VIBEKE A. SEFLAND Alder: 43
Fra: Kristiansand Yrke: Major i Forsvaret
Har klatret: Kilimanjaro, Elbrus, Denali, Aconcagua, Makalu, Ama Dablam, Manaslu, Carstenz Pyramid og Khan Tengri. Like ved Sessvollmoen militærleir står et lite og oransje telt. Ved siden av ligger et dekk. Ikke et vanlig bildekk, et stort dekk, kanskje det har tilhørt en liten traktor en gang. Fra greinene høres de første fuglekvitrene på lenge, et sikkert vårtegn. I den smeltende snøen er det tydelige spor av hare og elg.– Du aner ikke hvor herlig det er. Å våkne opp til fuglekvitter og følge naturens gang. Du blir kjent med ugla som tuter midt på natta. Elgen som sover rett ved siden av teltet. Rådyret som la seg ned og sov bare 20 meter fra meg.Vibeke Andrea Sefland (43) eier en leilighet på Grünerløkka i Oslo. Den har hun leid ut mens hun har bodd i telt og levd på 200 kroner i uka det siste halve året. TELTET: Siden oktober 2015 har Vibeke bodd i telt, og hatt elgen som nærmeste nabo. Foto: Line Hårklau SEIG: Snøen har så vidt smeltet og dekket suges mot den seige gjørma. Foto: Line Hårklau.For ett år siden, 25. april 2015, våknet Vibeke også med den blafrende teltduken rundt seg. Fuglene var derimot ikke å se eller høre. Snøen var urolig og dreiv rundt.– Vi hadde fått værmeldinger dagen før om at det kom til å bli forholdsvis dårlig vær. Men det var ikke for dårlig, så vi bestemte oss for å gå videre, forteller Vibeke.Hun forlater camp 1 og setter ruta mot camp 2, sammen med resten av teamet sitt. De er på 6000 meters høyde, skal opp til 6400 meter. På verdens høyeste fjell. Plutselig prøver fjellet å riste dem av seg.– Det var som å være på åpent hav i en pram. I røff sjø. Fjellene står og rister. Snø og is faller overalt.Det går skred både fra Everest og nabofjellet Nuptse. Vibeke forstår at skredene kommer til å treffe dem. Hun samler de fire hun er sammen med og ber dem ha isøksa klar. Vibeke er mest redd for at breen skal sprekke opp, og sluke dem.«Jeg føler trygghet i friheten. For meg blir det klaustrofobisk hvis jeg ikke vet at jeg kan fly ut.»Bak låste bur på Befalsanlegget på Sessvollmoen har Vibeke alt hun eier. Kjoler og høyhælte sko. Feltuniform og army boots. Klatresko for høyder vi ikke er skapt for å være i. Hun har fått låne et lite kjøleskap, og har tilgang til vaskemaskin, dusj og toalett.– Det blir selvsagt litt mer logistikk å bo slik. Og det er ikke bare for venner å stikke innom. Sessvollmoen er ikke verdens navle. Da Vibeke flyttet ut i telt var det med en tanke om at hun kunne ombestemme seg når som helst.– Du gjør det så lenge det er ok for deg. Det gjelder hele livet. Det er ingenting som er definitivt, du kan ombestemme deg. Etter hvert som jeg bodde der ble det bedre og bedre og jeg trivdes mye mer.Mens folk flest lengter etter sofa og TV etter endt arbeidsdag, ser Vibeke frem til å lese en god bok i teltet.Den økonomiske fordelen ved å bo i telt er utvilsomt stor. Leiligheten på Grünerløkka betaler seg selv gjennom husleieinntekter. Men en hverdag i telt passer Vibeke bra på flere områder.– Det handler mye om frihetsfølelsen. Når jeg må være på kontor hele dagen, er det godt å gå ut når jeg skal hjem.Vibeke har det best når hun føler seg fri. Når ingen kan legge bånd på henne, fortelle hva hun skal gjøre.– Jeg tror det er mange som føler trygghet i det bofaste, hjemmet og det nære. Jeg føler trygghet i friheten. For meg blir det klaustrofobisk hvis jeg ikke vet at jeg kan fly ut.For noen år tilbake så livet annerledes ut. Hun hadde kjæreste, familiedrømmer, hytte og båt.
– Vi hadde jo alt, men jeg levde ikke mitt liv.
