Orkantanker
"Sju norske skiløpere måtte søndag morgen be Sysselmannen om hjelp etter å ha mistet telt og utstyr i sterk vind på Nord-Spitsbergen." skrev NTB søndag 2.april 2011. Men hva skjedde egentlig?
Orkan. Og betongsnø. Vi skulle selvfølgelig ikke vært der.
Mosseldalen, Spitsbergen, søndag 3. april: Faen! Det svartner. Jeg blir slept inn i teltet og vinden skriker og noen drar av meg alle de klissvåte klærne og faen er det første jeg tenker. For ekte helter blir ikke reddet. De redder seg sjøl eller andre eller dør helst.
Et døgn og åtte kilometer tidligere: God værmelding. Tunge pulker, blågrå himmel, denne sola over alt som fins, og denne seine fine morgenen med kaffe. Andre dagen vår på ski. Vi hadde planlagt nøye, mye. Vi bor på Svalbard og ville gå inn i det hvite, vakre som vi elsker og være der – lenge. Anved, Borgny, Steinar, Aud, Anna, Ingebjørg og meg. Tre Arktisk Naturguidestudenter, fire jenter fra Longyearbyen som gjester. På vei mot Sørkapp.
Torsdag ble vi kjørt ut med snøskutere, over 30 mil nordover fra Longyearbyen, til Verlegenhuken. Fredag gikk vi knappe to mil til hytta Polheim. Planen var å gå inn Mosseldalen lørdag – for så å trippe forsiktig over en bre og ned til fangststasjonen Austfjordneset de neste dagene. Værmeldingen lovet sol og mild bris og mye latter. Lunsjen var vindstille. Så møtte vi vinden. Og slo leir.
Et par sylskarpe bilder:
1. Første av Borgny og Aud som kommer inn i teltet etter første graveøkt. Dekket av store isklumper, rundt ansiktet, klærne, et ispanser, snø innenfor jakkene. Da er skiene som sto på høykant allerede snødd helt ned. Pulkene er borte. Leveggen borte.
2. Det andre bildet er av Borgny som sitter i soveposen og skjelver og leppene er blå og det er blitt lys natt. Hun får varmt vann, tørr genser, men skjelver fortsatt. Tøffe, tøffe Borgny, store skjelv i hele kroppen og det hyler og blåser og dunker utenfor og innimellom hører vi stemmer, men mest graving. Snø pakker ned teltene. Vinden tvinger oss på kne. Vi kryper.
Vi prøver å holde pulker, telt over snø. – Har vi en plan? – Skal vi forlate det ene teltet? – Forlate hele campen og gå tilbake til Polheim? Vi hiver ord til hverandre i kaoset. Stengene knekker like etter vi har forlatt det ene teltet.
Vinden dreier og det er ikke lenger puddersnø som lander, men tung, våt betongsnø. I det vi løfter spaden fylles det opp med like mye, mer. Graver. Smiler. Detter. Skryter. Vi er ikke redde, ikke ennå. All snøen fra breen og hele verden havner her, men det skal jo løye, det skal jo løye, det skal jo løye, det må jo løye. Over dette hvite infernoet skimter vi av og til himmelen. Den er forbaska blå. Hvor kommer all denne vinden fra og jeg som alltid har elsket vind og jeg har skrevet så mye om vind, men nå, nå, jeg vet ikke.
Natta fortsetter hultertilbulter – og timer og tanker og fokus blåses i filler så jeg aner ikke hva klokka er når vi skjønner at vi ikke greier å holde det andre teltet fri for betongsnø heller. Terskelen for å ringe etter hjelp er ekstremt høy, men den kan ikke bli så høy at vi mister noen. Steinar finner fram satellittelefonen. Vi vurderer Polheim på nytt. Det er blitt søndag morgen og vi holder koordinator orientert. Tre personer graver, kanskje tre kvarter for å få opp stavene som er bardunert i en ski. Vi klarer det ikke.
