«Sesongen», det vil si fra tidspunktet man får tillatelse av grønlandske myndigheter til å krysse isen, starter 15. april. Med sen påskestart den 10. april, bestemte vi oss likevel for å utnytte feriedagene til det fulle ved å ta oss en lengre påskeskitur. Vi fikk tillatelse til å krysse isen av myndighetene fra den 12. april, men vi forstod fort hvorfor det er restriksjoner på å starte så tidlig. Av undersøkelsene vi hadde foretatt oss før turen, kom det klart frem at tidligere på sesongen er det kaldere og oftere mer vind, enn senere på sesongen. Det vil også være mer snø i brefallet som kan gjøre at man slipper å gå rundt elvene. Derimot kan bresprekkene være tildekket med snø og vanskelig å få øye på, noe som utgjør en større risiko. Starter man i mai må man gå rundt elvene for å unngå mye vann, siden isen smelter i høy fart. Lærdom nr 1: Gjør mye research og vær kritisk (dobbeltsjekk) informasjon som gis av «eksperter». Vi undervurderte hvor tungt det er å gå i sterk vind med mye kulde, selv om vi selvfølgelig var klar over at dette kom til å bli krevende. Snøen forvandles til sandpapir og man går konstant og ergrer seg over lyden fra pulken mot snøen, som høres ut som to isoporflak som gnisser mot hverandre. Det føles også som meiene (skiene under pulken) er laget av isopor som trekkes over sandpapir av groveste sort. Legg til konstant skrå motvind forfra i 20 dager og man har oppskriften på en røff tur. Vi ble enstemmig enig i at neste Grønlandstur starter i mai! Lars Ebbesen, som har krysset isen 11 (!) ganger fortalte oss følgende: «I april vil dere bryne dere på et virkelig polart klima og dere må kunne stå igjennom langt flere stormer og tåle kulden fra kvelden til morgenen.» Dette motiverte oss til eventyrlyst!  Vi ble kjørt opp av en guide i hans Landcruiser med firehjulstrekk. Kort tid etter vi kjørte ut av byen Kangerlussuaq, på vestkysten av Grønland, innså vi at vi kom til å få problemer. Grusveien var snødd igjen og det var bare å stålsette seg for en spennende kjøretur. Veien var dekket av 20-30 cm nysnø og det flate lyset gjorde det vanskelig for dansken å kjøre i motbakke. Vi ble tause og lurte på hvordan det så ut i brefallet når det var så store mengder snø der nede. Vi hadde 500 høydemetre å kjøre og ruten bød på utfordringer. Flere ganger måtte vi stoppe, gå ut av bilen, og  se etter veien. Det endte uunngåelig nok med at  bilen kjørte av veien og nesten havnet på siden. Etter å ha lastet av utstyr, gravd ut bilen og holdt på i et par timer, kom vi oss endelig videre. Vi spurte guiden om det vanligvis var så mye snø. Han svarte lattermildt at han aldri hadde opplevd så mye snø på sine 12 år som guide der. Ved mye snø blir pulken som et enda større anker og man kan bare glemme å ha en marsjfart på 3 km/t. Det ble stille i bilen. Det tok oss nærmere 6 timer og mange kalorier til drop-off punktet i nærheten av «punkt 660», som er utgangspunktet for de fleste Grønlands-kryssinger. Da vi omsider startet å gå, ble bekymringen som hadde opparbeidet seg i bilen en realitet. Mye pudder og mye tung snø som pulkene måtte pløye gjennom. Det ble tungt. Veldig tungt. Vi fikk heller ikke inntrykk av sprekkeomfanget ettersom de var dekket med snø. Det var dermed en skrekkblandet fryd å starte ekspedisjonen. Selvfølgelig bestemte inreachen vi hadde med oss for daglig kommunikasjon med omverdenen å ta kvelden etter bare noen hundre meters gange. Frustrasjon er et magert ord for å beskrive situasjonen. Vi satt oss på hver vår pulk og furtet litt og tenkte at verden hadde rast sammen før vi engang hadde fått startet. Hvordan skulle dette gå?Vi sneglet oss videre i nysnøen og ble etter hvert mindre bekymret for sprekkene. Når man ikke ser sprekkene og alt virker tilsynelatende fint, mister man aktsomheten. Farene virket ikke så reelle og vi tok kanskje noe unødvendig risiko enkelte traverser