TRULS OVER GRØNLAND Hva skjer når en overvektig og utrent 41-åring bestemmer seg for å følge i Fridtjof Nansens fotspor og krysse Grønland på ski? I den TV 2-sendte serien Tjukken & Lillemor har vi fulgt komiker og programleder Truls Svendsen over Grønland sammen med Cecilie Skog. Det siste programmet hadde 796.000 seere. Truls har skrevet dagbok fra den 28 dager lange turen, som er i salg nå. Utemagasinet.no har fått tillatelse til å gjengi et utdrag fra boka.  11. mai. Det ble lite søvn i natt, og det kan skyldes mange ting. For eksempel alle de selvopptatte tankene og lufta som skulle smyges ut av soveposen. Men også at mitt kjære Liverpool i dag kan bli seriemester. Mest sannsynlig sov jeg dårlig fordi jeg frøs, utsatte tissingen og hadde en snikende følelse av at jeg strengt tatt burde ut i snøen for et mer alvorlig ærend.Stort sett har jeg sovet overraskende godt her på Grønland, minst sju timer med små avbrekk. Hjemme sover jeg sjelden mer enn fem–seks timer og føler meg ofte småtrøtt. Å passere 40 år betyr gjerne at du sover dårligere og må på do om natta. For meg er det som regel i tretida. Én ting er å stå opp hjemme i en varm leilighet og tusle i trusa i halvsøvne til toalettet. Her må jeg lirke kroppen ut av soveposen, ikke vekke Cecilie, finne tisseflaska, deretter lokke fram utstyret i minusgrader og toppe det hele med å treffe med strålen i flaska på første forsøk. Er det rart jeg utsetter det?Cecilie har sin egen tissetut, som er obligatorisk på pakkelista for kvinnelige ekstremturister. Etter hvert utvikler jeg en såpass god teknikk at jeg urinerer på flaska inne i soveposen. Men det er likevel jævlig hver gang flaska skal tømmes, jeg klarer ikke å gjøre det uten å brekke meg. Cecilie tilbyr seg å ta over, men et sted går grensen, og nå går den ved at hun skal kvitte seg med min urin.Vi får vår første dag med dårlig vær og en kraftig motvind. Gjengen har bestemt at vi skal gå i team, det vil si at vi skal gå i samlet flokk. Teamet skal da ikke gå fortere enn den tregeste av oss, altså meg. Jeg går ut som nummer fire av seks, men blir etter kort tid passert av de to bak meg. Det var da for svarte helvete ikke avtalen!Om ting ikke går som jeg forventer, er jeg til vanlig ganske fleksibel. Her blir jeg fortere snurt. Eller kanskje det er en senskade jeg har fått som singel?Jeg roper på Cecilie, jeg banner høyt, men ingen hører meg i motvinden. Humøret blir ikke bedre av at skjegget mitt fryser fast i fleecejakka. Slev i skjegget og kald motvind.Jeg. Hater.Det er så forbanna tungt å gå sist, pesende etter de andre. I pausen gjentar jeg deler av de nordnorske strofene bare vinden hørte tidligere. Jeg føler meg forbigått, og det er også et faktum.– Dere visste at dere skulle på tur med en tjukkas og at jeg ikke går så fort som dere. Avtalen var at jeg ikke skulle gå sist. Hvorfor i helvete passerte dere meg, da?Ingen sier noe og jeg fyrer meg enda mer opp. Jeg sliter med å få det ut, og er så sint at jeg kan begynne å grine. Plutselig har jeg beskyldt hele gjengen for bevisst å provosere meg fordi det er gøy å se meg forlatt og forbanna langt der bak på isen. Har de fått beskjed fra tv-produsenten i Oslo? Det blir stille. Alle ser på meg som om jeg er blitt en paranoid tulling og garanterer meg at provokasjonen ikke var bestilt.«Om ting ikke går som jeg forventer, er jeg til vanlig ganske fleksibel. Her blir jeg fortere snurt.»Jeg er altså en paranoid tulling.Men absolutt ingen ser ut til å være særlig skremt av kjeftbruken min, det gir ikke så mye autoritet å kjefte med ei underleppe som er så stor at jeg knapt kan snakke rent. Satan i helvete. Skulle ikke den Grønlandsisen være flat? Foto: Sveinung Svendsen Stadig å gå sist føles som å være tilbake på løpetrening da jeg spilte i fotballklubben Fløya. Jeg var en middels spiller med grei teknikk som var aller best i mur. Kondisjonstrening var min store svakhet, og Stein Torleif Bjella oppsummerer nok en gang mitt liv som idrettsutøver:Eg er han som kom på sisteplass i skuleskirenn.Eg er han som kom i mål når dei andre kom heim. Men det var flere som hadde noen kilo ekstra i oppveksten i Tromsø, og det var ikke noe hinder for å dyrke sporten jeg elsket. Jeg var en ganske normal gutt og skilte meg ikke ut på noen som helst måte. Som smågutt spilte jeg midtstopper på Fløya i helgrønn drakt, og vi ble kretsmestere i 1984. Det var en fantastisk opplevelse, mye på grunn av treneren vår. Svein Soleng var en trener som tok like godt vare på alle, jeg var ikke den beste spilleren, men han fikk alle på fotballaget til å føle seg like bra. Det er en prestasjon jeg aldri glemmer.  