MALIN JACOB

Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og blogger hos oss. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside

Underveis skal vi kartlegge funn, snakke med folk og synliggjøre problemet. Og vi skal leke, le og danse. Kan man redde verden gjennom ekspedisjoner? Vi tror det.

I fjor krysset jeg Altanterhavet med seilbåten Sea Dragon. eXXpedition er et forskningsprosjekt hvor kvinner drar på ekspedisjon for å undersøke marin forsøpling og se nærmere på sammenhengen dette har med havets og menneskers helse. Da ekspedisjonen var over, visste jeg at jeg ville ta med konseptet hjem. Vi har tross alt en av verdens vakreste kystlinjer. Sammen med Christine Spiten startet jeg eXXpedition Norge. Forskjellen på det internasjonale og nasjonale prosjektet er at vi i Norge legger til land hver dag og kan prate med folk, vise frem det vi gjør og forhåpentligvis engasjere og motivere andre til også å ta vare på havet. 

LES OGSÅ: Fem billige kajakktips

Hvert år havner 8 millioner tonn plast i havet. Plast er egentlig et genialt materiale, fordi det er designet til å vare evig. Problemet er bare at vi bruker det til å lage produkter vi kun bruker én gang. Når plast havner i naturen og havet, bruker det hundrevis av år på å brytes ned, og brytes ned til bittesmå mikropartikler som marint liv forveksler med mat. Slik havner plast i næringkjeden. Fugl og fisk fyller magene med plast, og blir underernært eller kvalt. Marine pattedyr fanges ofte i tapte fiskegarn – såkalte spøkelsesgarn som fortsetter å fiske etter de er mistet fra båter eller land. 

Tre uker på båt. Seks ulike jenter. Jenter med ulik bakgrunn, kompetanse og interesser. Det vi har til felles er dette brennende hjertet. For havet. Vi har fått låne regattabåten Sons of Hurricanes. Ironisk nok, siden vi bare er døtre om bord.

Allerede før avreise oppstår det komplikasjoner. Vi vet det ikke enda, men komplikasjoner blir det flere av. Du kan planlegge så mye du vil. Det eneste du kan være sikker på er at ting ikke kommer til å gå som planlagt. Skipshunden vår, Neptun, blir alvorlig syk. Kaptein Siv-Erika drar frem og tilbake til dyrlegen. Klokken åtte om kvelden på avreisedagen får vi beskjeden om at Neptun må få intravenøs behandling, og at Siv-Erika må bli igjen i Oslo for å ta vare på den. Vi tar en avgjørelse om å utsette ekspedisjonsstart til neste dag i håp om at hunden skal bli bedre. Det gjør han ikke. Vi står plutselig uten kaptein.

LES OGSÅ: Kystferie – rimelig hytteluksus

Rastløsheten river i kroppen. Lengselen ut mot havet øker. Førstestyrmann Iselin tar noen runder med seg selv. Er hun trygg nok til å ta over kapteinansvaret til Siv-Erika er tilbake? Ja. Jo. Hun er egentlig det. Et døgn på overtid kaster vi loss. Vi er på vei.
Mannskapet, eller kvinnskapet, er relativt ferske. Likevel går turen ned til Horten smertefritt. I gjestehavna møter vi mormor. Ikke min mormor altså, men Christine sin. Hun presenterer seg bare som mormor og spanderer pizza.
Morgenen i Horten er vakker, og Christine og Ina bestemmer seg for å ta en joggetur. Tilbake fra joggetur har de med seg fem plastposer med søppel. Joggeturen ble avlyst. Det ble strandrydding i stedet. Vi innser hvilken jobb vi har foran oss. 

Det er kuling i kastene. Vi spenner oss fast med liner, og setter kursen mot Stavern. Hold fast! Jeg er en av dem som blir sjøsjuk, og jeg kjenner magen egentlig bare vil ligge over rekka og mate krabbene. Men jeg klarer å holde krabbematen for meg selv.
Sent på kvelden i Stavern ser vi et kjent ansikt. Det er Siv. Hun er tilbake! Endelig er vi fulltallig. I solnedgangen tester vi ut våre Stand Up Paddle Boards (SUP) som vi har fått fra Infinitum og spiller kokkelimonke.  

Døtrene ankommer Arendal. Her bestemmer vi oss for å ta med oss SUP-ene for å rydde havnebassenget for søppel. I løpet av én time fyller vi en hel søppelsekk med avfall som ligger flytende i overflaten. Da har vi i tillegg lekt oss på brettene og pratet med nysgjerrige forbipasserende om oppdraget vårt. Mye av det vi finner er engangsbestikk og engangskopper.  Folk koser seg om sommeren.

