1

1UTSIKT: Oskar Mork på klassikeren Jurtippen (5, 5 t.l), en tårnformasjon på framsida av Stemshesten i Fræna. Utsikt mot Hustad og Hustadvika. Foto: Terje Aamodt

Drives av gleden

Oskar Mork begynte å klatre for 60 år siden. Nå er han 81. Han har ingen planer om å legge opp med det første.

Oskars aller første klatretur fant sted en sommerdag i 1957. Noe nølende hadde han sagt ja takk da to erfarne moldeklatrere, Gerhard Hestad og Bjarne Ugelvik, inviterte på en tur opp Vesteggen på Kvandalstinden og den imponerende tindenåla Torshammeren.
– Jeg hadde vært på mange fine fjellturer i barndommen og ungdomstida, men dette var første gang jeg var ute i bratt terreng med et tau knyttet rundt livet. Turen var fin den, og jeg var imponert over det ville og vakre landskapet. Men jeg husker også at jeg følte meg usikker og ubekvem. Etterpå var jeg slett ikke sikker på at fjellklatring var noe for meg, sier Oskar Mork.

Men det gikk ikke langt tid før Oskar var ute på klatretur igjen. Alt dagen etter debuten på Kvandalstinden og Torshammeren var han på Romsdalshornet.
– Jeg ble visst oppfattet som erfaren klatrer etter den ene turen, og derfor satt til å hjelpe til da cirka 30 medlemmer av Molde og Romsdals Turistforening skulle guides opp og ned Normalvegen på Hornet. Et totalt uansvarlig og farlig turprosjekt selv med erfarne klatrere som guider, men det forsto jeg ikke før seinere.

Mens vi sitter og snakker sammen om Oskars lange klatreliv, er sola i ferd med å farge fjelltoppene rundt Tafraout i Anti-Atlas rød. Kalenderen viser slutten av februar 2017, og Oskar er på enda en eventyrlig tur sammen med klatrevenner fra Romsdal. Han var her også for et år siden. Den marokkanske kvartsitten og granitten fristet til gjentakelse.
– Et herlig liv med en passe blanding av moderat fjellklatring, fjellturer, hviledager, møte med berberfolket, gode middager og sosialt samvær med gode klatrekompiser. Slik er livet for oss klatrepensjonister. Jeg har vært på mange fine klatreturer i utlandet: Sveits, Chamonix, Argentina, Wales, Hoggarfjella i Sahara, Sardinia, Korsika, Mallorca, Geyikbayri i Tyrkia og Marokko. Dette er turer som har gitt meg mange store opplevelser, men det meste av mitt klatreliv dreier seg om moderate turer i mine lokale fjell i Romsdal og andre områder i Norge.

ROMSDALSHORN: Oskar i hyttedøra på toppen av Hornet, sommeren 2014. Foto: Terje Aamodt

Bortsett fra 16 måneder militærtjeneste i 1958-59 og en hektisk periode da han og hans kone Eva Solheim Mork bygde huset sitt i Kvernvegen i Molde, har Oskar vært aktiv fjellklatrer og friluftsmann siden han debuterte på Kvanndalstind i 1957. Evas interesse for fjell og friluftsliv gjorde at hun i yngre dager også var med på mange klatreturer. De har to voksne barn, Tone og Gisle.
– Hva er motivasjonen og drivkraften bak en 60 år lang klatrekarriere, og fortsatt glødende interesse for fjell og klatring?
– Du får nok ingen høytidelig filosofisk uttalelse fra meg på det spørsmålet. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne en gang til: Jeg klatrer fordi det er artig! Jeg har aldri vært noen ekstremklatrer. For meg er det livet blant tindene, moderat fjellklatring og godt kameratskap med andre klatrere som har vært det viktigste. Slik var det da jeg begynte å klatre i 1957, og slik er det det fremdeles.

