Når er sesongen?
– I år er det fra 1. juni til slutten av september. Starten av juni er da begynner å bli luggumt å gå på beina og ikke på ski. Det er da det begynner å bli behov for fører over breen også.

I sesongen går dere hver dag?
– Ja, så lenge vi har fem deltakere eller mer. Så lenge det ikke er ekstremt vær, men det er veldig sjelden vi avlyser. Vi pleier som regel å begynne å gå i hvertfall, og så ser vi an etter hvert. Det er ikke ofte vi ikke kommer opp. Da er det ekstremt.

Hva slags vær kan få dere til å snu?
– Hvis det er lyn og torden går vi ikke på topper. Det er farlig. Det skjer ikke så ofte her hvor det er så høyt og kaldt. Men det har hendt vi har fått torevær underveis. Da avlyser vi. For det er farlig å være på topper da, altså.

Hva pleier du å svare når folk ringer og spør hva turen krever?
– Da sier jeg at det krever normal fysisk form. Hvis det er folk som har hjerteproblemer, sykkersyke eller epilepsi, vil gjerne føreren vite om det på forhånd, slik at de vet hva som kan skje dersom folk detter om. Så må folk ha godt utstyr, klær som tåler vind og regn. Lue, votter at de er kledd for vinter.

Hva med aldersgrense?
– Vi har en nedre grenser på unger på sju år som er med oss. Det hender vi gjør unntak fra det, men det er veldig greit med en grense, for du kan ikke leie eller bære en unge over breen. Da må vi gå i stramt tau og da er det greit at de er litt selvstendige på det.  Ellers opplever vi ofte at ungene er vel så spreke som de voksne, bare de er motivert. Det er det som er avgjørende for ungene. Det er mange unger som er med opp i løpet av en sommer.

Går det an å ta med barn i meis?
– Nei. Da sitter ungen rolig og været kan skifte så fort. Det blir kaldt og langvarig å sitte i en bæremeis i fem-seks-sju timer og hvis du faller i en sprekk med bæremeis er det særdeles ugunstig.

Hva lurer folk på før de skal av gårde?
– De spør mye om hva slags klær de skal ha og hva slags sko. Vanlige fjellsko er å anbefale, gjerne med gamasjer. Joggesko vil vi ikke at de skal ha, i alle fall. Noen er litt høyderedde og lurer på om det er veldig bratt og luftig. De er redde for at det skal bli litt ekkelt sånn sett, men det er jo så individuelt hva du synes er skummelt. På Galdhøpiggen er det egentlig bare ei bratt side. Og så er det egentlig godt og trygt å gå litt godt innpå. Du må ikke gå og se noen bratte stup. Men man skal alltid være forsiktig, selvsagt.

Hva sier de når de er vel nede igjen?
– De er kjempetilfredse med seg selv. Hvis de har vært så heldig, er det jo bonus å ha fått finværet med utsikt. Da er de kjempefornøyde. De som har gått opp i ruskevær er egentlig også kjempetilfredse, for de ville aldri gått denne turen aleine og de har kanskje aldri opplevd sånt vær. Det er en mestringsfølelse, tror jeg, å komme til topps i litt sånn snøfokk og dårlig vær. Opplevelsen blir bedre enn folk trur i utgangspunktet, og det er litt morsomt å se. 

Det siste året har det vært mye diskusjon rundt sikkerheten på Trolltunga og andre steder som har stor tilstrømning av folk. Hvordan ser det ut for dere?
– Jeg er ikke kjent på Trolltunga og de andre stedene som det har vært snakk om. Men jeg tror at det hadde vært bra å ha mer kontroll på de som går. Her på Juvasshytta kan vi si at «nei, du er for dårlig kledd, du kan ikke være med.» Hvis vi kommer inn til brekanten og ser at folk kommer veldig seint etter og ser at dette går ikke i forhold til det tidsperspektivet vi har og de andre folkene som er med, da snur vi dem. Noen er ikke så glade for det, mens andre innser det selv på en måte.