LYDSPOR FEM LÅTER SOM FUNKER BRA OVER GRØNLAND:  1. «Only Son of a Ladies Man» – Father John Misty2. «Let It Die» – Foo Fighters3. «Suit & Tie» – Justin Timberlake4. «What’s On Your Mind» – Madrugada5 «Romantikken gjer meg sjuk» – Stein Torleif Bjella Som junior var jeg fjortende best på laget og meldte overgang til bedriftsfotballen. Ingen i Fløya løftet en finger for å stoppe meg i overgangsvinduet. Jeg var aldri klassens klovn, jeg var vel ganske ordinær. Det ble litt erting for mitt utstående øre. Noen kalte meg for «Trusa», men det var aldri noe alvorlige greier. I mitt første år på ungdomsskolen var det derimot en spesiell kveld jeg ikke følte meg spesielt kul, og jeg ble utsatt for noe som må kalles mobbing. Det skulle være klassefest og ei jente i klassen ringte meg for å fortelle at festen skulle være hjemme hos henne. Jeg hadde pynta meg så godt jeg kunne før mamma kjørte meg til festen. Da jeg kom fram, var det bare foreldrene hennes som var hjemme i huset. Klassefesten var hos noen andre. Jeg var blitt lurt og mange var med på det. Senere på kvelden sto hele klassen utenfor huset vårt for å be om unnskyldning, men da var jeg så lei meg at jeg ikke ville gå ut. Det skjedde heldigvis aldri igjen.  EN HELT VANLIG DAG 06.00: Våkner.  Sjekker om jeg må ut på do.  06.10: Fyrer opp primusen.  Åpner luftåpninger i teltet for å unngå høye konsentrasjoner av karbonmonoksid.  Snakker litt om været.  Smelter is.  Fyller vannflasker.  Tømmer tisseflaske.  Brekker meg litt.  Dobbeltsjekker om jeg ikke må på do.  Får i meg frokost, to skiver hjemmebakt nøttebrød fra Cecilie. En med brunost, en med hvitost.  Pakker.  Snakker litt om været.  07.12: Finner ut at «jo, jeg må på do».  07.13: Går på do, og det litt brennkvikt.  07.30: Tar ned telt.  08.00: Går.  Går.  Får i meg vann.  Går.  Får i meg kalorier og energi, litt sjokolade.  10.00: Fikk jeg ut alt da jeg gikk på do sist?  Går. 12.00: Lunsj.  Går.  Får i meg vann. 13.10: Kjenner hvor deilig det er at jeg ikke må bæsje. 13.15: Eller … må jeg det?  Går.  Litt nøtteblanding med sjokolade.  Går.  Plukker ut sjokoladebitene.  Tenker på at så mye sjokolade har jeg aldri før spist.  Jeg må det jeg ikke trodde klokka 13.10  Går. 18.30: Smiler over to staver i været. 18.35: Tuppekos.  Slår leir.  Snakker litt om været.  Opp med telt.  Inn med utstyr. 19.15: Spiser knekkebrød med hvitløksmør og spekemat.  Fyrer opp primus.  Åpner luftåpninger i teltet for å unngå høye konsentrasjoner av karbonmonoksid.  Spiser 50 gram potetgull.  Slikker posen som er tom for 50 gram potetgull.  Tenker at 50 gram potetgull egentlig er nok.  Smelter vann.  Lager middag.  Spiser middag.  Slikker posen for middagsrester. 22.00: Må jeg på do før natta?  Restituerer.  Prøver å tenke noe smart til dagbok.  Tannpuss. 22.30: Er jeg helt sikker på at jeg ikke må på do før natta?  Skriver i dagbok.  Prøver å sove.  Får ikke sove, tenker at jeg ikke fikk til noe smart i dagboka. 23.00: En liten tur på do.  Sovner som en stein, og kjenner på følelsen over hvor godt det var å gå på do. 23.10–06.00: Drømmer rare drømmer, ofte om en liten papegøye fra Afrika. Og god, god mat. Fra boka Truls over Grønland En sånn opplevelse trenger ikke nødvendigvis bare være dum å ta med seg videre. Du blir mer hardhuda og kan lære deg at det ikke er grunn til å bruke tid på kjipe folk. Finn din egen flokk som er omtenksomme, smarte og inspirerende. Noen som du kan løfte og bli løftet av. Venner som du er stolt av å kjenne. Venner som du ser opp til. Venner som respekterer deg for den du er.Jeg ble ikke mobba eller utestengt, men følte likevel aldri helt at jeg fant min plass. I ettertid har jeg jo skjønt at jeg ikke var alene. Men sånn er det vel, det er ikke så mange som føler seg så kule på ungdomsskolen og videregående. Selv ikke blant dem som blir regnet for kule.Ungdomsårene mine var helt på det jevne. Passe skoleinteressert med middels karakterer. Høydepunktet var ballspill valgfag. At jeg ikke fant min plass, er