27.04.2009 11:52

Først en liten korreksjon i forhold til de faktiske forhold:
Det er ikke det at tindeveilederen tar seg betalt som gjør at han må søke om å få drive guiding i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, men det forhold at han ønsker å drive organisert virksomhet. Dette framgår av
forskriften: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/lf/lf/lf-20020503-0428.html#3
for D-S NP § 3 5.2 som sier at bestemmelsene ikke hindrer ”tradisjonell turvirksomhet til fots i regi av turistforeninger, skoler, barnehager, ideelle lag og foreninger”. Annen type organisert virksomhet må søke om tillatelse. I det ligger selvsagt også at forvaltningsmyndigheten kan, for ikke å si skal, avslå søknader som kolliderer med formålet med vernet (se forskriften § 2).

Dette er en formulering som kom inn i bestemmelsene for nye nasjonalparker som en følge av den såkalte
href="http://www.dovrefjellradet.no/FLIB/590-Fjellteksten.doc">Fjellteksten i 2003. Regjeringen ønsket her en politikk for en økt miljøbasert turistmessig bruk av verneområdene og opphevet bl.a. forbudet mot ”kommersiell turisme” slik det var formulert i bestemmelsene for noen eldre nasjonalparker (Svartisen, Jotunheimen bl.a.) – dog også her med søknadsmulighet, og omtrent samme unntaksbestemmelse som i D-S NP for turistforeninger osv. Som følge av Fjellteksten har så ordlyden blitt omtrent som i D-S NP i de nasjonalparker der en mener det er nødvendig å kontrollere organisert ferdsel.

Trygve reagerer på at det er særretter for DNT – nå gjelder ”særrettene” som det framgår over også noen flere, som har det til felles at de forut for vernet har hatt en bruk av området til tradisjonell turvirksomhet. Det er slik at ved et vern formuleres bestemmelsene vanligvis slik at eksisterende /tradisjonelle virksomheter kan fortsette, om disse ikke i for stor grad kolliderer med hensynet til vernet. Mens altså nye – kanskje likeartede – virksomheter må søke, eller kan være helt forbudt.

Fornuften i dette kan diskuteres – som forvaltningsmyndighet må vi imidlertid forvalte etter det regelverket som vi har.
Samtidig mener jeg at der vi kan regulere noen men ikke alle aktiviteter er hensynet til verneformålet viktigere enn likebehandling / rettferdighet: Det er bedre for reinen at vi regulerer den virksomheten vi kan regulere, enn at vi lar alle få lov fordi noen har lov. I denne saken gikk de fleste villreinfaglige instanser mot at vi skulle gi tillatelse.

Dette ble en omfattende sak etter hvert – er du veldig interessert kan du klikke her og lese alle dokumentene:
http://innsyn.sunndal.kommune.no/Modules/innsyn.aspx?mode=sa&SelPanel=2&ObjectType=ePhorteCase&VariantType=Innsyn&ViewType=Detail&Query=ePhorteCase.ID:3472 /> Som forvaltningsmyndighet ser jeg heller ikke grunn til å gå inn i en diskusjon om DNT har særretter i norske verneområder og om det i tilfelle er slik det bør være.

Som praktisk forvalter ville jeg imidlertid i stedet for dagens ordning ha foretrukket en meldeplikt for all organisert virksomhet uansett aktør, med en 14-dagers frist for oss til å gi tilbakemelding om vi hadde innvendinger mot opplegget. Om forvaltningsmyndigheten ikke hadde innvendinger ville da tiltaket kunne gå som innmeldt, hadde vi innvendinger ville opplegget måtte endres etter våre krav eller i verste fall utgå. Da ville vi i større grad kunne brukt energien på å styre det som trenger å styres.

Til slutt, Naalsund fikk ikke totalt avslag, men ble henvist til å legge turene til områder Snøhettareinen i liten grad bruker på den tida han ville ut på tur. Videre tillatelse til å guide Snøhettatraversen sommerstid. Sistnevnte turopplegg ville ha endt i gruppen ”OK - ingen kommentar” med et meldesystem som antydet.