– Skal vi gå på beina da? Polheim kan gi ly. Er vi tilregnelige nå? Vi hiver ord og pakker etpar pulker, primus, soveposer. Noen mener vi må ha med oss teltet, at alle må grave på spreng en times tid – da setter jeg meg ned på huk. Griner. Tenker at vi aldri kommer til å klare det. Det er da det svartner. Jeg våkner i en sovepose. Vi blir hvor vi er. Risikabelt å gå i tau for sju gjennombløte – hvis en ramler fryser de andre. Sterk storm skriker fortsatt duett med orkan, vi har vært ute flere vinternetter, men aldri i noe som ligner dette. Og seinere får vi vite at denne dalen har fungert som trakt og forsterket vinden ytterligere, og det er noe med underkjølt regn og turbulens og noe med Hinlopen og Sorgfjorden og orkanen fortsetter i et døgn etter oss, men det vet vi ikke der ute. Vi tror det skal løye. Løye neste minutt, neste halvtime. Nå må det jo løye.
3. Det tredje sylskarpe bildet er av Ingebjørg som ligger med beina ut av teltåpningen som snart ikke fins. Hun er sykepleier og skjelver, men vi ler og raider teltposer for tørre klær, noe å spise, lure ting til nødgropa. Jeg har holdt meg i 12 timer og tisser i en zip lock pose. Vi hører at teltstengene knekker. Saltstenger. Fins utstyr laget for orkan? Jeg sitter i en vindsekk, klar med kniv for å skjære oss ut om teltet kollapser. Dette er etter at Anna har kommet inn, nedfrosset, nedkjølt, jeg hugget løs store isklumper fra glidelåsen på jakken hennes for å få den av, med tollekniv. De andre er også våte, trøtte, men det er ikke plass til flere i teltet. De må grave for å ikke fryse. Aud og Borgny graver flatmannsgrop. Steinar og Anved graver på teltet. Klokken er vel halv to og vi har gravd i rundt 14 timer, ikke sovet på 30 timer, vært nedkjølte etter tur. Landskapet har steget to meter, snøen er knallhard. Da hører vi helikopteret. Resten av historien er så marginal at den får noen andre fortelle. Kort fortalt gikk det så bra at vi bare ble en notis i avisene. Takk for det.
Nå blir jeg kvalm av vinden. Av liten bris som danser lett vals med snøen utenfor vinduet. Alvoret har infisert kroppen på etterskudd, den reagerer med å ikke fungere. Er tung, svimmel. Men forbanna glad likevel. Så takknemlig for at vi ble reddet. Forbanna ydmyk fordi jeg vil lære noe av dette. Etterpåklokskapens lys er så grelt og granskende. Skulle vi gått ut av teltet tidligere? Lagt ruta om utrygg sjøis og baks? Prøvd å få tak i grundigere værmelding midt på natta? Eller fins det vær som er sånn at selv om man gjør alt man kan og tilnærmet riktig så er det ikke sikkert det går bra likevel?
Vi skulle selvfølgelig ikke vært der. Hva ville skjedd hvis og om og hvis ikke …
Jeg er ikke dum. Jeg vet orkan fins. Orkan og tsunami og krig. Og jeg har hørt at folk har dødd før. Jeg vet jeg skal dø en gang. Trodde ikke jeg skulle taste sånne store ord akkurat denne våren, men nå har jeg gjort det. Jeg har kjøpt ny kjole også. Så nå skal jeg danse.
(Denne teksten er skrevet et par dager etter orkanen, og sto på trykk i UTE nr 59)
Ta også en titt på
-
Rallarstart
De ivrigste kan nå så smått starte sykkelsesongen på Rallarveien.
(08.05.2012 11:09) -
Mora di jobber ikke her!
Norske strender lider av forsøpling. 5. mai skal vi ut og rydde!
(19.04.2012 08:57) -
Jubileumsseier
For tiende gang kjørte Robert Sørlie inn til seier i Femundløpet, etter intens kamp mot Ralph Johannessen.
(06.02.2012 10:20)
Siste saker
-
Blir Tristan (1,5) verdens yngste polarfarer?
(21.05.2012 13:24)
-
Hvor tidlig kan vi ta med barn på tur?
(21.05.2012 12:00)
-
Billettslipp
(14.05.2012 13:34)
-
Sommerjobben over alle sommerjobber
(14.05.2012 13:05)
-
Jentetur til Lofoten
(14.05.2012 11:47)