Gjennom 60 år med klatring har Oskar vært i taulag med mange gode klatrere. Bjarne Ugelvik og Gerhard Hestad var hans første læremestre, og han har vært på tur med en lang rekke andre molde- og romsdalsveteraner: Alf Bækkelund, Bjørn Fostervoll, Trygve Bersås, Erling Aasen, Arne Næss (Molde), Thor Johan Kleppen, Arne Randers Heen og ikke minst Odd Roar Nesje.
– Odd Roar var min faste taulagskamerat i de første årene etter at jeg kom hjem fra militæret i 1959. Brått hadde klatrelysten våknet for alvor. Jeg kjente gleden over å mestre bevegelser i bratt terreng, og dro til fjells for å klatre så ofte jeg hadde anledning.

– Hvordan var dine første turer sammen med Odd Roar?
– Det er vel ikke alt vi drev med som egner seg på trykk. Utstyret var svært enkelt og lett, og vi klatra mye uten tausikring. Når vi brukte tau, bandt vi oss inn på gamlemåten, med tauet rundt livet, og seinere med ei brystslynge. Først i 1970 begynte jeg å bruke klatresele, en brystsele jeg hadde laga sjøl. Jeg husker godt da Odd Roar og jeg klatra Sørveggen på Store Vengetinden første gang sommeren 1959. Matpakke, sjokolade, litt drikke og en liten vindbluse fikk plass i ei lita rumpetaske. Rundt skuldra hadde Odd Roar et 20 meter langt 7 mm tau som vi hadde lånt av Bjørn Fostervoll. Tidligere på dagen hadde vi soloert Vesteggen på Kvanndalstinden, Torshammeren fra vest og øst og traversert Vengetindeggen til vi sto i skaret under Sørveggen på Store Vengetind.
– Vi klatra solo til det gjensto 8-9 meter av ruta, Odd Roar først og jeg noen meter bak han. Avslutninga på ruta er et luftig parti med et lite overheng gradert til 5+ der førstebestigerne, Arne Randers Heen, Oddvar Hatlen og Bjarne Tokle, hadde slått inn en bolt i 1943. Arne kan vel sies å ha blitt herostratisk berømt for sitatet om at denne passasjen er «nær grensen av hva et menneske kan klare.»  Jeg syns dette så skummelt ut, og foreslo at vi skulle bruke tau.
– Dermed knyttet Odd Roar tauet rundt magen, tredde det gjennom bolten ned til meg som bandt meg inn på den samme enkle måten. Jeg husker godt at jeg følte meg langt bedre med tauet på. Fra bolten klatra Odd Roar opp overhenget. Han var et naturtalent som klatrer, og smøg seg opp som en katt. Da det ble min tur, måtte jeg knytte meg ut av tauet, trekke det gjennom bolten, knytte meg inn igjen og klatre opp til Odd Roar som sikret meg fra noe vi oppfattet som en bombesikker standplass – spenntak og hofteforankring, forteller Oskar litt motstrebende.

Andre turer med Odd Roar Nesje som taulagskamerat denne aktive sommeren og høsten 1959 var Østveggen på Store Vengetind (ny rute på grunn av tåke!) og hver sin nye rute opp nordeggen på Trollvasstind i Måndalen. Vesteggen på Store Vengetind ble også gått i samme stil – uten tau. Samme år gjorde Oskar og Odd Roar også førstebestigning av Hårdstadnebba i Litledalen ved Sunndalsøra. 1500 høydemeter med en blanding av soloklatring og tausikring. På grunn av sterk vind måtte de omgå den direkte avslutninga i toppen. Etter vel ti timer hurtigklatring sto de to unge førstebestigerne på toppen av Hårstadnebba. To år seinere klatra Olav Innerdal og Ralph Høibakk ei rute i den samme veggen, med direkte avslutning.

