PER-ARNE ANDERSEN

Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.

Jeg har ingen høy dekorering når det kommer til struktur og disponering av tid. I går endte en liten sykkeltur opp med å bli en seks timer lang tur, der vi blant annet syklet over Barlindåsen på Maridalens østside. En superfin sykkeltur som avslutter med superkule utforkjøringer ned til Sandermosen jernbanestasjon. Men det er ikke det som er poenget her.

På vei tilbake igjen fortale en av turdeltakerne at hun begynte å få dårlig tid. Hun skulle nemlig på nattevakt og hadde nå bare 15 minutter på seg for å rekke vakta.

–Hvorfor fortalte du ikke det før, spurte jeg, da hadde vi valgt en kortere tur.

–Det var nettopp derfor jeg ikke fortalte det, svarte hun.

Bedre kan det ikke sies!

Norske fjell, skoger og fjorder har altfor mye å by på. Det høres så fint og flott ut at man lever i en hektisk hverdag og har mange fritidsinteresser, men i perioder kan det gå litt over stokk og stein. For en tid tilbake syklet jeg på meg tennisalbue (ja, det går an å sykle på seg tennisalbue) og etter noen rundkast i en steinur pådro jeg meg et ribbeinsbrudd, så av og til kan selv en multisportens tidstryllekunstner gå på en smell.  

Når sant skal sies: jeg har et nærmest romantisk forhold til ribbeinsbrudd. Ribbeinsbrudd er selve symbolet på at man har gått (les ramla) ut av sin egen komfortsone. Helt siden jeg var guttunge og spilte ishockey, har jeg hatt et forhold til ribbeinsbrudd. Alle som har truffet meg vil nok mene at det var uklokt av meg å spille ishockey. Og i etterpåklokskapens navn kan jeg vel slå fast at når man på en god dag veier 64 kg og har overkropp som Alberto Contador, så bør det ringe noen varsellamper (Heidi Weng-inspirert måte å si det på). I alle fall tilbrakte jeg mesteparten av min hockeykarriere på legevakta, og det var vel mest flaks som gjorde at jeg ikke ble liggende igjen på isen som en pyramideformet haug med beinmel.

I skrivende stund er det meste av kræsjforskningen glemt - hodet er nemlig (nesten) like helt og proppfullt av minner. Så da er det bare å begynne å planlegge sommerferien. Jeg har for lengst begynt å drømme meg bort. Må bare bestemme meg for hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal dra. Det står mellom sykkelferie i Italia, downhillsykling i Østerrike, klatring i Frankrike, stisykling på Sjusjøen, tinderangling i Jotunheimen, downhillsykling på Hafjell så klart – eller var det Oppdal? Og padletur i Lofoten – selv om jeg aldri slutter å drømme om å padle Grønlands islagte «skjærgård». Også var det Patagonia, Himalaya og Kilimanjaro. Men jeg får bare fortsette å drømme, for jeg har ikke tid til å bestemme meg. Akkurat nå er jeg midt i oppkjøringen til Nibberittet som jeg skal sykle for tredje året på rad. Og som alle vet – oppkjøring til viktige sykkelritt tar tid. Nei forresten… Det rekker jeg ikke. Det får bli med den ene økta jeg har fått til, for jeg må selge hytta først.

«I et svakt øyeblikk for noen år siden kjøpte vi oss hytte ved sjøen. Meget tiltalende hytte på stor tomt med sjøutsikt, sto det i prospektet. Og det stemte alt sammen. Det er bare det at hytte også tar tid.»

I et svakt øyeblikk for noen år siden kjøpte vi oss hytte ved sjøen. Meget tiltalende hytte på stor tomt med sjøutsikt, sto det i prospektet. Og det stemte alt sammen. Det er bare det at hytte også tar tid. Drømmen om evigvarende padleturer, endte opp som den evigvarende drømmen om padleturer. Koblede vinduer maler nemlig ikke seg selv. Og som nevnt lå hytta på en stor tomt. Tomta var faktisk så stor og fin at den var en invitasjon til å bygge bikepark på egen tomt. Smak på den følelsen – bikepark på egen tomt. Så i stedet for å bruke sommerferiene til å male koblede vinduer, brukte vi dem til å bygge bikepark. En meter av rekkverket på terrassen ble fjernet, for dette var et perfekt inngangsdropp til bikeparken. Her landet vi på en rampe som ledet oss videre over i en svak høyresving og fra denne var det hopp over til svaberget på andre siden av en liten kløft. Det ble bygget flere dropp, north shores og wallrides, og vi rakk akkurat ikke å bli ferdige da beslutningen ble tatt om å selge hytta. Så uten å rekke å bruke bikeparken, måtte den rives igjen. Og kappes opp i 25 cm biter slik at de skulle passe inn i den lille peisovnen hjemme. Og som prima finale måtte de koblede vinduene males allikevel. Snakk om vinn-vinn situasjon.

«Drømmen om evigvarende padleturer, endte opp som den evigvarende drømmen om padleturer.»

Men det finnes håp. For når hytta er solgt har jeg råd til ny stisykkel, ny hardtailsykkel, ny downhillsykkel, ny landeveissykkel og ny tursykkel. Og så får jeg råd til nye klassiske langrennsski, nye skøyteski, nye fjellski, nye alpinski, nye toppturski, nye pudderplanker og kanskje det er det på tide å få seg twintipski. Skal man lære 540 med kork og med grab og alt annet som hører med, før man blir pensjonist, så er det jo på tide å begynne. Og zeroski da så klart, siden lavereliggende deler av marka lider av kronisk sørpeføre. Og så får jeg råd til nye skøyter, ny kajakk, ny elvekajakk, ny kano, nytt klatreutstyr og nytt breutstyr. Og med så mye nytt og fint utstyr trenger jeg større sportsbod, større garasje og større bil.

Sånn kan jeg fortsette å dyrke det gode liv med alle de interessene som gir livet mening. Men først og fremst kan jeg fortsette dyrke de to tingene jeg mestrer best og kanskje rett og slett elsker mest. Nemlig tidsklemme og ribbeinsbrudd.

Ha en superduper sommer du også;) 

LES OGSÅ: Guide til Rallarvegen 

LES OGSÅ: UTE-portrettet: Tonje Helene Blomseth