andre ved Vetledalsseter, en DNT-hytte innerst i Erdalen som ligger ypperlig til for en tur videre opp på Jostedalsbreen.Det regner idet vi går ut av bilen i Erdalen. Eller, det bøtter ned. Vi kikker på hverandre, vinker «hadet» til skyssen, hiver på oss sekkene og begynner turen mot første stopp; Vetledalsseter. Det er mørkt når vi kommer frem, og de andre har nok lagt seg for lenge siden.Vi romsterer rundt, prøver å tørke allerede våte klær, og gjør de siste forberedelsene før vi finner hver vår madrass.LES OGSÅ: Josten rundt Jeg kan nesten ikke vente til dagen etter. Endelig er det min tur, over Josten. Der mange har gått før meg, og en obligatorisk tur. Denne breen med den litt kronglete logistikken om du skal over. Med de bratte bakkene opp til platået. Med de lange flotte dagene oppe på breen. Endelig skal jeg få oppleve det selv, ikke bare flire av alle bildene av kråkeskikjøring på smale fjellski nedover breen mot Flatbrehytta etter endt kryssing. Eller riste medfølende på hodet over de som bruker tre dager på å krysse over breen uten å ha sett en meter foran seg. Vi satser på at det ikke skjer med oss.«Det er en venn som alltid strekker sin vennskapelige tunge ut mot den civilisasjonstrette fotvandrer eller skiløper. Ja, det er breen eller rettere breene. Som selve resignasjonens symboler ligger disse størknede strømmer med glacial ro i et fjell-landskaps nervøse formasjoner.»– Av Jackson, fra Trondhjems Turistforenings årbok fra 1937Det var akkurat sånn det var. Vi ville vekk fra sivilisasjonen, og med gode værmeldinger for de kommende dagene slår vi oss sammen med Karoline Aamelfot, Per Morten Hvattum og Trygve Aamelfot. Sistnevnte har i tillegg jubileum. Dette blir hans 25. tur over Jostedalsbreen, og han er ivrig etter å komme seg over. Veldig ivrig. – Det ser ut som det er litt lite snø, men vi må bare gå opp og se, sier Trygve, mens han speider bekymret oppover lia. Hans store skrekk er om vi er nødt til å gå ned igjen, at vi ikke kommer oss over Josten dette året. Vi holder nesten på å blåse ned, der vi tråkker oss oppover gresskledde knauser mot Erdalsbreen, der vinden tar godt tak i ski plassert i vindkasthøyde på ryggsekken. Idet vi kikker over kanten mot breen, ser vi det vi fryktet. Eller det Trygve fryktet, han som har vært her tidligere. –­ Det var ikke tykke isen på vannet her, nei, sier han, og tar av seg sekken.Foran oss reiser Erdalsbreen seg, en brearm som fører oss til toppen av Jostedalsbreen. Det viser seg at vi ikke kan krysse over brevannet nedenfor, men vi må prøve å komme oss over på det smaleste av elven og rundt vannet i lia ovenfor.På med seler, tau og breutstyr – nå begynner det.Karoline er prøvekanin, og etter forsiktig tråkking ut på den tynne isen, kommer vi oss over uten å dette gjennom. Endelig er vi på vei oppover breen. En evighetsbakke starter det hele, og før dagen er omme skal vi ha tilbakelagt nærmere 2000 høydemeter. – Er det her? Den lille knausen?Jeg kikker oppover bakken foran meg. Vi har akkurat karret oss ned Lodalsbrekka i halvblinde, i rykk og napp. Prøvd å unngå sprekker i tåka, og mens Per Morten ironisk kommenterer den rykkete kjøringen foran i taulaget, gliser Karoline i front. Det er jo nedover som er gøy!Men nå står vi foran de berømte Småttene, som kanskje er et av brefallene med mest bevegelse i på hele breen. Her må vi opp om vi vil videre til toppen av platået fra denne siden av breen.– Dette er kanskje det tidligste jeg har sett at Småttene har vært så oppsprukket, sier Trygve betenkt. – Jeg har aldri sett så lite snø her på denne tiden noen gang.Vi tar matpause, før vi må velge rute oppover med omhu. – Hei! Se hvor du går, det er en diger sprekk på høyresiden din, Karoline!Trygve roper oppover, og Karoline unngår sprekken.– Bare neste uke tror jeg det er umulig å komme seg over her, sier han.Vi kommer oss denne gangen velberget opp, og mens Karoline legger ut godtespor i snøen til oss bakover i taulaget, nærmer vi oss overnattingsplassen vår, Ståleskaret. Vi ser absolutt ingenting, tåka har lagt seg tjukt, men over oss et sted troner Lodalskåpa 2083 moh. Vestlandsdronningen som stikker opp av breen, og er det høyeste fjellet i Breheimen. Jeg vrir meg stille rundt i soveposen. Om og gjøre å ikke vekke Kristin. Sove litt til, takk! Men vips, så er hun våken. Da er det ingen kjære mor, opp og hopp – i kjent Kristin-stil – på med snøsmelting, og frem med frokost. Vi kikker ut teltduken, og lukker fort igjen. Var det så tåkete som vi først så?Vi må kikke ut en gang til.Vi hører diskusjon fra naboteltet, og trioen er i allefall ikke enige om hva som er dagens plan.Joda. Tåka ligger langt ned. Vi tenker på turen foran oss opp til Lodalskåpa. Vi hører diskusjon fra naboteltet, og trioen er i allefall ikke enige om hva som er dagens plan.