 I 1960 klatret radarparet Oskar og Odd Roar «Ravnflogruta». Denne 5-6 taulengders ruta har i ettertid blitt stående som en av de store klassikerne i klatrefeltet Julsundet utenfor Molde.
– Hvordan reagerte de mer erfarne karene i klatremiljøet på den dristige klatrestilen dere praktiserte?
-– Vi fikk klar beskjed fra noen av «gamlekarene», de cirka 10 år eldre klatrerne Bjarne Ugelvik, Trygve Bersås og Arne Næss. De hevet pekefingeren og fortalte oss at dette var dårlig stil og dessuten farlig. Rett og slett det som på godt romsdalsk kalles «tullfere». Vi skjønte poenget. Etter at vi hadde frisoloert Vesteggen på Store Vengetind sommeren 1959, slutta vi å klatre uten tau.

FØRST I TAUET: Oskar i toppen av Nordveggen på Romsdalshorn, 2014. Foto: Terje Aamodt

Det vil føre for langt å oppsummere alle rutene Oskar har klatra gjennom sine hittil 60 år som aktiv klatrer. Men av dagboksnotater og de årlige bestigningslistene i Den Norske Turistforeningsårbok (som ble publisert fram til 1973), ser vi at Oskar utfolder en enorm aktivitet utover på 1960-tallet. Alt i 1960 fikk den unge entusiasten bli med den gamle veteranen Arne Randers Heen og den noe yngre veteranen Bjarne Ugelvik på vinterklatring i Hurrungane.
– Vinteren 1960 var min første sesong som vinterklatrer, og var preget av tre forsøk på første vinterbestigning av Vesteggen på Kvanndalstind og Torshammeren. Selve toppen på Kvanndalstinden var vinterbesteget fra en annen kant alt i 1937, av Arne Randers Heen og Thorbjørn Krohn. Første forsøk sammen med Trygve Bersås tidlig i februar druknet bokstavlig talt i store snømengder. Vi måtte snu ved starten på eggen. Et par uker seinere var jeg der sammen med Arne Næss og Jan Ludvig Sætten. Det var kaldt og fine forhold, men vi måtte snu like før Torshammetren for å unngå å mørkne ute. Helga etter lyktes jeg sammen med Alf Bækkelund. Det var spesielt artig å stå på toppen av den luftige pinakkelen Torshammeren som de første vinterstid, sier Oskar.

På returen fra Kvanndalstinden, noen meter fra skia i flanken mot Vengedalen, falt Alf og brakk en finger. Dermed fikk Oskar overta hans plass i klatrelaget sammen med Arne Randers Heen og Bjarne Ugelvik, som skulle jakte på første vinterbestigninger i Hurrungane påska 1960. Det ble et nytt stort eventyr i unge Oskar Morks klatreliv.
– Målet var å klatre Storen (Store Skagastølstinden) via Slingsbys rute fra Mohns skar og samme topp via Heftyes renne. Ingen av disse rutene var vinterklatret tidligere. Vi hadde en eventyrlig bivuakk i telt oppe i Mohns skar, men store mengder løssnø gjorde at vi måtte gi opp å klatre Slingsbys rute. Men vi fikk med oss første vinterbestigning av Vesle Skagastølstinden og Centraltinden. Deretter gikk vi ned til Turtagrø, og overnatta der. Neste dag gikk vi tilbake til Bandet og derfra til toppen av Storen via Heftyes renne. Arne og Bjarne lot meg få lede opp den islagte renna til toppen. Først etter midnatt var vi tilbake på Turtagrø, men Astrid Drægni disket likevel opp med en kjempemiddag til oss.
– Hvordan opplevde du å være på klatretur med Arne Randers Heen, mannen som alt i 1960 var en levende legende i det norske klatremiljøet?
– Jeg var litt skeptisk på forhånd. Arne var jo en litt kontroversiell kjendis, og mange i lokalmiljøet hadde sterke meninger om at han var en selvopptatt og PR-kåt kar. Men jeg må si at ei påske i telt og på klatretur med Arne Randers Heen ble en positiv opplevelse. Han viste seg å være en både hyggelig og inspirerende turkamerat.