mellom blåisen. Vi fikk en falsk trygghet om at snøen holdt vekten vår og at det kanskje ikke var så mye sprekker i området. Siden vi var kun to i taulaget med et 20 meter langt tau mellom oss, hadde vi mindre sjanse for å stoppe et fall. Hvis en faller ned i en sprekk håper man at pulken stopper fallet. Ellers kan fallet bli stygt i tillegg til svært vanskelig å trekke opp igjen for den andre. Lærdom nr 2: Aldri slipp guarden i risikofylte områder. På dag to etter noen slitsomme og håpløse timer i kamp mot isen og veltende pulker, måtte vi nok en gang sette fra oss pulkene for å gå frem å speide etter den beste ruten. Det var uoversiktlig og isbergene ble større og større. Vi fortsatte i taulag med Bjørn fremst. Plutselig forsvinner snøen under Tor som merkelig nok ikke faller lenger ned i hullet enn til armene og klarer å bykse seg opp fort som svint. Fallet gav først et ekkelt sug i magen etterfulgt av at musklene reagerer umiddelbart med 110 prosent kraft når adrenalinet aktiveres. Etterpå kommer skjelven og ettertankene. Da vi så ned i hullet etterpå kunne vi ikke se bunnen og diameteren på hullet var omtrent som omkretsen til Tor ganget med fire. Albuene stoppet akkurat på kanten. Flaks. Dette opplevde vi to ganger på kort tid. Tankene ble mange og dystre i teltet denne kvelden. Vi ringte ekspedisjonsmentor Lars Ebbesen, som ba oss om å ta hans rute og legge igjen så mye vekt som mulig. Vi innså nederlaget det var å gå tilbake for å legge igjen utstyr, men det var nødvendig. Skiseil-utstyret, de varme «komajakkene» og forskningsutstyret vi hadde håpet å få utført for Niels Bohr Institutt i København ble lagt igjen. Fokuset måtte være på fremdrift og ingenting annet kunne prioriteres. Vi innså fort at vi ikke hadde tid til noe annet enn dette. Nå handlet det om å gjennomføre kilometer. Lærdom nr 3: Light is right, freeze at night. Å ha med seg for mye kan ødelegge mye av gleden på tur. Vekten i pulken har alt å si for effektiv fremdrift. Vi satt igjen med lettest mulig utstyr, lite unødvendig luksus og ingen klesskift, bortsett fra en ekstra bokser i tilfelle uhell. Vi tok likevel med to kameraer og en drone. Ellers bare det mest nødvendige. Underveis gikk mye tid med til å tenke gjennom hva man kunne spart vekt på. Eksempelvis er det irriterende å dra på en powerbank som er tom for strøm og som ikke går an å lade opp med solcellepanel.  Med nytt rutevalg, mindre vekt i pulkene og bedre pakkede pulker økte håpet om Grønlands østkyst igjen i takt med farten. Snøen hadde også pakket seg litt som gav en lettere ferd forbi brefallet. Vi talte ytterligere fem småsprekker som vi gikk gjennom med en stav eller en fot. Sprekkene var ikke store, men det var likevel veldig ubehagelig å miste grepet man tror man har. Under teltoppsett på kveldene kontrollerte vi for sprekker med søkestang. En kveld gikk det tydeligvis for fort i svingene for da vi gravde kuldegrop inne i teltet, forsvant plutselig snøen under oss. Sprekken var 40 cm under overflaten og gikk rett under teltet. Den var ikke så bred, men vi flyttet teltet likevel for sikkerhets skyld. Da vi fikk inn rytmen gikk dagene fortere, men det ble samtidig vanskeligere å skille mellom dagene – helt til vi ble møtt av vår første skikkelige storm. Hittil hadde vi gått i all motvind med opptil 20 m/s styrke, men nå fikk vi melding av Lars om «innedag» og full storm på 30 m/s. Det var egentlig en etterlengtet innedag ettersom kroppene begynte å merke kjøret av de siste 12 dagene. Vi improviserte en dobbel teltstang ved å teipe søkestangen sammen med den ene teltstangen og gravde oss ned til isen for å feste isskruer og bretau over teltet. Dette, i tillegg til en kraftig snømur gjorde at vi følte oss noe mer trygge, helt til det kom noen voldsomme kast midt på natten. Vi hadde 6-7 stormer fra liten storm til orkan styrke (20-40 m/s). Under