Da forholdet tok slutt tok han hus, hytte, båt og biler. Nå er hun glad for at hun har opplevd det.– Det var litt vanskelig i starten, men det var jo mye bedre. Jeg lever mye bedre når jeg kan klare å gi slipp på ting og leve med mindre. MÅNELYS: En stjerneklar natt bader skogen i månelys. Strålene trenger seg så vidt mellom tretoppene og frem til teltduken: LESELYS: En lyslenke skaper leselys på mørke kvelder. Vibeke liker ikke å bruke hodelykt, det assosierer hun for mye med jobb. Foto: Line HårklauETT ÅR TIDLIGERE. Støvskyen som kommer fra Everest-veggen slår Vibeke og de andre klatrerne over ende. Men det er ikke verre enn at de kan reise seg og børste bort snøen. De fortsetter til camp 2. Her får de til sin overraskelse høre at basecamp er hardest rammet.– Vi tenker jo alltid at vi går inn i det usikre når vi forlater basecamp. Basecamp er det sikre, hjemmet vårt. I dette tilfellet var det omvendt.Denne aprildagen står igjen som den mest tragiske dagen i Everest sin lange historie. 22 mennesker mistet livet. Men det er ikke skredene på verdens høyeste fjell som er den virkelige tragedien.– Det tar lang, lang tid før vi forstår at det er snakk om et jordskjelv. At det er snakk om en stor naturkatastrofe som har rammet hele Nepal.
– Før jeg skjønte hvor stort det var, tenkte jeg på at jeg hadde brukt mye penger på dette. Jeg er jo ikke rik, hvordan kan jeg fortsette å klatre, utnytte pengene jeg har betalt.«Basecamp er det sikre, hjemmet vårt. I dette tilfellet var det omvendt.»Hun hadde som mål å bli første kvinne til å nå toppen av Everest og nabotoppen Lhotse på under 24 timer. Etter diskusjoner med bekjente kommer de frem til at det ikke vil være mulig å gjennomføre klatreplanene før monsunen.– Det ble også uetisk for oss å fortsette. De lokale som skulle ha hjulpet oss var sterkt påvirket av jordskjelvet.I Camp 2 prøver sherpaene desperat å få informasjon fra radioen de har med seg. De er svært bekymret for sine nærmeste.– De gjør jobben sin, de gjør så godt de kan, men de er ikke til stede.
 Vibeke opplever at de fleste ikke forstår sherpaenes situasjon, de tenker på seg selv.Når hun ankommer basecamp ser hun også hvordan egoismen råder. Hun finner bagen sin i noen andres camp, men sovepose, solcellepanel og andre verdigjenstander er borte.Etter to dager med rydding i basecamp fortsetter hun til Lukla. Hun møter et land i grus.«Sherpaene prøver desperat å få informasjon fra radioen de har med seg. De er svært bekymret for sine nærmeste.»Det ble helt naturlig for Vibeke å bli igjen i Nepal etter jordskjelvet. Det var bruk for henne. Hun bidro til å bygge hus, skoler og sykehus.Etter et halvt år begynte pengene å ta slutt. To dager før hun satte seg på flyet til Norge, kom Merethe Hansen ned for å ta over prosjektene. Merethe hadde tatt et halvt års permisjon fra jobben som ingeniør i Nordsjøen. Det er første gang hun er i Asia.Mens Merethe har en bratt læringskurve i Nepal, slår Vibeke opp teltet og flytter ut i vinteren i Norge. FINNMARK, PORSANGER: Vibeke lærer 24 jenter fra det britiske forsvaret om vinterfriluftsliv. Jentene har blitt plukket ut til å kjempe om en plass på en ekspedisjon til Sydpolen. Foto: Line Hårklau MAJOR: Vibeke har jobbet i Forsvaret siden hun begynte på Befalskolen etter videregående. I 1994 gjorde hun sitt første utenlandsoppdrag. Siden har det blitt mange flere. Libanon, Kosovo, Irak, Tsjad, Afghanistan. Det siste oppdraget hun gjorde var på Golanhøyden, FNs eldste oppdrag fra 1947. Her ble hun vitne til hvordan IS inntok Syria. Foto: Line HårklauDet er lite ved Vibeke som minner om en streng offiser. Rastaflettene, det smilende og omsorgsfulle vesenet. Det tilsynelatende avslappede forholdet til tid. Men helt siden hun kom inn på Befalsskolen etter videregående har hun jobbet i Forsvaret. Hun blir glad når hun får høre at hun ikke virker som en typisk soldat. Gjennom sine to år på Krigsskolen opplevde hun at alle skulle inn i en og samme form. Vibeke ville heller være seg selv.