kanskje helt vanlig på den alderen?Jeg hadde likevel mine øyeblikk – som da jeg ble norgesmester.Mine helter i barndommen var Kenny Dalglish og Arne Svein Strøm. Dette var en tid da Sportsrevyen brukte tid på sportsgrener som både bandy, basket, bueskyting og bowling. Arne Svein Strøm har 30 NM–titler i bowling og er tre ganger verdensmester og europamester for seniorer. I 1981 ble han kåret til verdens beste amatørbowler, han er en av våre største idrettshelter.Jeg ble norgesmester da jeg var 14 år. I Vennesla. I bowling. Det var i juniorklassen, eller rettere sagt yngre junior. Og skal vi være veldig presise, var det i klassen yngre junior double. For ordens skyld kan jeg også nevne at det bare var med tre lag under NM i Vennesla. Vi var m.a.o. garantert pallplass. Men vi vant.Jeg hadde en egen bowlingkule som var tilpasset mine fingre, så ting var absolutt på stell. Medaljen har jeg fortsatt, jepp, gullmedalje.Det var mamma som begynte å bowle, og jeg ble dratt med allerede da jeg var ti år. Fortsatt kan jeg bli provosert av at folk sier bowling er så enkelt. Å prestere på høyt nivå i bowling handler om stabilitet og mye trening. Med flaks kan de fleste få en strike, altså alle kjeglene ned, men du klarer ikke seks strike på rad. Det gjør de beste. En maks score etter en bowlingrunde er 300 poeng. Jeg hadde 180 i snitt, og det var brukbart til å være yngre junior. I alle fall godt nok til å vinne NM-gull i Vennesla. For yngre junior double.Å gå i fotsporene på parketten etter Arne Svein Strøm var alltid en større drøm enn å gå i skisporene til Fridtjof Nansen. Når jeg tenker meg om, har det siste aldri streifet meg en eneste gang.Nå går jeg i skisporene til Cecilie Skog og lurer på hva Arne Svein Strøm gjør. Etter 45 minutter på dagens sjette etappe venter jeg en stav i været. Så kommer det to! Det betyr at vi slår leir etter en halv dag. For en lykke når jeg var forberedt på fire timer til ute. Jeg, som egentlig foreslo at vi skulle kutte ut de halve fridagene, for heller å gå kortere etapper. Nå skjønner jeg verdien av å gå halve dager. At vi plutselig får ekstra fri, føles fantastisk.Knekkebrødet med hvitløksmør og spekemat smaker som alltid utmerket, selv om det fortsatt svir på gigantleppene mine.I teltet skammer jeg meg over at jeg ble så sint tidligere på dagen. Jeg skal gjøre det godt igjen. Mitt fremste våpen i alle livets faser er å bruke humor, gjerne med hjelp av kroppen min. Hele livet har jeg visst at denne kroppen jeg farer rundt med ikke er den typiske drømmekroppen, og tar sjelden av meg på overkroppen på stranda.Likevel har jeg stått på scenen og spådd folk med magen. Jeg tar et godt tak i flesket rundt navlen, og vips, har jeg en spåkopp. Siden jeg debuterte på tv, har jeg ikke hatt problemer med å kle av meg. Så lenge jeg kan beskytte meg bak humor, kan jeg gjøre det meste. Jeg kan tulle med min egen vekt, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg liker at andre kommenterer at jeg er feit. Det er i så fall en misforståelse. La oss overvektige være selvironiske, og så lar vi det bli med det.Mitt største kick i livet er å stå på en scene og få folk til å le, og her har kroppen min vært et godt hjelpemiddel. Det skal den ha. Heldigvis har jeg fått et gradvis mer avslappet forhold til egen kropp med alderen. Og faktisk, jeg er jo rimelig dritsexy.. Riktignok for alle som liker sånne som meg. Det får holde. Man kan ikke gå og tenke på hvordan man skulle sett ut, jeg er den jeg er. Vi kan mangle hals og hår, men vi får deg til å le. Kraftige manker, flate mager og bulende bicepser er ikke like morsomme i lengden. Jeg prøver stadig å slanke meg, men tror ikke at jeg blir lykkeligere som tynn. Det er heller ingen stor fare for det, et liv uten gode sauser er uaktuelt. Men jeg liker ikke meg selv når magen blir altfor stor. Ambisjonen nå som jeg raser ned i vekt, er at jeg ikke skal fyke opp igjen. Problemet mitt er at jeg stadig er sulten, men alltid ser mett ut.«Å gå i fotsporene på parketten etter Arne Svein Strøm var alltid en større drøm enn å gå i skisporene til Fridtjof Nansen. Når jeg tenker meg om, har det siste aldri streifet meg en eneste gang.» Vi klarte det! Tjukken & Lillemor har gått over Grønland! Foto: Sveinung Svendsen LES OGSÅ: ReklamedamepropagandaLES OGSÅ: Historien om termosen