– Turen var så vidt jeg har forstått ikke uten dramatikk?
– Det stemmer. På veg opp Slingsbybreen mot Mohns skar unngikk vi så vidt å bli tatt av et stort snøskred. Vi hadde tatt en rast under en ishammer da vi hørte et voldsomt drønn, og like etter var vi innhyllet i snøfokk. Det viste seg at snømassene hadde løsnet 150 meter over oss, og forsvant ned i en enorm bresprekk like over ishammeren der vi satt. Bruddkanten var cirka en og en halv meter høy. Hadde vi rasta litt høyere oppe på breen, ville vi blitt tatt av snøraset og feid ned i bresprekka.  
To år seinere, påska 1962, var Oskar igjen på vinterklatring i Hurrungane. Også denne gangen sammen med Arne Randers Heen og Bjarne Ugelvik. Thor-Johan Kleppen, en annen ung og talentfull klatrer fra Molde, var også med på laget. De fikk med seg første vinterbestigning av Store Austabotntinden.
Gjennom hele livet har Oskar vært murer. Kombinasjonen murerfag og klatrekompetanse gjorde at Oskar også har vært en pioner på bruk av klatremetoder for arbeid i høyden. Sammen med Odd Eliassen har han reparerte toppen av fabrikkpiper på Rena og Gjøvik, rensket opp fjellsjakter og gråsteinsdemninger for kraftselskap og etter Nyttårsorkanen i 1992 reparerte han tårnet og taket på Molde domkirke sammen med Jo Toftedal.

PÅ TOPPEN AV NORGE: Oskar Mork og Alf Bække- lund gjorde første vinterbestigning av Vesteggen på Kvanndalstinden og Torshammeren, februar 1960. Bildet viser et mislykket forsøk tidligere samme vinter. Foto: Trygve Bersaas

– Hva er din største klatreopplevelse?
– Jeg kunne nevnt mange, men tror nok vinterturene på Storen sammen med Bjarne Ugelvik og Arne Randers Heen kommer øverst på lista. Det var en enorm opplevelse for en ung klatrer. En annen tur som gjorde stort inntrykk var Hollenderan i Troms sammen med Hans Christian Doseth og Ragnhild Amundsen i 1981. Jeg fikk med meg Silhuetten og Halvmånerisset. Jeg tror nok dette er de fineste klatrerutene jeg har gått.

– Dine største opplevelser av klatring i utlandet?
– Hoggarfjella i Sahara i 2007. Det var spesielt på så mange måter. Fjorten dager under åpen himmel, ørkenlandskapet, eventyrlige granittfjell, morsom klatring og særdeles trivelig samvær med klatrevenner, guiden vår Cherif, veiviseren Mohammed og de lokale tuaregene som var med som sjåfører og kokker.

– Klatring har også sine farlige sider, og heller ikke du har vel unngått å oppleve de negative og tragiske sidene ved klatresporten?
– Jeg har aldri vært utsatt for alvorlige ulykker eller skader av betydning, men det er selvsagt trist å oppleve at mange gamle klatrevenner ikke lenger er blant oss. Jeg tror jeg har vært i begravelsen til ni klatrevenner. Noe av det verste jeg har opplevd som klatrer var da 29-åringen Thor-Johan Kleppen omkom på Fivaruta i januar 1966, og da min venn og taulagskamerat Odd Roar Nesje døde av kreft i 2010. Vi rakk aldri å gjennomføre vår planlagte 50-årsjubileumstur på Ravnflogruta. Opp gjennom årene har jeg også vært med på å hente ned ni omkomne personer fra fjellet. Det setter selvsagt sine spor, men gjør også at jeg får mine tanker om at jeg selv har vært heldig.
Det marokkanske nattemørket har senket seg over fjella som omkranser Tafraout, og vi fortsetter samtalen med berbergryte og rødvin ved middagsbordet på Hotel Les Amandiers (Mandeltrehotellet). Vi har flere dager med klatring og opplevelser foran oss før vi drar hjem til Molde, og våre faste treningsøkter i Moldeveggen.
– Ja, jeg har klatret mer de siste åra enn på mange år. Jeg trodde lenge at innendørsklatring ikke var noe for meg, men de siste par årene har jeg fått opp øynene også for denne siden ved klatresporten. Tre ganger i uka møtes noen veteraner til klatring og hyggelig samvær i den flotte innendørsveggen i Molde. Utpå våren blir det turer til en og annen klassiker i Romsdalstindene, til Julsundet og Eresfjord. Jeg trives godt med dette, og klatrer fremdeles fordi det er artig.

