FINSE Finse HVOR: Finse ligger 1222 på moh. og tiltrekker seg mye vær og vind. ANKOMST: Til Finse kommer du via Bergensbanen. Gode overnattingsmuligheter på hotell eller DNT-hytte gjør stedet til et godt utgangspunkt for skiseiling og kiting. Hotellet leier ut skiseil og arrangerer kurs på Finsevatnet. KURS: Mulighet for dagskurs i skiseil. Uten/med randopakke: kr. 1090,- / 1490,- (ikke overnatting)- Todagers kurs uten/med randopakke: kr. 1690,- / 2290,- (ikke overnatting) TIPS: Populære dagsturer med vindens hjelp fra Finse er enten til Ustaoset/Geilo (40/50 km) eller Hallingskeid (20 km) og tog tilbake. Husk å sjekke togtider og beregn rikelig med tid. Det er også viktig å ha med utstyr for å overleve på vinterfjellet hvis vinden skulle løye eller noe annet uforutsett skjer. Vinden hadde akkurat rukket å blåse søvnen ut av øynene idet solen tittet frem over fjellene i øst. Det var påske, jeg stod utenfor Finsehytta og vimpelen vaiet rett ut fra flaggstanga. Vi var tre i turfølget. I hendene stod vi med hvert vårt skiseil. Under føttene hadde vi alpinski med gå-funksjon. På ryggen hver vår sekk med det mest nødvendige, men samtidig med minst mulig. Bortenfor sto en annen gruppe og gjorde seg klar til å spenne på seg fjellskiene. De hadde nok håpet at det blafret litt mindre i anorakkene. Men vi, vi tok all vind vi kunne få. De neste dagene ville nemlig vinden være vår beste venn. Planen var å krysse Hardangervidda, ved hjelp av ren vindkraft. Over 100 kilometer i luftlinje. En tur som kunne være tilbakelagt på en drøy dag, eventuelt en liten uke. Det var det vinden som kom til å bestemme.Det blåste fra nordvest og vi startet i medvind over Finsefetene. Fjellområdene sør for Finse, helt ned til Rjukan i sør og Haukeli i vest, kalles Hardangervidda. Kombinasjonen av store flate vidder, lite vegetasjon og mye vind gjør området optimalt for kiting og skiseiling. Når meteorologisk institutt melder uvær, vegvesenet setter opp kolonnekjøring og folk flest heller vil være inne, da er seilforholdene perfekte.Det er ikke uvanlig å kunne oppnå hastigheter opp mot 70 km/t med skiseil i flatt terreng, men over tid skal man være fornøyd med en snittfart på 20-30 km/t.Etter noen timer skrenset vi opp foran Krækkja. I døren møtte vi nattens siste gjester på vei ut. En kaffekopp senere og vi var selv igjen avgårde. Det blåste bra og vi ønsket å utnytte vinden. Det gikk unna i høy fart og i løpet av noen minutter hadde vi krysset riksvei 7 og akselerert ut på Halnefjorden. Det er ikke uvanlig å kunne oppnå hastigheter opp mot 70 km/t med skiseil i flatt terreng, men over tid skal man være fornøyd med en snittfart på 20-30 km/t. Vindens hastighet, snøforhold og størrelse på seil og kiter avgjør hvilke hastigheter som kan oppnås.Vi dundret videre i retning Rauhelleren og beveget oss inn på Hardangervidda sine flateste partier. Områdene mellom Fagerheim, Rauhelleren, Sandhaug og Dyranut er et eldorado for skiseiling og kiting, og det er ikke sjeldent man får øye på andre som også har lagt fjellskiene på hylla. Men i dag var vi alene. Solen stod i sør og varmet i ansiktet. Vinden kom på skrått bakfra. Jeg beveget meg i vindens hastighet. Alt jeg hørte var skiene som gled over de snølagte myrene. Hvite vidder så langt øyet kunne se. En skiseilers drøm. Jeg smilte til meg selv mens jeg tenkte på fjellskituristene på Finse. Klister på fingrene. Monoton gange. Gnagsår på hælen.Men seiling krever også sitt. Som med alt annet en gjør i timevis, begynner kroppen å gi lyd fra seg. Knærne liker ikke høy fart og ujevnt underlag. Melkesyre samles gradvis opp i lårene, helt til det renner over og man må stoppe opp og riste løs. Selen strammer hardere om livet for hver mil som passerer. Sekken tynger på skuldrene og ryggen blir stiv. Det var derfor godt å sette seg ned og ta fram nistepakken i peisestuen på Rauhelleren.Sør for Rauhelleren ble terrenget mer kupert. Her ble kloke veivalg ekstra viktig. Både for å unngå le-områder med mindre