KRONIKK

Sarah Anderson er PhD-stipendiat, Institutt for geografi, NTNU.

«Får du noe ut av dette her,» spurte en i turfølget meg, som om det var rart at jeg gikk der midt i Jotunheimens spektakulære høstfarger en solfylt og vindstille dag i september. Jeg følte meg som «matter out of place» der jeg sto med «fjellskoene» jeg hadde kjøpt hjemme i Australia før avreise – som ikke var vanntette. Jakka hadde ikke hette en gang. Og dongeribukser. Hvordan kunne jeg, en utvekslingsstudent fra Australia, uten noen kjennskap til norsk natur, nasjonalidentitet, friluftsliv, eller turklær, få noe ut av dette? Følte jeg meg inkludert? Blir man egentlig integrert av å delta i det norske friluftslivet?

Friluftsliv og natur er i dag ofte brukt som integreringsarena, der innvandrere får mulighet til å bli kjent med nordmenn, lære språket, finne felles interesser, og lære om såkalte norske verdier. Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk friluftsliv, sier det slik:

– Vi nordmenn er veldig stolte av den flotte naturen vår, og friluftsliv er en viktig del av vår kulturarv. Gjennom friluftslivet lærer innvandrerne både den norske kulturen og det norske språket – for her kommer de ofte lettere i kontakt med etniske nordmenn enn ellers i samfunnet (Norsk Friluftsliv, 2016).

Økt deltakelse i friluftsliv blant innvandrere er satt som et politisk mål. I stortingsmeldingen «Friluftsliv – Natur som kilde til helse og livskvalitet (Meld. Stort. 18, 2015-2016)» sies det at innvandrere deltar mindre enn nordmenn i friluftslivsaktiviteter, og at dette skaper utfordringer både for folkehelsa og integreringen. I meldinga heter det at «Friluftsliv, spesielt lavterskelaktiviteter i nærmiljøet, kan være en inngang til mer fysisk aktivitet for denne gruppen, og til økt integrering» (s. 19). Det finnes en rekke prosjekter som skal introdusere «nye landsmenn» til norsk friluftsliv. Organisasjoner som Den Norske Turistforeningen, Røde Kors, Redd Barna, Speiderne, Norges Jeger- og Fiskerforbund har alle aktiviteter rettet mot å få innvandrere ut i naturen. I kommunene er friluftsliv hyppig brukt som integreringsarena av blant annet folkehelsearbeidere og i norskopplæringen. I 2016 øremerket UDI 53,1 millioner kroner i tiltak som hadde mål om å øke innvandreres deltakelse i friluftsaktiviteter.

Jeg stiller ikke spørsmål ved slike tiltak. Evalueringene tilsier at det kommer mye positivt ut av å aktivisere, engasjere og inkludere innvandrere i norsk natur og friluftsliv. Men vi vet fortsatt lite om hvorvidt, og i så fall hvordan, naturen faktisk fungerer som integreringsarena. Norsk natur og friluftsliv er svært ideologisk ladet. Blant annet har Frode Flemsæter og kollegaene sett nærmere på hvordan forskjellige aktiviteter i  naturen kan skape spenning og konflikt, for eksempel mellom syklister og fotturister i marka-områder. Andre eksempler på konflikter vi ser i nyere tid er mellom motorisert ferdsel på snøscooter og skigåere, eller Via Ferrata klatreruter og tradisjonelle klatrere.

Vi er så heldige at vi har allemannsretten her til lands. Den får æren av å være selve ryggraden i norsk friluftslivstradisjon. Jeg er ikke blitt vant til allemannsretten, selv ti år etter min første tur ut i den norske naturen. Hjemme i Australia henger det skilt på gjerdene rundt om: «trespassers will be prosecuted». Jeg nøler enda når jeg åpner en grind eller klatrer over et gjerde i utmarka. Jeg føler meg enda usikker på reglene rundt å slå opp telt. Å plukke blåbær på naboens grunn føles som tyveri, selv om jeg forsker på norsk friluftsliv, og kjenner godt til lovverket. Går man med andre erfaringer og opplevelser knyttet til retten til å ferdes og oppholde seg i utmarka, påvirker det–følelsen av ro, trivsel, og tilhørighet i naturen, som igjen påvirker opplevelsen av å være en del av et fellesskap.

 «Jeg er ikke blitt vant til allemannsretten, selv ti år etter min første tur ut i den norske naturen.»