storm og innedager må man reparere utstyr, hvile maksimalt, fikse kropp og sår og planlegge fremover. Vi klarte blant annet å reparere inreachen til stor jubel en stormfull vinternatt. Artikkelen fortsetter under bildet! Eksklusivt museumsbesøk og hyggelige amerikanere. På rundt 2100 meter over havet, og etter 220 kilometer med motbakke bak oss, ankommer vi DYE. en forlatt amerikansk radarstasjon fra den kalde krigen. Eller et gratis, eksklusivt museum for langveisfarere som oss. Stasjonen ble forlatt i 1988,  etterlatt for å synke ned i isen. Etter 29 år så vi at prosessen ikke var kommet særlig langt. Etter en tur i dette fire etasjers spøkelseshuset med konstant grøssende gåsehud på ryggen, gikk vi ut, og ble møtt av et Hercules-fly som landet midt på ruten vår. To amerikanere på scooter kom raskt bort til oss for å advare oss om å ikke passere flystripen. Dette var første gang vi så folk på 10 dager, og også den siste gangen på ekspedisjonen. Det var US Air Force som trente på å lette og lande i arktiske strøk. Vi ble sittende i vindsekken og se på treningen deres mens vi spiste lunsj. Etter to ukers tid med den samme utsikten  foran, til siden og bakover, ble dette en ganske annerledes dag med mye inntrykk. Vi fikk til og med appelsiner  og lomper med pålegg av amerikanerne som takk for at vi ventet. Følelsen av å spise frukt midt oppe på isen var en opplevelse vi sent vil glemme. Slik mat kan man ikke ta med seg på en slik ekspedisjon da kaloriinnholdet er for lavt og maten fryser lett. Maten vår hadde et snitt på 5 kcal per gram, som tilsvarer kalorimengden pr gram i sjokolade og godteri. Av dette spiste vi 1,3 kg  mat daglig og gikk fremdeles ned 5-7 kg.  Lærdom nr 4: Husk å stram korken på drikkeflasken alt du orker før den legges i soveposenEtter vi hadde passert toppen på 2500 meter gikk det sakte, men sikkert nedover igjen, i hvert fall ifølge GPS-en. Det ble endelig to-tre dager med lite vind hvor vi kunne ta av oss jakken en liten stund midt på dagen. Solcellepanelet ble festet på skulderstroppen for å lade mobilen så vi kunne høre på musikk mens vi gikk. Dette var uvant luksus. Endelig en annen lyd enn hvesing fra vinden eller spørsmål om hvor mange minutter det var igjen før neste pause. Vi gikk i 55 minutter før en 5 minutter lang pause,  8-10 ganger daglig. Ulempen med blå himmel og sol på dagtid var at det ofte ble veldig kaldt på nattestid. Måleren inne i teltet sluttet å registrere på 30 kuldegrader. Rundt 20 minusgrader i teltet er helt ok, men godt under 30 er ikke så behagelig. Spesielt ikke når en søler en liter vann fra drikkeflasken inne i soveposen. Vi opplevde begge en gang hver å våkne av å ikke ha følelser i rumpa lenger. Når man trekker ut en tom vannflaske (til stor latter fra den andre), vet man at det blir fem ubehagelige netter før vannet er fordampet igjen. Stillheten under de fine dagene ble brutt av noen magiske værskifter og en dyster melding på inreachen om at Piteraq var på vei. Piteraq er et Grønlandsfenomen hvor kalde fallvinder fra breen forskyver seg nedover og blir kraftigere dess lenger ned fra toppen man er. Vindstyrken som møtte oss var på rundt 40 m/s og lenger ned på breen var det enda verre. Vi kunne ikke gjøre annet enn å grave oss inn og bygge en kraftig mur rundt teltet. Da den omsider traff oss var det blå himmel og full sol. Å sitte værfast i en Piteraq føles som å sitte inni en tørketrommel utendørs på vinteren. Den banket og slo og selv om man sitter 20 centimeter fra hverandre inne i teltet må man rope for å høre hverandre. Vi hadde vindsekken klar og ingen løse gjenstander liggende i teltet i tilfelle taket forsvant. Ytterbekledningen var også for det meste på. Vi gikk ut i det magiske været og tok bilder, prøvde å holde oss på beina og hev snø i luften. Det var en slags skrekkblandet fryd å prøve å holde seg på beina og ikke miste gjenstander ut av lommer eller hender. Vi lærte også (på den harde måten) at det ikke er mulig å pisse stående eller knestående under en piteraq. Både fordi man ikke klarer å stå oppreist lenge nok, men også fordi fingrene fryser av. I tillegg lander væsken alle andre steder enn på bakken. Vi bygde dermed et førsteklasses toalett.Artikkelen fortsetter under bildet!  