vind, men også for å styre unna bratt terreng. Store deler av turen seilte vi utenom de kvistede løypene, men ved å følge med på kart og GPS, visste vi til enhver tid hvor vi befant oss. Det var viktig i tilfelle sikten skulle forsvinne eller noe uforutsett skulle skje. Og utenom hovedfartsårene dukket det andre spor opp. Motorveier av dyretråkk hintet om reinsdyrene sin eksistens. Jeg håpet å få et lite glimt av dem, hver gang vi rundet en ny fjellknaus, men reinen ville det annerledes. Isteden lettet det av og til noen ryper ved siden av meg, mens vi nærmet oss Mårbu. DRA ETTER VINDEN: Når Hardangervidda blir vindfull er det perfekte forhold for skiseilerne. Foto: Matias Myklebust SKISEIL: Skiseil er litt enklere å håndtere i vind og pakke sammen enn en kite. Ofte brukt på lengre ekspedisjoner, og en fint verktøy for å tilbakelegge lengre avstander på kort tid. Men du kjenner det i lårene når du driver over viddene. Foto: Matias MyklebustI god påsketradisjon var hyttene på Hardangervidda fulle av ivrige påsketurister som ville ha en smak av fjellivet. På de travleste dagene må ofte sovesalene tas i bruk, men i god DNT-ånd er alle som kommer innom sikret en soveplass. Det er ikke uten grunn de betjente hyttene er populære. Det skal mye til for at en tre-retters middag og noe godt i glasset ikke faller i smak etter en dag på vidda, mens man prater om dagen som har vært og planlegger den som kommer. Mårbu var intet unntak.Etter å ha studert kartet neste morgen og pekt ut dagens rute føk vi sørover Mårvannet i retning Kalhovd. Stadig passerte vi fjellskiløpere. Det virket som de stod stille og det slo meg hvor irriterende det måtte være å se oss seile forbi og bli borte i det fjerne, mens de sto igjen og stampet i vinden. Men før jeg fikk tenkt noe mer på det var vi igjen alene med seilene våre. Vi temmet kreftene i vinden. En enorm frihetsfølelse. PAUSE PÅ HALNEFJORDET: Bena får hvile og kursen videre stakes ut. Foto: Matias MyklebustFra Kalhovd la vi om til en østlig kurs i retning Småroi og Lufsjå. Det finnes imidlertid en rekke andre steder man kan avslutte en tur over Hardangervidda. Rjukan og Haukeliseter er gode alternativer. En rundtur i områdene sør for riksvei 7 mellom Sandhaug og Rauhelleren er også fint. Det er kun fantasien og kreativiteten som setter grenser. Før en drar på tur bør en uansett planlegge ut fra vindretningen. Et tips er å gjøre som oss. Dra dit vinden tar deg. SKISEIL VS. KITE Hva skal du velge, skiseil eller kite? Det finnes både fordeler og ulemper med de to. Skiseil har blitt mye brukt i arktiske strøk og egner seg godt for langdistanseetapper. Ved uforutsett vær eller farlig terreng er det lett å overmanne kreftene i skiseilet. En annen fordel er at det er veldig effektivt å pakke opp og ned. Under ustabile vindforhold er kite et bedre alternativ. Ved å kunne variere lengde på liner fra deg til kiten og evnen til å generere kraft, har man muligheten til å seile i svært svak vind. Det tar derimot litt lengre tid å pakke kiten opp og ned. TURTIPS: Finse stasjon til RjukanØnsker man lengre seilturer over flere dager anbefales det å legge kursen sørover fra Finse mot Krækkja (22 kilometer fra Finse). På dette kuperte strekket er det en klar fordel med en nordlig vindretning. Fra Krækkja åpner Hardangervidda seg opp og det er flott å fortsette videre, enten mot Geilo, Rjukan eller Sandhaug. Går turen mot Rjukan er Rauhelleren (25 kilometer fra Krækkja) et naturlig sted å hvile. Videre seiler man om Skrykken mot Mårbu og følger Mårvannet til Kalhovd (42 km fra Rauhelleren). Fra Kalhovd følges Gøystavannet før man peiler seg inn på DNTs løype forbi Helberghytta og videre til Krossobanen (28 kilometer fra Kalhovd). Krossobanen er åpen alle dager og tar deg ned til Rjukan. Turen fra Finse til Rjukan tar normalt 2-3 dager med god vind. Den er imidlertid gjennomført på drøye 5 timer. Da blåste det stiv kuling fra nordvest.    LES OGSÅ: • På kite over Hardangervidda• Camilla Ringvold – Kitekvinnen