«Skjer det så skjer det. Da var det det som var meningen. Da var livet mitt slutt.»I løpet av sitt 43 år lange liv har Vibeke aldri sett skrekkfilmer. Men hun har sett en god dose elendighet fra den virkelige verden, noe hun synes er enklere å håndtere.– Da kan du gjøre noe med det. Det er verre å være en passiv tilskuer. Jeg er skrudd sammen slik at jeg takler å jobbe under kummerlige og farlige forhold.Selv om Vibeke har stått midt i kuleregnet i krigsområder og tørstet etter oksygen på noen av verdens høyeste fjell, kjenner hun ikke på bekymring for at livet plutselig kan ta slutt.– Jeg må gjøre så godt jeg kan, og ha det så bra som mulig mens jeg lever. Det har ingenting for seg å bekymre seg over om jeg blir skutt i neste skuddveksling, styrter i neste flytur, krasjer i neste biltur. Skjer det så skjer det. Da var det det som var meningen. Da var livet mitt slutt.Det er imidlertid èn ting hun er redd for.
– Kjører jeg bil på glatta i mørket, da er jeg redd. Hvis jeg ikke har pansra bil da. TISSETRAKT: Mens de britiske jentene setter seg ned for å tisse, står Vibeke. Tissetrakta er alltid med på tur. Foto: Line HårklauI vårsola på Sessvollmoen er det bare èn plugg som fester teltet til bakken. I dag skal det ned, inn i varmen og tørkes. Etter flere runder med bæring av madrasser og tepper til burene, er teltet tomt. Men det klamrer seg fremdeles fast. Varmt vann må til for å løsne den siste pluggen.En grønn North Face-bag er fylt med barneklær, som folk har gitt bort. Glidelåsen er ødelagt og bagen er hullete.– Hvordan skal jeg få lukket denne da?Det er ikke mye plass igjen til Vibekes private ting. Men det er heller ikke mye hun trenger for en måned i Nepal. Hun finner frem sitt nepalske SIM-kort og restene av nepalske rupi fra forrige opphold.Merethe og Vibeke skal tilbringe en måned sammen i Nepal. De har samlet inn penger gjennom flere måneder. Nå skal pengene som er igjen brukes opp. Det er fremdeles mange ting å ta tak i, men de vil sette pengene i prosjekter som nepaleserne selv kan drifte og føre videre. PAKKING: Mens Vibeke pakker det hun trenger til Nepal, benytter hun sjansen til å rydde i sakene som er lagret i burene. Etter et halvt år ute, henges teltet opp for tørk. Det er uvisst hvor lenge det er til neste gang det kommer opp. Foto: Line Hårklau. Jordskjelvene i Nepal Et jordskjelv med en styrke på 7,8 rammet Nepal 25.04.15. Et nytt skjelv inntraff 12.05.15 med en styrke på 7,3. Over 8500 mennesker mistet livet. Flere hundretusen mistet hjemmene sine. Siden har det vært over 400 etterskjelv. Store bistandssummer har blitt sendt til Nepal, men mye blir holdt igjen av regjeringen. Det er fremdeles mange som bor under presenning i midlertidige hjem. NEPAL, MARS 2016. De står tett i tett. Husene laget av bølgeblikk. Smale passasjer skiller rekkene av hus fra hverandre. I et av husene bor en liten familie på fire. Sengen er pent redd opp. Tepper fint brettet. En provisorisk vegg skiller fyringsstedet fra oppholdsrommet. Vinden kiler litt i bølgeblikket, før den bestemmer seg for å kreve oppmerksomheten. Nervøse blikk rettes ut mot været og opp mot taket. Folk strømmer til for å søke ly. Foreldre holder barna sine kjærlig, men fast, som om noen truer med å ta dem ut av armene deres. En ung mor gjemmer seg under senga med barnet sitt.Vinden nøyer seg med å sende en advarsel. Så snart den løyer starter innbyggerne å sikre husene sine. Trestokker og steiner legges på takene. «Sårene fra jordskjelvet