Lærdom nummer 5: Ikke gå tom for mat Vi hadde vært ute i omtrent 27 dager og det begynte for alvor å nærme seg østkysten og slutt på maten. Føret var mye bedre ettersom det var blitt mai og vi var kommet en del lavere i terrenget. Vi tilbakela rundt 40 km hver av de siste tre dagene. Vi hadde rasjonert maten slik at det skulle holde til dagen for pickup, nær brekanten i øst. En ny storm var på vei inn, så Lars hadde koordinert med helikopter som skulle plukke oss opp. Vi fikk klarsignal for at helikopteret hadde lettet og vi hadde laget en provisorisk landingsplass med vindsekken som vindpølse. Plutselig fikk vi melding om at helikopteret hadde snudd på grunn av lavt skydekke. Følelsen da vi tenkte på hvor lite mat som var igjen og hvor lenge vi eventuelt måtte kunne rasjonere ut for å vente på at stormen skulle passere, var urovekkende. Vi la noen strategiske planer for kaloribruk og talte opp alt vi hadde, som for det meste var hjemmelaget marsipan (noe vi begynte å bli veldig lei av). Neste dag hadde vi lagt VHF-radioen i taket inne i teltet, mens vi prøvde å bruke minst mulig kalorier. Vi hadde fått beskjed om at det kanskje kunne komme en liten luke i løpet av dagen for helikopteret. Plutselig hører vi en sprakende stemme si «Tor and Bjørn, Tor and Bjørn, come in over” og vi skjønte først ingenting. VHF radioen hadde vi helt glemt og i et lite øyeblikk trodde vi kanskje det var noen utenfor. «10 minutes out», sa de fra helikopteret. Vi så på hverandre i et sekund med sjokkerte blikk etterfulgt av brøl og jodling og kanskje en liten gledeståre. Deretter innså vi hvor liten tid vi hadde til å pakke ned teltet og utstyret. Helikopteret kom og hadde med seg matpakke til oss– deilig å smake brødmat igjen!Artikkelen fortsetter under bildet! På grunn av flere dager værfast i storm, vanskelige forhold, en bomstart og overvurderte evner til å mestre det, ble vi nødt til å ombooke hjemreisen til en uke senere. Problemet var at det var bare én ledig billett hjem og vi var to. Flyet var et lite propellfly og neste avgang var hele syv dager senere. Vi sendte utstyret vårt med båt og solgte riflen til hotelleieren i landsbyen Tasiilaq. Derfra tok vi helikopterturen til Kulusuk, det eneste stedet med en slags flyplass på østsiden av Grønland. Her diskuterte vi oss inn på flyet og sa at vi ikke kunne bli igjen siden all bagasjen vår var sendt med båt. Grunnet vektbegrensninger fikk vi først et nei, men etter mye frem og tilbake fikk vi sjekke inn med forbehold om å gå ut igjen. Etter halvannen times forsinkelse, hvor flyvertinnene var konstant opptatt med å hive ut unødvendig vekt fra flyet, fikk vi endelig lettet mot Reykjavik. For en deilig følelse! MER FRA GRØNLAND • Kvinnene gikk Nansenruta over Grønland • Norges lille Grønland • Å bare være – på Grønland  I Reykjavik måtte vi bytte flyplass, en tur som vanligvis tar en time med buss. Og vi hadde under en time til neste fly til Oslo gikk. Flyvertinnen kontaktet flyplassen der alle sa at det dessverre ikke var noen håp og at selv taxiene brukte 45 minutter. Vi tenkte bare: «Taxi! ja, det var lurt!». Taxisjåførene utenfor flyplassen visste nøyaktig hvem som skulle kjøre oss dit og sendte oss til en James Bond-lignende type med en Mercedes AMG. Han kjørte i vill fart og så nærme døren det var mulig. Det tok oss 25 minutter! Vi løp gjennom flyplassen og rakk flyet på minuttet. Slitne og fornøyde ankom vi Norge etter en lærerik og krevende tur, men også en tur fylt med fantastiske opplevelser.