LYNGEN. Det skal godt gjøres å ikke bli inspirert av den svenske jenta som beveger seg så lett i fjellet, både sommer som vinter.

EMELIE FORSBERG

FØDT: 1986

FRA: Härnösand i Sverige. Bor i Lyngen om vinteren, i Alpene om sommeren.

BAKGRUNN: Påbegynt master i biologi ved Universitetet i Oslo. Har jobbet flere somre på turisthytter i Jotunheimen. En av verdens beste kvinner i skyrunning og skibestigning (randonnee). Representerer Salomon International Team Vinner av verdenscupen i ultraløp i 2013, to EM-gull i skyrunning og ultra.

Det er bare to år siden 27-åringen begynte å konkurrere i skyrunning – løping i terreng og fjell. Kravet er at løypa skal ha minst 2000 meters høydeforskjell og mer enn 30 prosent helling. Derunder finnes en rekke disipliner (ultra, motbakke, vertikal m.m.), som oftest forbundet med blodslit, syre og oppkastanfall. Det er her Emelie skiller seg ut. Det er noe med måten hun beveger seg på. Det ser så lett ut. 

Les også: Leking i Lyngen

I et yndig, hvitt, lite hus noen kilometer fra Lyngseidet bor to av verdens største fjelløpestjerner. Det er en ganske anonym tilværelse. Helt perfekt for Emelie Forsberg og kjæresten Kilian Jornet

– Det er så himla vakkert her, og det er perfekte fjell og trene i om vinteren, med lite folk og tilgjengelige fjell. Tromsø er jo ikke så langt unna når vi skal ut i verden, sier Emelie.

Gjennomtrent. Gjennomblid. Gjennompositiv i alt hun driver med. Det er slik folk beskriver henne.

– Jeg har det etter mamma. Det er en bra grej, smiler hun.

Hun er i en god flyt for tiden. Det er ikke mer enn to år siden hun begynte å satse på fjelløp, eller skyrunning, for fullt. Hun deltok i en konkurranse, mest for gøy, som hun vant. Hun innså at hun kanskje ikke var i så verst form. Salomon tok henne raskt inn i varmen, og nå har hun fulltidsjobb som løper og tester for dem, mens biologi-masteren er satt på vent.

Les også: Alpinanleggene lanserer skiinfo- konkurrent

Skyrunning er løping i terreng og fjell. Kravet er at løypa skal ha minst 2000 meters høydeforskjell, og med mer enn en 30 prosent helling. Det finnes flere forskjellige disipliner innen skyrunning, vertikalløp, skyrace, skymaraton og ultra skymaraton.

Ofte forbundet med blodslit og kraftanstrengselser, både fysisk og psykisk. Konkurranser der oppkastanfall og femminutterssøvn er en del av gamet.

Men Emelie er en eneste stor solstråle.

Hun smiler når hun løper. Som regel i skjørt.

Kanskje har hun en blomst i håret.

Hun elsker løpingen i fjell.

Lettheten.

Å være liten i stor natur.

Å oppdage hva kroppen faktisk kan klare.

– Det gir en enorm frihetsfølelse i å kunne føre seg selv fra A til B, det fascinerer meg. Samtidig gir tiden jeg har i fjellet også noe mer. Jeg kjenner meg så ydmyk når jeg løper i urørt natur og finner følelsen med terrenget. Det gir meg så mye tilbake som jeg kjenner at jeg lærer av, og som jeg tar med meg i andre situasjoner, uten at jeg helt klarer å sette ord på hva, sier hun.

Les også: Fri Flyt sine artikler om Tryvann

Forsberg har ingen trener og har aldri trent strukturert før de siste årene. Men hun har alltid vært aktiv, siden hun drev med fotball, basket, friidrett og etter hvert tok seg sommerjobber på Spiterstulen og Turtagrø for å være nærmere fjellet. Under somrene i Jotunheimen løp hun i uendelige varianter, mellom brødbaking, frokostservering og tilbake i god tid før gjestene skulle vartes opp med middag.

– Jeg husker spesielt godt da jeg jobbet på Turtagrø og løp Hurrungane rundt, fant meg en stein hvor jeg kunne spise brunostskivene mine. Det var en fantastisk dag, smiler Emelie.

Hun trekker også fram Kebnekaise-området, Sarekdalen, Chamonix som fine løpesteder.

– I Norge går vi helst på tur i fjellet. Hva er det som gjør at du foretrekker å løpe i dem?

– Det er så himla herlig å kunne bevege seg lett i fjellet. Det hender jeg møter på folk som går med 20 kilos ryggsekker mens jeg selv bare har med nok til et skift, og de sier «oj, så sprek du er». Jeg tenker at åtte timer med den ryggsekken i dagevis – det er sterkt!

Forsberg mener det bare er et tidsspørsmål før nordmenn også får øynene opp for at vi har fantastiske fjellområder for løping og det å bevege seg lett i fjellet.

– Det finnes jo så mange koselige DNT-hytter å stoppe ved. Det er jo ikke slik at jeg beinflyr når jeg er ute og løper, men stopper litt her, strekker litt der, sier hun, og smiler.

– Hva er det løpingen i fjellet tilfører, som du ikke får når du går?

– Jeg synes det er fantastisk å kunne bevege seg lett og ha med seg minst mulig. Jeg kommer så mye lenger. Kjenne at jeg klarer det, at jeg er utholden.

Vinterversjonen av dette er randonee, eller skimountaineering. Hun er altfor glad i ski til at hun vil satse 100 prosent på løpingen. Derfor blir det løping fra mai til oktober og randonee/skimountaneering i vinterhalvåret. Etter flere år med telemark var overgangen helt uproblematisk.