dreier seg ikke bare om de fysiske ødeleggelsene.»Vibeke og Merethe har reist ut fra den støvete lufta i Kathmandu og opp i Rasuwadistriktet. Sammen med en lokal hjelpeorganisasjon besøker de avsidesliggende landsbyer for å kartlegge hjelpebehov. Nesten ett år har gått siden landsbyen til disse menneskene ble lagt i grus. Steiner, jord og sand dundret ned fjellsidene, samtidig som bakket ristet. Etter tre måneder i telt flyttet de hit til Haku camp. I motsetning til mange andre har de noe mer enn presenning over hodet. Flere bor fremdeles under presenning og i skjøre, midlertidige hus. Det blir likevel tydelig at sårene fra jordskjelvet ikke bare dreier seg om de fysiske ødeleggelsene. Opplevelsen av å miste sine hjem, miste sine kjære vil imidlertid være med resten av livet. TRAUME: Avinash og Doji Tamang passer på de to barna sine mens vinden bråker i bølgeblikket. Kalpana Tamang har gjemt seg under senga med sitt to år gamle barn. Foto: Line Hårklau SIKRING: Takene sikres med trestammer og steiner. Foto: Line Hårklau RUINER: Huset hennes ble lagt i ruiner under jordskjelvet. Nå bor hun under presenning og sprikende planker. Mer har hun ikke råd til. Foto: Line HårklauVed elva Trisuli lenger oppe i Rasuwa-distriktet står flere tomme grotter. De pleide å være hjemmet til mange familier. Familiene levde av jordbruk, hadde skole, var uavhengige av verden utenfor. Så kom jordskjelvet. Store jordras ødela avlinger og hjem. Heldigvis overlevde de fleste. Nabolandsbyen på andre siden av elven ble feid ned fjellsiden.35 mennesker døde. De ligger fremdeles begravd under steiner og jord. Uten avlinger og hjem ble folket i grottene tvunget til å flytte på seg. De bosatte seg 1000 høydemeter lenger opp i byen Grang. Èn mann bestemte seg imidlertid for å bli igjen.Sete Tamang Moktan (65) lukker inne geitene for kvelden. Han samler dem under en ruvende stein. Ved siden av geitene står senga hans. En enkel trekonstruksjon med et tynt liggeunderlag og noen tepper på. Sete vil sove med dyrene, han er redd for at rovdyr skal ta geitene. Det er bare to dager siden han så en tiger ved elva. Kona til Sete flyttet til Grang sammen med resten av samfunnet som bodde under steinene. Sete vil fortsette å bo i grottene sammen med dyrene. Men han klarer ikke å være selvforsynt, og må med jevne mellomrom gå de mange høydemetrene opp til Grang for å skaffe det han trenger.Det er ikke så lenge siden Merethe besøkte Sete. Han fortalte henne om jordskjelvet. Selv om hun ikke forstod ordene, forstod hun at den dramatiske opplevelsen fremdeles sitter dypt. Sete gråt da Merethe dro. Han smiler når hun kommer tilbake sammen med Vibeke.Merethe og Vibeke tilbringer en natt i grottene. Fra soveposen ses stjernene langt der oppe. Verdenen utenfor virker som et fjernt sted.– Jeg forstår hvorfor han har valgt å bli igjen her, sier Vibeke. Morgenen etter samler Sete seks egg fra den ene høna han eier. Han koker dem og serverer med gressløk fra hagen. Selv vil han ikke spise av eggene, og insisterer på at gjestene skal slippe å vaske tallerkenen de har spist av. Gjestfrihet står høyt i den nepalske kulturen. Sete forteller om folk som kommer fra en by lenger nede, og overnatter hos han før de drar videre. Det er hans jobb å sørge for at de har mat, noe han synes kan være vanskelig når tilgangen på mat er begrenset.  