– Og hva er planene for sommeren 2017?
– Sydpilaren på Stetind. Jeg har drømt om den i mange år, så det er vel på tide å gjøre noe også med den saken!

– Og neste år?
–  Å, det er mye ugjort både her hjemme og i fjerne strøk. En ny tur til Korsika, kanskje? Jeg hadde en fin tur dit i 2011 sammen med Atle Frantzen, Bjørn Magne Øverås og Iver Gjelstenli da vi klatra noen av Alf B. Bryns ruter fra 1909 med «Tinder og banditter» som guidebok. Kalymnos og Wadi Rum frister også. Men først og fremst blir det nok å fortsette å klatre moderate ruter hjemme i Romsdal sammen med mine noe yngre klatrevenner, altså «ungdommer» i 60-70-årsalderen. Vi finner nok på noe!

OPPDATERING: Oskar nådde toppen av av Stetind sammen med Bjørn Magne Øverås og undertegnete i sommer, de klatret Sydpillaren opp. 

Gikk du glipp av Klatreskolen? Se første episode 


 
 
VIS KOMMENTARFELT

Gikk du glipp av?

Siste saker

10 varme dunjakker

10 varme dunjakker

På de kalde dagene er det lite som slår en god og varmende dunjakke. Her er ti vinterversjoner!

Turvettregel #1

Turvettregel #1

Hell i uhell ved kanten av verdens største saltslette.

Les mer på UTE-bloggen
EVENTYRER-FINALIST: NANSENRUTA 2017

EVENTYRER-FINALIST: NANSENRUTA 2017

Linda Eirin Eiken og Therese Moe Øye gikk over Grønland i Fridtjof Nansen sine fotspor. Og attpåtil på høsten, som gir både åpne sprekker, smeltevann, alt av føre og kuldegrader, og en håndfull stormer underveis.

Siste saker

Viser verdens beste fjellfilmer

Viser verdens beste fjellfilmer

Banff Film Tour er på vei til Oslo.

EVENTYRER-FINALIST: Martin Skaar Olslund

EVENTYRER-FINALIST: Martin Skaar Olslund

Martin Skaar Olslund har årets hardeste fribestigning i norske fjell. Etter 24 timers klatring, og flere forsøk, gikk han Stormpillaren på Vågakallen i Lofoten, som er satt til grad 9.

Hvordan ta vare på teltet

Hvordan ta vare på teltet

Det er flere ting du kan gjøre for å ta godt vare på teltet ditt. Men ikke tenk på å putte det i vaskemaskinen!

Eventyrer-finalist: Henriette Bjørge

Eventyrer-finalist: Henriette Bjørge

Henriette Bjørge jobber for at barn og unge i Afghanistan skal finne glede i snøen vinterstid. Dermed får spesielt jentene både nye rollemodeller og muligheter.

Eventyrer-finalist: fra Bøler til Beijing

Eventyrer-finalist: fra Bøler til Beijing

Å sykle fra Bøler til Beijing ga 158 døgn på tur, spennende opplevelser og all slags vær for Truls Hestengen og Jostein Hult.

Sognefjorden cowboys

Sognefjorden cowboys

Ny serie på fftv kommer i høst, sjekk ut teaseren her!