Jeg vet ikke om jeg vil innrømme at jeg var star struck, men det er klart: Du blir ikke mindre nervøs, når du er nervøs og spent fra før, og ser at den som sitter og slapper av i solveggen sammen med kompisen din er Cecilie Skog. Selveste. NORDMARKSTRAVER´N Nordmarkstraver’n er 30 km på sti og grusveier fra Stryken til Kringsjå ved Sognsvann, en klassisk tur gjennom noen av Nordmarkas vakreste partier. Halvparten av løypa går på smale stier, resten på skogsbilvei. Deltakerne fraktes inn til Stryken med buss på lørdag morgen. Halvtraver´n på 15 kilometer har start ved Skar innerst i Maridalen.   Løpet arrangeres av idrettslaget Koll lørdag 6. september. Det er fortsatt mulig å etteranmelde seg her.  Nordmarkstraver´n starter på Stryken, nord i Nordmarka og går på stier og grusveier helt til Sognsvann.Når startskuddet går, står vi tett sammen, Cecilie, vår felles kompis og jeg.– Jeg er fryktelig dårlig til å løpe nedover, sier Cecilie.LES OGSÅ: Test av 15 terrengløpeskoLES OGSÅ: Når fire timer blir en sprintSå får jeg hente meg igjen der, tenker jeg. Kompisen vår har også fått med seg informasjonen. Han velger et underlig løpsopplegg, der han sakker akterut i motbakkene og beiner forbi i lange klyv i unnabakkene. Cecilie og jeg løper jevnt. Etter den tredje motbakken ser vi ikke noe mer til kompisen. Han har ikke dagen. Vi har ikke tid til å vente. Fra nå av, er det oss. Cecilie løper lett.– Dette er bra fart. Rundt fem minutter på kilometeren, sier jeg.Det er fortere enn jeg hadde tenkt. Men det føles greit.Så langt som tre mil, har jeg aldri løpt før. Hvor tunge motbakkene vil være, er vanskelig å beregne. På forhånd har tenkt at jeg skal under tre timer. En bekjent  klarte det i fjor. Tanken var å ta det helt rolig. Ikke kjase, slik jeg har gjort i gateløp. Men det var helt til jeg møtte Cecilie Skog. Hun har vært på Sydpolen, Nordpolen, Everest og K2. Hun har ambisjoner.– Vi må ikke øke farten nå. Vi prøver å løpe jevnt, sier jeg. – Det er bra du passer på, sier Cecilie.Jeg har en stor oransje GPS-klokke som gjør at jeg til enhver tid vet hvor langt vi har løpt og hvor fort det går. For hver kilometer breker og rister den, slik at jeg får meg den nøyaktige kilometertida. Med dette verktøyet blir jeg Cecilie Skogs fartsholder og sekundant. LYSNING: Svabergpartiene er karakteristisk for stiene i Nordmarka. (Illustrasjon basert på film fra fjorårets løp fra Falkeblikk AS) Det er er ærefullt. Og hyggelig! Vi småprater mens vi løper inn på sti. Det er en strålende dag. Stiene er knusktørre. En tett rekke skogsløpere flyter av gårde på smal sti. Min nye løpevenninne virker skummelt sprek, men ennå går det lett. I en lang nedoverbakke med mye røtter blir hun ganske riktig litt etter. Men det er snakk om tideler, ikke sekunder. Løypa i Nordmarkstraver´n veksler mellom sti og grus. Denne vekslingen driver oss framover. Når du er passe lei av monoton grusvei, kommer du inn på en nydelig smalsti av den typen syklister kaller singletrack. Når du er sliten av røter, stein og kneiker, kommer det igjen lettere terreng. Jeg har løpt meg varm i passe fart, og kjenner at kroppen fylles av endorfiner.– For en fantastisk løype, sier jeg.– For en fantastisk dag, sier Cecilie.LES OGSÅ: Den fabelaktige EmelieStadig når vi milepæler, fem kilometer, ti kilometer, halvveis. Toppunktet på Gørja, drøye 400 meter over havet. Hele tida lurer jeg på hvor lenge dette kan holde. Vi traver forbi folk på grusstrekningene. Fortsatt er farten fem minutter per kilometer, pluss minus. I de bratteste kneikene i stipartiene må jeg gå. Jeg vet ikke om Cecilie må det, men heldigvis gjør hun det. Det er ikke lengre mulig å få noe forsprang i nedoverbakkene. Det er en stund siden det gikk lett.Rundt 20 kilometer begynner jeg virkelig å merke kjøret. Cecilie prøver å motivere meg.– Dette klarer du, sier hun.Hun hjelper meg med å få fram den siste pakken med gel som har kilt seg fast i baklomma på shortsen. Jeg har to sånne, hun ingen. Jeg burde spandert. Men jeg har nok med meg selv. Cecilie er ikke opptatt av ekstra energi, hun er opptatt av at vi holder farten oppe. Kan det bli under 2.50, tro? I STEGET: Cecilie Skog leder gruppa. Artikkelforfatteren merker at tre mil er langt. Foto: Harald J. NilsenVi nærmer oss 25 kilometer. Nedoverbakker fra Kamphaug til Skjærsjøen. Kanskje handler det bare om vilje? Jeg tør knapt tenke på hva slags vilje min nye løpevenninne kan mobilisere når det trengs.På den siste drikkestasjonen møter jeg naboen. Hun kjenner meg ikke igjen. Jeg er kjørt. Nå skal vi løpe opp Ankerveien mot Sognsvann og jeg vet akkurat hvor tunge de kneikene som venter er. Pulsen er for høy, beina for slitne.     – Bare løp du, Cecilie! sier jeg.– Nei, kom an!Hun protesterer. Jeg forsikrer om at det er det beste for begge og at jeg kommer etter. I løpet av sekunder har hun en luke som er umulig å tette. Så forsvinner hun. Jeg går en motbakke, så en til. Men etter å ha fått pulsen litt ned, er jeg klar til å lunte igjen – i joggetempo. I nedoverbakkene mot Sognsvann kommer jeg opp i marsjfart. Når jeg ser målseilet, blir til og med en liten spurt. Jeg er kjempefornøyd. – Takk for hjelpen, dette hadde jeg aldri klart uten deg, sier jeg når jeg finner igjen Cecilie. – Takk det samme! sier hun. Etter avskjedsklemmen i målområdet har jeg ikke sett henne. Denne høsten har Cecilie andre oppgaver, med en ny liten spreking i magen. Så jeg må klare meg selv i år. Lørdag smeller startskuddet for skogsløpingens høydepunkt: Tre nye mil gjennom Nordmarka. Cecilie Skog løp på 2.44.28 og inn til fjerdeplass i klasse kvinner 35-39 år i Nordmarkstraver´n 2013. Artikkelforfatteren løp på 2.47.05 og ble nummer 54 i klasse herrer 40-44.