INNLEGG

Trygve Sunde Kolderup er daglig leder i Hvitserk, arrangør av ekspedisjoner og eventyrreiser. 

I mange år har Hvitserk hatt med norske gjester på tur rundt omkring i verden, og sett hvordan man andre steder bruker turistene og turistinntektene til å løse utfordringer man der står overfor.
Et eksempel er Kenya – der de beste safaricampene er svært viktige bidragsytere i lokalsamfunnet og der samfunnsansvar og bærekraft er et konkurransefortrinn.

Det er noe man som gjest gjerne betaler ekstra for – selv om safariopplevelsen i utgangspunktet er dyr. Inntektene er avgjørende for å løse utfordringene som man der står overfor - kvinnearbeidsplasser, natur- og dyrevern og utdanning. Safaricampene ser at uten et velfungerende lokalsamfunn og en bærekraftig naturforvaltning - så mister de kundegrunnlaget. Overnattingsstedene i Lofoten kan lære av Afrika - og hvordan turismen kan være med på riktig utvikling.
I Kenya, der Hvitserk har mange gjester, er safaricampene vi jobber med avgjørende finansieringskilder i naturforvaltning som sikrer dyrelivet i og rundt de offentlige nasjonalparkene. De finansierer utdanning av lokale masaiguider og masaikokker. Hurtigruten og overnattingsstedene i Lofoten bør være med å ta et stort ansvar for å sikre strender og turområder – så de på den måten sikrer seg selv – ved at gjestegrunnlaget opprettholdes.
Sett utenfra virker Hurtigruten og rorbuene/hotellene påfallende fraværende i debatten om hvordan utfordringene i Lofoten skal løses. Et kjapt søk på nettsidene til de største overnattingsstedene i Lofoten viser at ingen av dem skriver om bærekraft og hvordan de positivt bidrar i lokalsamfunnet.

Samtidig har Hurtigruten og flere av rorbuene/hotellene de siste par årene skrytt av stadig nye rekorder. Naturverdiene Lofoten er essensen for reiselivsnæringen – ødelegges de, er næringen død. Derfor må man være med på å ta grep for sikre de på en god måte – ellers vil man ikke kunne klare å ha lønnsomme arbeidsplasser i reiselivsnæringen i Lofoten på lang sikt.

Det ropes på ordninger om turistskatt – som det ikke er politisk enighet om – og som dermed neppe er sannsynlig eller i beste fall ganske langt fram i tid. Når man ikke lykkes med innføringen av en obligatorisk turistskatt, tror jeg en frivillig ordning kan være et godt alternativ - i stedet for å fortsette å klage og rope etter en løsning som er (litt) for langt frem. Hurtigruten, opplevelsesarrangørene og overnattingsstedene har i langt tid klart å samarbeide om markedsføring. Nå har de bedre lønnsomhet (og dermed større økonomiske muskler) enn noen gang – og da skal det i mine øyne bare mangle at de også klare å samarbeide om bærekraft. Mange turister er miljøbevisste og kan gjerne betale mer for å bidra tilbake til lokalsamfunnet. Gir 10 prosent av Lofot-gjestene 10 kroner ekstra per turdag, vil det gi mange penger til tilrettelegging, toaletter, søppeltømming og infrastruktur. 

En slik ordning kan innføres på kort sikt, og vil være enkel å administrere. Mange turister vil velge overnattingsstedene som er med i en slik frivillig ordning.  I Kenya er som sagt samfunnsansvar og bærekraft som sagt sett på som konkurransefortrinn.

Og de turistene som ikke er villige til å betale noen ekstra kroner for å ta vare på naturgrunnlaget og legge til rette for at samspillet med lokalmiljøet fungerer, det er ikke turister Lofoten vil ha uansett. 

LES OGSÅ: Alle vil til Lofoten – hvem rydder?

LES OGSÅ: Alarmen har gått – fjellturisme i krise

UTE tar imot kronikker og debattinnlegg. Send innlegg til redaksjon@utemagasinet.no  Neste nummer går i trykken 3. august.