Gangdals Trå-kritikk

Simen Berg

Mandag 04. januar 2010 kl.15:54

VELGER OKSYGEN: Jon Gangdal på toppen av Fannaråken under fjorårets Fjellfilmfestival. Foto: Daniel Holm

Dette intervjuet med Jon Gangdal sto på trykk i UTE #5/09.
Du kan se NRK-dokumentaren om redningen av Jarle Trå på nettet.
På Jarle Trå sin nettside kan du lese om PFU-klagen og kommentarer til denne.

Tekst: Trygve Sunde Kolderup

– Hva er det som gjør at du har gått så hardt ut mot Jarle Trå?
– Jeg har ikke gått hardt ut mot Jarle Trå, men jeg har gått hardt ut mot måten han har klatret på. Det å gå uten oksygen øker risikoen betydelig. Oksygen er ikke prestasjonsfremmende, det er først og fremst sikkerhetsutstyr. Jeg mener ikke at Trå er dum, men jeg mener han har gjort noe dumt ved å klatre uten oksygen. Han har også sagt at han ikke forventet at noen skulle redde han på Everest. Det er en stor ansvarsfraskrivelse. Han visste jo at det var mange mennesker på fjellet og mange som ville føle seg presset til å redde han dersom noe gikk galt. Han var forberedt på å tåle mye, men jeg mener han ikke kan ha planlagt ekspedisjonen godt nok. Værvinduet var dessuten lite. Hadde han uflaks, spør noe. Jeg mener han hadde kjempeflaks som ikke mistet livet.

– Hva er det som skiller Jarle Trås ekspedisjon fra dine egne?
– Jeg følger rådene fra sherpaene. De vet mye bedre enn oss hvor farlig dette er. De sover alltid med oksygen over 7000 meter og går med oksygen når de er over 8000 meter. Jeg har bare vært på en tur til en 8000-meter hvor vi gikk uten oksygen, og kommer ikke til å gjøre det igjen. Det er sikkert en ideell sportslig tilstand, men den bryter mot mye av klatringens ide ved at den overlater så mye til flaks og tilfeldigheter.

– Du har altså selv skaffet deg erfaring og tatt risiko ved å klatre uten oksygen. Hvordan kan du da dømme Trå for å ha skaffet seg tilsvarende erfaring og tatt tilsvarende risiko?
– Jeg dømmer ikke Trå, men jeg har sagt hva jeg mener når jeg er blitt spurt. Hvis ikke vi som har gjort slike erfaringer tidligere, sier fra når det byr seg en naturlig anledning, blir det jo ingen læring for andre heller.

– Du er en av få norske klatrere som har ledet en ekspedisjon der det har omkommet et menneske.. Det er mange som mener du kaster stein i glasshus når du går såpass hardt ut mot Trås virksomhet?

– Jeg ledet en ekspedisjon til Everest i 1994 som fikk et tragisk utfall. Da gjorde vi en feilvurdering og betalte en høy pris ved at en av sherpaene døde i et snøskred. Etter det har jeg ikke vært i nærheten av uhell. Det kan tyde på at vi har gjort ting rett. Jeg har derfor ønsket å si fra om mine erfaringer. Jeg har sett så mange folk som er sprekere enn meg få store problemer når de velger å klatre uten oksygen. Senest på Kanchenjunga denne våren var vi med å redde tre personer etter at de nådde toppen uten oksygen.

– Finnes det en virkelig en tydelig, markert grense for akseptabel/ikke akseptabel risiko?
– Nei. Den er flytende. Men på turer som dette er det en kollektiv psykose der alt handler om å nå toppen og hvor de fleste er villige til å risikere alt for mye. Oksygen representerer i mange tilfeller den siste lille resten av bremsekraft så du vet å snu når det er nødvendig.

– Er det ikke sånn at de fleste som omkommer på Everest bruker oksygen og er assistert av sherpaer? Og at dette er mennesker som har langt mindre høyde-erfaring enn det Trå har hatt?
– Nei. De som forsøker uten oksygen eller går tom for oksygen når de er oppe på fjellet er overrepresentert på statistikken.

– Du har vært på mange Himalaya-ekspedisjoner, hvorav åtte til fjell over 8000 meter. Med såpass lang eksponeringstid for farer du ikke selv har kontroll over er du vel heldig som har kommet uten skrammer fra egen klatring?
– Etter 1994 har jeg aldri opplevd at jeg har mistet kontrollen. Noe av poenget er jo nettopp å planlegge så grundig at du greier å konvertere objektiv og subjektiv risiko til kalkulert risiko. Det er for eksempel bakgrunnen for at jeg snudde på Everest tre ganger før jeg kom på toppen.

– Kan Trås historie skape problemer for dine framtidige ekspedisjoner? Blir det vanskeligere å skaffe sponsorer til disse nå?
– Det har jag faktisk ikke tenkt på, men jeg tror ikke folk tenker sånn. Det vil kanskje bli vanskeligere å finansiere en tur uten oksygen, og sponsorene kommer muligens til å stille flere spørsmål knyttet til risiko og sikkerhet. Det er i så fall av det gode.