Sigri Sandberg Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker. Det er en bråkete dag i en bråkete uke og jeg har koblet opp mac’en min på en bråkete ungdomsskole et sted i en nokså bråkete by.   Jeg er på skoleturné og skal fortelle historier om røffe kvinnfolk i høye fjell og polare strøk.  Inn i klasserommet velter 23 helt andre historier på 14 år. Positiv uro dirrer mellom veggene, en gutt med blå hettegenser legger seg i vinduskarmen, to andre brøyter seg vei ut i gangen igjen. Noen veiver med armene, noen dytter hverandre, kommentarer hagler før læreren klapper i hendene og gir meg ordet. Jeg trekker pusten – og forteller. Og forteller. Viser bilder av fjell og breer og heftige damer og polpunkt og så svarer jeg på spørsmål. For de rekker opp hånden, alle disse fjortisene. Lurer på alt. Hvor gammel jeg er. Hvorfor man ikke bare kan hoppe i fallskjerm ned på de høyeste fjellene i Himalaya. Eller bygge heis opp dit – om det er lov å ta med cola til Mount Everest, og jeg snakker om oksygen og tilrettelegging og dødssone og siden snakker jeg om isbjørn, og at jada, jeg har sett noen. Og de spør og spør og jeg svarer og vi snakker i munnen på hverandre, og de spør om jeg har skutt isbjørn og hva mannen min heter og om ikke jeg er redd på høye fjell, og når vi nærmer oss slutten og jeg snakker om Therese Bertheau, første kvinne på Store Skagastølstind rekker en jente med svarte fletter hånda i været og spør:   «Men hva er vitsen med å klatre i fjell, egentlig?»  Det blir helt stille i klasserommet. Noen fniser. Jeg blir stille jeg også, for det er jo dette jeg også prøver å finne ord for, prøver å nærme meg ulike svar, i ulike sjangre og sammenhenger. Og til jenta siterer jeg Mallory og jeg siterer Zappfe og så siterer jeg Therese Bertheau som jeg syns har et ganske godt svar. For da hun ble spurt om hvorfor hun tinderanglet svarte hun følgende: «... man føler et Velbefindende i Kroppen som ingen kan tænke sig. Det er saa let at puste.» Og jeg snakker om det kan bli for trangt, i byer, i klasserom, at mange lengter ut, noen til fjell, andre til hav, til store skoger og vidder. At det er viktig å ta vare på alt dette. At gamle fangstmenn som dro til Svalbard snakket om det, at de lengtet opp til den store hvite friheten, at de måtte ut for å slippe å bli lagt inn.  Alt dette sier jeg, men det kan lett bli for mye snakking, for mange sitater. Så det jeg har aller mest lyst til er å kidnappe hele gjengen, putte dem i en buss eller i pulken eller ryggsekken – og så dure avsted nordover eller vestover, vekk fra bråket og trengselen. Ta dem med til lys og luft og mestring og spenning og stup og de aller vakreste, villeste fjell. Bli kjent med dem og deres historier. Og gi dem muligheten til å finne det ordløse, egentlige svaret sjøl, i sin egen kropp.  LES OGSÅ: Fra Treboka av Sigri Sandberg: Jeg leter etter noe.