Ingen røyk uten ild

Det går mot vår, og tiden er inne for teltliv og lange lunsjpauser. Da gjelder det å beherske kunsten. Kunsten å fyre opp et bål.

Jon Arvid Ludviksen

(05.11.2008 12:44)

 

kommentarer (0) | print | RSS | Tips

Her om dagen ble jeg sittende og prate med en veldig hyggelig bålentusiast. Vi var på diskotek, og rytmene dundret i bakgrunnen. Hva var da mer naturlig enn å diskutere bålkonstruksjoner?

Min nye venn og jeg var helt på linje om de grunnleggende reglene for god bålfyring i snøkledd terreng.

1. Man skal kun bruke en - 1 - fyrstikk.
2. Det skal ikke brukes papir til opptenning.
3. Kun materialer som finnes i nærområdet (medbrakt ved er tabu).
4. Bålet skal holde seg oppå snøen, og ikke sige ned og bli til en oksygenfattig røykmaskin i løpet av ti minutter.

Og vi ble enige om at det å lage bål, det var noe alle burde kunne, enten de er toppturentusiaster med sans for livskvalitet eller er ekstraordinært glad i bålgrillede (les: svidde) pølser.

Derfor: Værsågod, her er et lite kræsjkurs i kunsten å lage godstemning på fjellet.

Grunnprinsippet er enkelt. Du trenger tre ting for å få et bål på beina: Brennbart materialet, oksygen og varmetilførsel. Men så var det dette med konstruksjonen da.

Det første du bør lære deg, er å finne opptenningsmateriale. Her er never definitivt det beste. Det vil si bark, oftest hentet fra litt grove bjerkestammer. Tørt gress og tynne og tørre kvister (gjerne nederst på grantrær) kan også brukes.

Trinn to er å lage et fundament for bålet. Det vil oftest bety at du legger noen solide kubber tett i tett ned mot snøen. Dette er plattformen du bygger resten av bålet på. Det gjør ingenting om plattformen er litt fuktig eller fersk. Det kan snarere være en fordel.

Grovt sett finnes det to konstruksjonsmåter som egner seg ute i snøen.

Den første, og simpleste, er pyramidebålet. Dette er bygget av skråstilte vedemner og fyres opp fra midten,gjerne med tynne kvister først og så noen tykkere etterhvert. Oppfyringen skjer ved at du legger rikelig med opptenningsmateriale midt inni og tenner på. Dette bålet kan du holde liv i selv uten at du har så mye solide vedkubber. En variant av dette er stjernebålet, der du skyver solide kubber fra siden inn mot det brennende pyramidebålet.
Problemet med denne bålformen er at bålet som oftest siger ned i snøen, og dermed blir understimulert av oksygen. Dermed blir det en kullospreget fornøyelse, og gleden er gjerne kortvarig.

Derfor velger skikkelige bålentusiaster oftest en annen variant: Pagodebålet, også kalt laftebål. Dette er en omvendt bålkonstruksjon, der man tenner på fra toppen. Prinsippet er enkelt: Legg grove kubber tett sammen nederst. Legg et nytt lag med litt tynnere kubber 90 grader på forrige lag, da med litt mellomrom mellom dem (men ikke mye). Og forsett til du har laget en pagodeformet konstruksjon, gjerne i 3-5 lag, med tynne kvister øverst. Omtrent som en laftet konstruksjon. På toppen lager du et lite bål av nevner og småkvist. Det som skjer er at gnister og brennende smårester faller nedover i konstruksjonen og antenner laget under seg. Slik oppnår du minimal varmepåvirkning mot snøen. I tillegg lager denne bålformen mye mindre røyk.

Sommerstid kan du bruke steiner og andre konstruksjoner til å lage andre typer bål. Men uansett er pagodebålet er vinner - oss entusiaster i mellom.