Like utenfor Arendal ligger Havforskningsinstituttets forskningsstasjon, og vi er så heldige å få invitasjon til å besøke dem. Vi seiler ned til Flødevigen hvor doktorgradsstudentene Tonje og Kim møter oss. De forteller om arbeidet som gjøres med bevaringsområder i havet utenfor Arendal, og om forskningen som blir gjort på hummerbestanden og leppefisk. Jentene suger til seg kunnskap. Vi vil bare ha mer, men tiden løper fra oss. Vi setter seil mot Kristiansand.
Det er en krevende navigeringsettappe til Sørlandets hovedstad. Hele kvinnskapet er utslitt. Å fortøye i gjestehavna var også en utfordring da vi bestemte oss for å fortøye til en av bøyene, men vi klarte aldri å få løftet opp bøyen fra vannet og tre tauet gjennom. På brygga står pappa og filmer. Vi føler oss ikke særlig høye i hatten. Med SUP-ene padler vi ut til bøya og får fortøyd. Finne løsninger. Finne løsninger. Det er vi gode på.

Pappa tar oss med hjem til mitt barndomshjem hvor mamma står klar med middag. Vi kaster oss over som grådige vikinger, og stapper i oss mat og øl. Dagen etter skal vi ha hviledag og arrangere konsert på fiskebrygga. Det er ikke vi som spiller da. Det hadde blitt et kråkeband, men vi har fått med oss den lokale artisten Eline Høyer. Det er stemningsfullt og vakkert. Været er upåklagelig, og endelig får jentene tatt seg en pust i bakken. Iselin mønstrer av her på palmekysten. Hun skal være kaptein på en båt i Sverige. Det er vondt å se henne dra, men vi vet jo vi klarer oss når vi bare er fire. Om litt over en uke skal vi få nytt mannskapsmedlem. Hun heter Bara.

Like etter at vi la fra kai i Kristiansand oppdaget vi en feil med motoren. Kjølepumpa er gåen, og vi må tilbake til land. Vi mekker og skrur. Ligger på dørken med skrutrekkere og oljesøl på hendene, men alt ser ut som å være som det skal. Vi spyler gjennom systemet for å se om noe kan ha satt seg fast. Ingen resultater. Jeg bestemmer meg for å ta på meg våtdrakt for å dykke under båten. Det hender at plastposer setter seg fast i inngangen til vanninntaket på undersiden av båten. Typisk at en miljøekspedisjon blir stoppet av marin forsøpling. Vannet kryr av blåmanet og sikten er skikkelig dårlig. Hvor mange jenter trenger man for å fikse en motor? Tydeligvis flere enn fire. Vi må krype til korset. Vi trenger hjelp, og hjelpen kommer fra en mann. En skikkelig barsk nordlending. Det river litt i hjertet når han klarer å fikse motoren. Makan.

Vi får kuling midt i fleisen på vei mot Mandal, og begynner å bli bekymret for at vi ikke kan runde Lindesnes. Hunden Neptun er på ferie hos en familie like før Mandal, og vi bestemmer oss for å besøke dem. Hunden vi møtte på brygga er en helt annen enn den vi forlot i Oslo. Han har blitt frisk og sprudler. Det er tydelig at han har kost seg glugg. Familien som har tatt vare på Neptun tar oss i mot med åpne armer. Vi blir invitert på middag og vin. Gjestfrihet har denne ekspedisjonen opplevd mye av. I skrivende stund har vi vært på ekspedisjon i en uke, og vi har laget middag selv én gang. Vi er utrolig takknemlige for all rausheten. Om kvelden tar vi frem Christines undervannsrobot – Bob. Det er en mikro-ROV som kan sammenliknes med en drone under vann. Den kan gå ned til hundre meters dyp, og kan derfor kartlegge havbunnen for marin forsøpling på steder de fleste andre ikke kommer til. Vi finner ikke noe søppel her. Det er rent og vakkert.
Ina og Christine bestemmer seg for å sove i hengekøyer i natt, mens Siv og jeg lyser etter krabber. Utpå havet hører vi rop om hjelp. En ung mann har gått tom for bensin, og vi hjelper ham inn med robåten. Vi håper det hjelper på karmaen.

Egentlig skal vi seile videre til Stavanger hvor vi skal delta på surfe- og musikkfestivalen Lydbølger. Men – det blåser sterk kuling fra nord-vest. Vi er værfast. Pokker. Til Lydbølger skal vi! Derfor forlater vi båten en liten stund i Mandal, og setter oss på bussen vestover. Sees vi?
Fair winds, and following seas.

LES OGSÅ: En padlosofs betraktninger