Det finnes både skrevne og uskrevne regler som friluftsutøvere må følge – om fart, oppførsel, aktivitet, klær, utstyr og støynivå, som mange nordmenn lærer fra barndommen av. Fjellvettreglene og friluftsloven er for så vidt uproblematiske. Det er i de uskrevne reglene utfordringen ligger. Noen brudd er direkte konfliktskapende, og regjeringen har sett seg nødt til å adressere noen av dem, for eksempel bruk av skiløypa til fotturer, eller stisykling i fjell og mark, gjennom Miljødirektoratets «Nasjonal strategi for et aktivt friluftsliv. En satsing på friluftsliv i hverdagen: 2014-2020». Noen litt «mindre alvorlige» eksempler på regelbrudd jeg har vært vitne til siden jeg begynte å jobbe med temaet: musikk på høyttaler mens man går tur på fjellet (dette bryter med reglene som finnes i stort sett alle offentlige rom i Norge), dongerijakke istedenfor allværsjakke, for stor fart i skiløypa, for liten fart i skiløypa, og mine søkkvåte føtter nedi en alvorlig feiltolkning av begrepet «gode sko». Nordmenn bruker mest penger på sportsutstyr av alle i Europa, friluftsutstyr inkludert, og det synes godt. Går man i fjellet en fin høstdag er det lett å se hvem som er norsk og hvem som er utlending. Naturen har blitt en ‘catwalk’, der et viktig element for å passe inn i landskapet er riktig merke på turklærne, med en prislapp mange (hverken nordmenn, eller innvandrere) ikke har råd til. Feil klær betyr mindre aksept og tilhørighet. Disse uskrevne reglene illustrerer at norsk natur ikke er et blankt lerret der integrering kan foregå sømløst, men heller at det ligger mekanismer mellom individer og grupper som bruker norsk natur som kan fungere vel så ekskluderende som inkluderende. Men vi vet fortsatt lite om disse mekanismene.

Innvandrere er heller ikke blanke lerret når det gjelder erfaringer og opplevelser i naturen. Vi kommer med erfaringer i bagasjen som styrer hvordan vi opplever og oppfører oss i naturen. Internasjonal forskning på feltet er samstemt i at ikke-vestlige innvandrere bruker mest utendørsområder som legger til rette for sosialt samvær, og at det er det sosiale som er den største motivasjonen for å ferdes i naturen. For nordmenn handler det ofte om å finne ro, og finne tilbake til «det ekte, enkle livet». Norsk friluftsliv har sine røtter i dyrking av den nasjonale identiteten, som stammer fra romantikken på 1800-tallet. Filosof Arne Næss Sr og kolleger som Nils Faarlund, sier at norsk friluftsliv er bygget på et nært forhold til landskapet og naturen, et nærmest spirituelt forhold til forfedrene som dyrket landet, hvis hverdagslige gjøremål skapte de samme stiene vi går på i dag, der deres levebrød formet et kulturlandskap som står svært sentralt i den moderne friluftslivsfilosofi.

Er det slik at innvandrere må tilpasse seg, og gjøre friluftsliv på «norske» premisser? I så fall snakker vi ikke lenger om friluftsliv som arena for integrering, men heller assimilering, altså en enveisprosess der innvandrere tilpasser seg det «norske» friluftslivet, uten at friluftslivet tilpasser seg sine nye brukere.

Som innvandrere står vi utenfor denne opplevelsen, uten det nære, spirituelle, betydningsfulle forholdet til norsk natur, uansett hvor integrert vi ellers er. Og så var det dyrelivet. Jeg går sakte i naturen. Jeg gjør det enda, en vane jeg har fra oppveksten. Hver pinne, hvert blad, hver rot må analyseres. «Trerot eller slange» må jeg konkluderer før skoen treffer bakken foran meg. Jeg ser ned, mens nordmennene rundt meg ser utover, nyter utsikten, vender ansiktet mot sola. Vi opplever naturen rundt oss forskjellig. Vi legger merke til forskjellige ting ved opplevelsen. Mange innvandrere har i beste fall et mer praktisk forhold til naturen, andre har et forhold preget av frykt og fare.

BIDRA?

Har du innspill til debatten eller vil skrive kronikk? Send oss en e-post!   

Når vi står overfor store utfordringer med integrering av innvandrere, samt økt bruk av natur og deltakelse i friluftsliv generelt, vi må stille noen viktige spørsmål: Hvor fleksibelt er det norske friluftslivet, med sin moralske og ideologiske bagasje? Er innvandrere, også med sin bagasje, velkommen i? Og i forlengelsen av det, hvordan opplever innvandrere norsk natur og friluftsliv? Er det slik at innvandrere må tilpasse seg, og gjøre friluftsliv på «norske» premisser? I så fall snakker vi ikke lenger om friluftsliv som arena for integrering, men heller assimilering, altså en enveisprosess der innvandrere tilpasser seg det «norske» friluftslivet, uten at friluftslivet tilpasser seg sine nye brukere. Om den «norske» forståelsen for hvordan man bør praktisere friluftsliv er så rigid at det ikke er rom for ny vri kan man begynne å lure på om natur og friluftsliv virkelig egner seg som integreringsarena. Vi har ikke gode nok svar på disse spørsmålene enda, men ved å stille dem får vi bedre forståelse for hvordan vi kan tilrettelegge for at også innvandrere kan ha positive opplevelser i norsk natur, og hvordan natur kan bidra til økt integrering og inkludering.  ¨

LES OGSÅ: Nybegynneren – Amy Mir