Etter to års satsing er hun blant topp fem i verden.

– I skimo har jeg fortsatt mye å lære. Det handler om å gjøre ting perfekt. Sporvalg og et feilskjær kan gi ganske store konsekvenser. Jeg var klar over, var hvor mye teknikk det faktisk er. Skulle jeg hatt noen ambisjoner om å bli best, måtte jeg trent enda mer målrettet for bare det.

– Hvordan forklarer du da at du klarer å holde deg i verdentstoppen i begge grener?

– Jeg liker veldig godt å trene og kjenne at jeg blir sterkere og mer utholden. Jeg leter hele tiden leter etter å finne flyten, gjøre det så behagelig og fint som mulig. Det må ikke alltid være «hei og hå», noen ganger er det godt å lide litt, når kroppen er med på det. Nettopp det er en ganske rød linje hos meg. Jeg liker å bli veldig sliten og ta meg helt ut, men noen ganger orker man ikke det. Jeg er ganske flink til å lytte til kroppen, sier hun.

– Hva er du ikke så god til?

– Jeg er ikke noe god til å presse meg.

– Du er ikke det, nei?

– Altså, alt er jo relativt, men jeg merker det sammenlignet med mange andre som driver med det samme. Jeg er dårlig på intervaller og å ligge nær opp til maks O2-opptak. Jeg kan bli litt lat. Jeg har aldri hatt det i meg ettersom jeg aldri egentlig har trent målrettet, sier hun.

Hva hun har i 02-opptak vil hun ikke svare på.

– Det er litt personlig. Men det er bra, forsikrer hun, og legger til at det handler like mye å ha god løpsteknikk og å finne flyten i terrenget.

– Jeg har vært gjennom mange tester som viser at jeg løper ganske energiøkonomisk, forteller hun. 

Selv om hun ikke har noen trener i dette gamet, er det klart at det hjelper å være samboer med verdens beste på herresiden, Kilian Jornet, som deler akkurat samme lidenskap.

– Vi trener veldig mye sammen. På de lengre og mer krevende turene er det også bra å være to, sier hun.

En vanlig dag er kanskje en rolig økt på morgenen og en på ettermiddagen. E-poster og småoppdrag tas innimellom.

– Har jeg hatt 15 dager med mye trening, føler jeg som regel for å hente meg inn igjen med andre ting.

– Hva gjør du når du hviler?

Hun ler.

– Jeg liker godt å hvile.

«Jeg plukker heller bær som er fulle av bra ting i stedet for å kjøpe frukt som har reist halve jorden.»

Emelie Forsberg, fjelløper

Jeg slapper godt av med å lese, pusle rundt og gjøre det koselig, bake brød, kaker, energibarer. Jeg har jo jobbet som baker også. Du skal få smake på mitt nye favorittbrød, sier Emelie, og henter fram en boks med hjemmelaget knekkebrød.

Det smaker så sunt at vi nesten føler oss lettere av å spise det. 

Hun er en del av en idrett med mye fokus på letthet og spiseforstyrrelser er en del av det. Selv mener hun at hun har mye fett på kroppen sammenlignet med mange andre som driver med det hun gjør. En fysioterapeut brast ut av seg at han syntes hun var tjukk.

– Jeg har faktisk mye fett på kroppen i forhold til mange andre som driver med dette. Men samtidig tror jeg at min styrke ligger i at jeg har et ganske sunt forhold til mat, sier hun.

EMELIES RASKE KNEKKEBRØD

4 dl frø/nøtter (sesamfrø, linfrø, solsikkefrø, gresskarkjerner e.l)

2 dl mel (rug, kokosmel e.l)

2 dl vann

0,5 dl tørkede aprikoser

litt salt

Blandes sammen og spres på et bakepapir.

Strø kanel over om du ønsker det «litt festllgt».

130 grader 25 minutter.

Skjær i biter

130 grader i ytterligere 23 minutter.

Hun har med seg så lite som mulig når hun løper.

– Litt drikke og frukt- og nøttebarer. Kanskje litt mer om jeg løper ute i mer enn tre timer. Det  handler litt om å trene på å ikke måtte fylle opp kroppen hele tiden også. Vann finner man i fjellet, sier hun.

På bloggen sin deler hun gladelig oppskrifter på alt fra kanelboller til smoothies og en og annen energibombe. Hun er også en ivrig bær- og soppsanker.

– Jeg drømmer om å kunne leve så selvforsynt som mulig på en liten gård.

– Hva skal du dyrke?

– Alt mulig, helst! Jeg plukker heller bær som er fulle av bra ting i stedet for å kjøpe frukt som har reist halve jorden.

Kanskje er det bonde hun blir når hun blir stor? Hun vil i hvert fall ha en jobb som gjør at hun kan være mest mulig ute. Hun har to år igjen for å fullføre biologimasteren ved Universitetet i Tromsø.

Hun husker at hun en gang ville bli gartner. Men i en minnebok hos en venn i Härnösand står det faktisk at hun ville bli løper.

– Min sterkeste konkurrent er 12 år eldre enn meg, så det gir et håp om at jeg kan holde på en stund.

I sommer står rundt 30 konkurranser på timeplanen. Emelie flytter fra Lyngen i mai for å trene og forberede seg på løp i høyden. Mont Blanc Marathon og Dolomite Sky Race er høydepunktene. Målet er å slå sine egne personlige rekorder. Hun håper å komme tilbake til Lyngen igjen neste vinter.

– Det er helt fantastisk å kunne bo her. Byen er i hvert fall ikke noe sted for meg. Ikke Sverige heller, sier hun.

Les også: Om å ta leken på alvor

Les også: Alt om Skistar