PER-ARNE ANDERSEN

Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, downhillsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.

Fjellene i Jotunheimen har beholdt sin vinterdrakt, mens dalbunner, smelteelver og brefall er i ferd med å få tilbake sine velkjente sommerfarger. Området byr nå på de mest eventyrlige kontraster. Etter at jeg i forrige blogginnlegg skrev om dagsturer til Jotunheimen, har jeg fått mange henvendelser fra folk som vil være med på dagstur. Som sikkert de fleste vet, er det forskjell på drøm og realitet, så da minibussen humpet ut av Oslo sentrum kl. 04 tirsdag denne uken, hadde vi lykkes å fylle den opp med to forventningsfulle dagsturentusiaster. Det holdt i massevis for å få en drømmetur.

Her er noe fakta fra turen – og til slutt en viktig advarsel:

Mandag 19. mai: SMS inn kl. 13.24: Jotunheimen i morgen? SMS ut kl. 13.33: Jepp:)

Tirsdag 20. mai: Avreise Grünerløkka i Oslo kl. 03.50. Vi ankommer Leirdalen på Jotunheimens nordside kl. 09.

Utgangspunktet for turen var Breabakken i Leirdalen på ca. 1200 meters høyde, der Leira fortsatt var snødekket og lett å passere. Turen gikk over Storbreen og målet var Smørsabbstindene med Kniven som er 2137 meter høy og deretter Saksa som er 2189 meter høy. Saksa er en av områdets mest krevende og spektakulære bestigninger, og toppunktet har etter min mening Jotunheimens råeste utsikt. Toppunktet er svært lite, og det er kun plass til noen få personer om gangen. Vi nådde toppunktet på Saksa utpå ettermiddagen og hadde nedkjøring tilbake til dalen i 5–15 cm grovkornet vårsnø – fantastisk styresnø uten sug. Vi forlot Leirdalen ca. kl. 18.30 og minibussen rullet inn i Oslo sentrum kl. 24.00. Glade, friske, opplagte, solbrune og proppfulle av turenergi var vi tilbake på jobb onsdag morgen.  

For å komme til topps på Saksa må man forsere en 45 graders renne. Belønningen er formidabel utsikt i alle himmelretninger.

«Det skjer noe spesielt når våren kommer og dagene blir lange, lyse og varme. Så når du føler på kroppen at sevja begynner å stige, er det bare å komme seg på skitur i Jotunheimen.»

Saksa er ikke Jotunheimens høyeste punkt, men for mange toppturentusiaster er det skisesongens høydepunkt.

Jeg har i boka om turer i Leirdalsområdet, beskrevet turen over Storbreen til Kniven og Saksa som verdens vakreste vårskitur. Selvsagt er dette en subjektiv vurdering fra en som er stormforelsket i området, men det er et faktum at jeg har til gode å gjøre turen med folk som er uenig. 

Snøkorridorene på Storbreens brefall er fristende, men skumle å kjøre på ski.

Det er fortsatt mye snø i Jotunheimen og gode nedkjøringsmuligheter ned mot dalbunnene. Til tross for nattefrost i forkant av vår tur, ble enkelte snøbroer på Storbreen ganske råtne i løpet av dagen. Noen broer lot seg lett knekke med staven, og vi kunne se ned i dype og fryktinngytende bresprekker. Vis stor aktsomhet dersom du tenker deg ut på skitur på Jotunheimens isbreer, og styr unna de mest oppsprukne brefallene.

Lite kan måle seg med en snødekt isbre, dersom du elsker å sette spor i dyp og myk snø.

Ha en fortsatt strålende vårskisesong:)