– Men det kommer jo til å lette om en liten stund!Per Morten er oppgitt. Han vil til toppen, det er turens store mål. Men Trygve har ikke troa på forholdene. Etter litt frem og tilbake bestemmer vi oss for å droppe dagens 2000-meter, og lar Lodalskåpa ligge i fred i tåkeheimen. Foran oss venter uansett en lang dag, med mange timer på en langstrakt bre. Det blir ikke noe kortere av at vi skal innom det meste av topper og hauger på veien over. LES OGSÅ: Guide til fjellskiTafjordfjella – best of øst og vest12 veier til helgelykke Første stopp er Kjenndalskruna. Med sine 1830 moh. er det ikke lange avstikkeren fra breplatået, men du får likevel god utsikt over hele breen.– Det er så typisk.Per Morten går baklengs. Vi hører en liten anklagende tone i stemmen, og snur oss vi også. Bak oss ser vi Lodalskåpa titte frem fra tåken.– Jaja, sånn ble det, vi kunne jo ikke vite det, og det er jo flere timer tilbake, prøver Karoline å trøste. Rundt oss letter det enda mer, og breen blender oss der den strekker seg ut. Per Morten velger å ikke kommentere, og stikker i forveien opp på Kjenndalskruna. Jeg begynner å bli sliten. Blir hele tiden hengende ti-tjue meter etter de andre. Hva har de spist til frokost? Energibomber?Det har i allefall holdt mye lenger enn min frokost, og det virker som om de kappgår over breen. Når er det lunsj? Og da mener jeg ikke den ett-minutteren vi hadde rett bak i her. Jeg har tunge ski, og en forferdelig skeiv og tung ryggsekk, tenker jeg. Og hvorfor i huleste må vi gå i sikk-sakk oppom alle mulige hauger – når vi egentlig bare kan krysse rett over?Nå skal vi jammen innom Høgste Breakulen også. På den andre siden av breen. Vi ser absolutt ingenting, og navigerer oss fremover. Den slake bakken er lang. Uendelig. Vi trasker og går, stopper og sjekker, og går videre. – Nå tror jeg vi er der!Karoline jubler mens hun kikker på GPS-en.– Litt av en utsikt!Vi må flire der vi kikker inn i en vegg av grått igjen, og staker oss videre fremover. – Her må vi holde til venstre, sier plutselig Trygve. – En gang jeg krysset over her, var det en som ville ta snarveien ned i dumpa. Plutselig var han midt ute i de verste sprekkområdene, mens vi sto på siden og ropte og skreik for å få han til å komme tilbake. Heldigvis gikk det bra.Vi gjør som han sier, og går en liten omvei. Etterhvert kommer vi frem til dagens stopp, Ramnane, et grensefjell mellom Luster og Stryn midt oppe på Jostedalsbreen. Her får vi med oss solnedgang, vindstille og oppholdsvær, men vi slokner raskt i teltene våre. På maratonet over breen får vi med oss alle de kjente navnene jeg bare har hørt om tidligere. Siste dagen går vi blant annet forbi Bings Gryte. Dette er en stor grop i isen som vinden har hulet ut, og her er breen på sitt smaleste. Tidligere var dette et naturlig kryssingspunkt for de som ville over fra Sognefjorden.Litt nøtter og snacks blir inntatt i kjent stående stil, før vi beveger oss videre. Her skal det ikke slappes av!Supphellenipa er neste topp i sikte, og den ruver imponerende i det fjerne.– Vi skal i allefall oppom der, siden det ikke ble Lodalskåpa, kommer det fra Per Morten.Og jo nærmere vi kommer, jo mindre blir toppen, og vips er vi oppe. Siste utkikkspunkt før vi setter kursen nedover Supphellebreen og mot Flatbrehytta langt der nede.  På smale fjellski bærer det nedover, og det blir mer sikksakk og knall og fall enn elegante svinger i sløsjen. Jeg kan endelig få litt uttelling for å ha gått med ekstra breie fjellski over hele breen, mens de som har cruiset over nå får svi for det i nedoverbakkene.Vel nede på Flatbrehytta tar vi en velfortjent hvil, før de aller siste bakkene til Fjærland skal forseres. 1000 tunge høydemeter. Lårene brenner, og føttene i skisko er uvant med å gå nedoverbakker. Men endelig er vi nede ved bilene. – Hva i huleste skulle dere på kryss og tvers over hele breen for?De tre brødrene Grøtta Grav fra Isfjorden har også gått over Jostedalsbreen, og har vært som en skygge bak oss hele dagen. Sporene våre har krysset frem og tilbake, og de har fulgt etter. Litt oppgitt. De har diktet historier om oss foran som blir dratt frem og tilbake på breen av 25-årsjubileumsmannen Trygve.Der traff de spikeren, tenkte jeg, før jeg endelig kan sette meg ned og strekke på beina. ERDALEN - FLATBREHYTTAFørste dag: Fra Erdalen til Ståleskardet ved Lodalskåpa. På vegen går du opp både Erdalsbreen og det kjente brefallet Småttene ved foten av Lodalskåpa. Denne dagen er den tyngste, og regn med 12-14 timer på ski før du når leiren. Total stigning er over 2000 meter. Andre dag:  Turen går sørover breen i 1700-1900 meters høyde. Undervegs passerer du det kjente utsiktspunktet Kjenndalskruna og du kan velge å legge turen oppom Høgste Breakulen. Utsikten er formidabel i fint vær, og denne dagen er mindre krevende enn den første. Strekningen er likevel lang, og regn med ca. 10 timer før du kommer frem til leirstedet ved Ramnane. Tredje dag: Her passerer du Bings Gryte, en vindhule der Jostedalsbreen er på sitt smaleste. Om forholdene er gode kan du legge turen oppom Supphellenipa, før turen går nedover mot Flatbrehytta i den sørlige enden av breen. Fra denne hytta går turen bratt ned mot dalen. Regn med nærmere 8 timer på tur før du kommer ned til Fjærland.