MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å
“Kjør på! Jeg skal banke deg ned i støvlene”, sa jeg.
Aleksander i magasinet Villmarksliv utfordret meg i pilkefiske.
Aleks og jeg har kjent hverandre lenge, men det er fra annen type uteliv enn det vi skriver om i våre respektive friluftsmagasiner. Det var vel gjerne på en av disse andre uteaktivitetene vi kom frem til at vi måtte konkurrere i noe. Vi er tross alt konkurrenter. Jeg er relativt flink innenfor vinterfriluftsliv, og Aleks er relativt flink til å fiske. Valget falt da på pilkefiske.
De siste gangene jeg har ferdes på is har det i hovedsak vært iført kunstløpsskøyter i Spikersuppa, og jeg forsto ikke hva Aleksander mente da han sa jeg trengte ispigg. Isprodder til skoa, tenkte jeg. Det var det ikke. Ispigg er, ikke uventet, en pigg. Det er en pigg med håndtak på som henger rundt halsen slik at du har dem lett tilgjengelig om du skulle gå gjennom isen. Ganske essensielt egentlig.
Isen var heldigvis trygg, og vi trengte aldri å bruke dem. Det hadde vært sabla ugreit om isen ikke var trygg, for vi sto allerede på den og hadde boret hull gjennom. Hullene fôret vi med reker. I tillegg slapp vi nedi lokkelys. Ifølge kildene til Aleks kunne vi med disse metodene vente oss å dra opp fisk etter fisk i morgen tidlig. Jeg gledet meg.
Akkurat på det tidspunktet gledet jeg meg aller mest til middag. Og nestmest til dunsoveposen. På tredjeplass kom morgendagens isfiske. Vinterfriluftslivet gir lure prioriteringsbehov. Mat, varm sovepose, fiske. Lett.
Under middag rundt bålet nøt vi også en øl. Den ølen hadde vi diskutert heftig i bilen på vei opp. Ikke på grunn av at jeg er mot å drikke alkohol på tur, men fordi det er unødvendig vekt å bære på. Jeg innså at jeg var blitt en vektnazi. «En sixpack med øl? Hæ? Det er tre kilo, det!». Tenke seg til om jeg hadde prestert å si det på vei til et vorspiel. Party pooper.
Vi kom frem til et kompromiss om å ta med fire. Flaks. Det var det verdt der vi satt rundt bålet med slitne og kalde kropper.
LES OGSÅ:Eksperttips –slik holder du varmen på kalde skidager
Da jeg våknet om morgenen oppdaget jeg at skoa mine var gjennomfrosne. Isbitsko på isbitunderlag, fiskende i isbiter. Dette blir en lang dag, tenkte jeg. Dog, om det var slik som kildene til Aleksander hadde sagt – at vi kunne dra opp fisk etter fisk – da kunne jeg kanskje glemme at jeg var kald. En time gikk, ikke et napp. Ikke jeg. Ikke Aleks. Nå var hele kroppen så gjennomfrosset at jeg måtte søke ly i dunposen i teltet. Mens jeg bedrev intervallfiske hele formiddagen, ble Aleksander sittende. Innimellom kikket jeg ut av teltluka, spottet hans singaloransje jaktlue og fikk bekreftet at han ikke hadde gått gjennom isen. Klokken nærmet seg tolv. Null fisk. Null napp.
– Null-null, sa jeg.
Dårlig konkurranse.
– Jeg er den moralske vinneren. Jeg var lengst på isen, sa Aleks.
– Det er greit, sa jeg, da sier vi det sånn.
UTE versus Villmarksliv i pilkefiske: Moralsk seier til Villmarksliv. Gratulerer!
LES OGSÅ: Akkurat denne kvelden
