HELT UTE Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Hun er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annethvert nummer av UTE.  Jeg føler meg så liten. Og når jeg føler meg liten, vil jeg gjerne krølle meg sammen for og bli enda litt mindre. På tur har jeg pleid å slå av hodelykta, slik at jeg kan gli inn i de mørke omgivelsene. Jeg skal helst ikke lage en lyd.Nøyaktig hva jeg gjemmer meg for, det vet jeg ikke. Men når følelsene tar overhånd, føles det tryggest å være usynlig.Tidligere trodde jeg at det først og fremst var ute på tur jeg følte det slik, men jeg forstår nå at dette gjelder ellers også. Det var høsten for ett og et halvt år siden at jeg kom i prat med en som la merke til nettopp det. Han jobbet som terapeut, og gjennomskuet meg relativt kjapt. På denne tiden syntes jeg at det meste var ganske skummelt. Det var ikke bare mørket i skogen lengre, men selve livet, og jeg var hele tiden redd for å bli redd. Stadig flere dager tilbrakte jeg inne på soverommet. For der inne, i mørket under dyna, der var jeg ganske trygg.Jeg hadde bare så vidt hørt om psykisk helse på den tiden. Jeg trodde at de som var psykisk syke var gale mennesker slik de jeg hadde sett på film. Jeg hadde ikke tenkt på at psykisk helse er noe vi alle har. Hvis noen hadde fortalt meg det som sant var, at jeg sliter psykisk og blant annet med angst, ville jeg neppe ha trodd dem. Jeg hadde alltid tenkt at jeg bare har vært litt mer redd enn gjennomsnittet. At denne frykten hadde tatt mer og mer kontroll over livet mitt, tok lang tid før jeg begynte å innse. Og enda lengre tid tok det å innse at jeg trengte hjelp av andre til å håndtere det.Den dagen jeg møtte terapeuten var første dag på lenge hvor jeg var ute av huset. Jeg hadde tatt fly og var på vei til et foredrag. Vi begynte å prate, og plutselig kjente jeg hvor mye lettere jeg ble bare av å dele med noen som forsto. Han sa også noe som festet seg hos meg, og som jeg har ofte kjent på redsel når jeg er i skogen alene, særlig i mørket. i ettertid har hjulpet meg mye. Spesielt på tur. Han sa at jeg burde øve meg på å være den som jakter, i stedet for å føle og oppføre meg som et bytte.Stadig flere dager tilbrakte jeg inne på soverommet. For der inne, i mørket under dyna, der var jeg ganske trygg.Noen dager senere gikk jeg ut i den mørke skogen. Jeg gjorde meg stor, lagde lyder. Skrek «hallo», med en stemme så skarp og selvsikker at jeg skvatt av egne ord. Det var uvant, men mest av alt utrolig befriende. For nå var det jeg som hadde kontroll, det var jeg som var den modige og sterke. Jeg følte ikke lengre at jeg ble jaktet på, nå var det jeg som jaktet. Jeg skrudde på hodelykta. Latet som at jeg skulle fange noen. Selvtilliten vokste, og opplevelsen av å ha kontroll over angsten ga meg en mestringsfølelse jeg ikke hadde følt på lenge. Kanskje er det slik det er å  være gaupa. Sky av vesen, men også et rovdyr.  MER AV MARIA • Instagram-tur Jeg sier ikke at det er enkelt å bli kvitt angst, for det er det ikke, men for meg har dette vært nyttig å ha med i sekken. Det har gjort det lettere å ha det bra på tur. Så slik fortsetter jeg. Øver meg. Øver meg på å være den som jakter, og på å heve hodet. Jeg vil være gaupa. Både i naturen, og ellers i livet.