Vibeke og Merethe vil støtte han med penger slik at han er sikret mat for en periode. Å ta i mot skal vise seg å være mye vanskeligere enn å gi. Sete forteller at han aldri har tatt imot penger tidligere, men overtales til slutt. ALENE: Sete Tamang Moktan (65) vil leve og dø i grottene. Her har han god plass og mulighet til å ta vare på dyrene sine. Foto: Line Hårklau. TRE: Et enslig og ruvende tre dominerer landskapet like ved grottene. Sete mener spøkelser fra elva samler seg rundt treet. Han liker ikke spøkelsene. På andre siden av elven har veien nylig blitt åpnet, etter at jordraset som tok med seg 35 mennesker i døden sperret den. Foto: Line Hårklau SOKKER: Merethe og Vibeke har tatt med noen tykke sokker for vinteren. De bestemmer seg også for å gi han litt penger som takk for at de fikk overnatte. Det må imidlertid mye overtaling til for at han skal ta imot. Foto: Line Hårklau.En snirklete og bratt sti fører opp til Grang. Suset fra elva er byttet ut med tuting fra store kjøretøy som dundrer forbi på den humpete veien. Før hver sving tutes det, som et forvarsel til den som eventuelt kommer imot. I de omkringliggende fjellsidene skimtes små landsbyer. 15 familier fra grottene har flyttet hit. De bor på lånt jord og i midlertidige hjem.Merethe og Vibeke har tidligere støttet familiene med mat, hygieneartikler, klær og skolemateriell. Denne gangen skal vanntanker med rensesystem installeres. Vannprosjektet gjøres i samarbeid med organisasjonen Quake Volunteers, som siden jordskjelvet har samlet inn penger og engasjert unge mennesker i nødhjelpsarbeid.I fjellene er vanntilførselen som regel god, men med lange tørkeperioder kan vannkildene bli tørre. I disse periodene er også risikoen for både naturlig og menneskeskapt forurensing stor. Vannbårne sykdommer er utbredt i Nepal.«15 familier fra grottene har flyttet hit. De bor på lånt jord og i midlertidige hjem.»I Grang undersøker Vibeke en ung gutt, som ser ut til å ha kraftige infeksjoner i høyre arm og venstre bein. Han er også underernært og energiløs. Det viser seg at Sonam, som gutten heter, bodde i grottene og ble skadet under jordskjelvet. Vibeke og Merethe bestemmer seg for å hjelpe familien med å få han på sykehus i Kathmandu. Her får han diagnosen kronisk osteomyelitt, betennelse i knoklene.Sonam blir operert og prognosene ser gode ut for den 12 år gamle gutten. GRANG: Landsbyen Grang ligger på 2000 meters høyde, nærme grensen til Tibet. Foto: Line Hårklau. VANN: Vanntank og rensesystem kommer på plass. Innbyggerne i Grang slipper nå å bekymre seg for ustabile vannforsyninger og forurenset vann. Foto: Line Hårklau SONAM: Vibeke undersøker den 12 år gamle gutten Sonam. Han ble skadet under jordskjelvet og har kraftige infeksjoner høyre arm og venstre ben. Foto: Line Hårklau.På lokalbussen ned fra Grang gjelder det å ikke se ut vinduet om man har høydeskrekk. Fjellsidene stuper ned fra veien som bukter seg gjennom landskapet. Til tross for høy musikk og et skranglete kjøretøy sover de lokale seg gjennom turen.Vibekes tanker har vandret til høye fjell i Pakistan. Hun planlegger sommerens klatreprosjekt; Broad Peak (8051 m) og Gasherbrum 2 (8035 m). Men det koster. Gjennom et spartansk levesett har Vibeke spart opp penger. Til Nepal og til klatringen. Vibeke regner med å ha brukt rundt 100 000 kroner av egen lomme på prosjektene i Nepal, men vegrer seg for å bruke mye penger på seg selv.– Det river litt i samvittigheten. Men jeg må være flink til å tenke på hva jeg gjør i tillegg. Nå har jeg kanskje gjort det i det mer ekstreme. Det kommer nok en dag hvor jeg har lyst til å bruke mer penger på meg selv. FULLT: På lokalbussene i Kathmandu er det ingenting som heter intimsone. Når du tror det er fullt er det enda plass til noen til. Foto: Line HårklauFrem til høsten 2017 har Vibeke permisjon fra jobben. Hun bruker ikke mye tid på å se tilbake eller langt frem. Om et halvt år er hun kanskje blakk. Det bekymrer ikke henne.– Jeg tenker, så spennende! Hva er det som skjer om et halvt år? Det hadde vært interessant å jobbe med flyktningene i Hellas eller Jordan. Der trengs jeg kanskje mer enn her nede nå.