Jan Aasgaard
Gjennom krigsåra 1940-1945 var interessen stor for å komme seg ut i skogen og opp på fjellet, men den tyske okkupasjonsmakten la stadig flere begrensninger på nordmenns reisevirksomhet. Det ble innført sperresoner og krav om reisetillatelse for alle langdistanser. Fjordbåter og fjellbusser ble innstilt, og det ble stadig magrere tilgang på alternative transportmidler.
Man kunne forvente at restriksjonene resulterte i folketomme fjellstrekninger og forlatte turisthytter, men det var det motsatte som skjedde: Frilufts- og frihetshungrige nordmenn meldte seg inn i turistforeninger, og stevnet oppover dalene og inn mot fjellet som best de kunne. Noen hoppet på godstog eller fikk plass på et lasteplan; andre fant fram sykkelen eller tok rett og slett beina fatt. Tilstrømmingen var spesielt høy i turområder hvor det vanket et overskudd av seterkost, men også i det mer alpine Jotunheimen var pågangen stor.
Den andre krigssommeren 1941 endte turiststrømmen «… opp som lange perlerader av vandrere etter alle fjellstier (…) Til slutt utartet det mangen en gang til en maraton-innspurt for å komme først fram til seng og mat».
Gjendesheim hadde natt etter natt opp mot 190 gjester til sine 100 sengeplasser. Menyen på hyttene ble stadig mer spartansk, og rasjonering måtte iverksettes. Også innkvarteringstilbudet ble begrenset til én overnatting per hytte per person. På Glitterheim var det «… godt med folk om sommeren», men hytta fikk jevnlig besøk av tyskere i august.
Tyske soldater dukket også på Krossbu, og fra 1941 lå det jevnlig anslagsvis 40 tyske polititropper på Turtagrø for å utdanne seg i fjellsport.
Sommeren 1942 var det redusert belegg på flere turisthytter i Øst-Jotunheimen – dels på grunn av et elendig sommervær, men mest fordi krigen kom til Gjendetraktene. Okkupasjonsmakten hadde behov for å gjennomføre en militærøvelse i høyfjellet, og valgte området ved østenden av Gjende. Tyske offiserer rekvirerte deler av Gjendesheim, og mer enn tusen østerrikske soldater skal ha ligget i leir langs Sjoa og i Leirungsdalen. Staller for hester og muldyr ble reist, og soldatene bedrev klatring i fjellstupene og skyteøvelser innover Leirungsdalen. Kanonstillinger ble rigget opp, og maskingevær knatret fra Høgdebrotet og visstnok enda lenger vest – på Torfinnsegge.
Et sentralt element i militærøvelsen var opptak av en propagandafilm. Den ferdige filmen hadde til hensikt å framstille soldater under et felttog i Kaukasus – med «Gjendealpene» som troverdige kulisser.
Besøket tok seg opp igjen somrene 1943 og 1944 – selv med skjerpede reiserestriksjoner og et nødtørftig mattilbud på hyttene. På Glitterheim var det riktignok ingen
begrensninger på havregrøt til frokost eller poteter og saus til middag. En kar som kom til turisthytta noen år etter krigen, syntes det var rart at bestyrer Knut Vole ikke dro kjensel på ham. Det var jo han som hadde spist to kjøttkaker og 28 poteter til middag i 1944!
Den 4. september 1944 stengte tyskerne alle turisthytter for godt, og tok beslag i alt av inventar.
Fredssommeren 1945 advarte DNT om nedslitte hytter, og underskudd på mat. Dessuten var det knapphet på jernbanemateriell og rutebusser. Likevel stimet folk mot fjellet – per sykkel og i kuvogner. Juli og august kunne by på 50 soldager, og i fellesferien hadde Gjendesheim opp til 250 nattegjester, inne og ute.
I løpet av okkupasjonsårene opplevde DNT og de seks gjensidighetsforeningene en eventyrlig økning i antall medlemmer – fra 22.435 i 1940 til 54 268 i 1945. I etterkrigsårene fortsatte veksten til en foreløpig rekordnotering på 68 011 i 1948.
Det kan finnes flere mulige forklaringer på turistforeningers medlemsvekst og den økte aktivitet i Jotunheimen og andre fjellområder under krigen:
Tilgang på mat:
* «Jo strengere matrasjoneringen ble, dess sterkere tiltrekning øvde setre og fjellgårder på byfolk.»
* «Massene hastet kun mot neste hytte – og neste måltid.»
* Oppsøke et fellesskap, gjøre en forandring, slippe unna blendingsgardiner og den trykkende stemningen i byene.
* En betydelig interesse for å holde kroppen i form. Et av De 20 Kampbud fra Hjemmefrontens Ledelse lød: «Du skal ikke delta eller være tilskuer ved offentlige idrettsstevner; men hold deg i form.»
* Okkupasjonsmakten innførte sperresoner til hav og fjord, og det ble vanskeligere å dyrke friluftsliv ved kysten.
* Hardangervidda ble stengt etter Vemorkaksjonen i 1943, noe som kanaliserte fjellvandrere blant annet til Jotunheimen.
Flere kilder påviser at nye befolkningsgrupper var blitt lokket til fjells. Om sommeren 1941 het det: «Mange av dem var i fjellet for første gang: ‛sjøkrabber’ som hadde mistet lyst eller adgang til å komme til sjøen.», og året etter: «Eldre folk vågde seg sjelden i vei. De fleste var ungdommer.»
I 1944 funderte DNTs styremedlem Biørn Lyche på hva foreningen kunne gjøre for de 10 000 nye medlemmene, «… hvorav de fleste er nybegynnere i fjellet.»
De spesielle forholdene under krigen hadde åpenbart resultert i en endret demografisk sammensetning blant de fjellferierende – spesielt med hensyn til alder, men formodentlig også vedrørende sosiokulturell bakgrunn og grad av økonomisk velstand.
Jan Aasgaard (f. 1953). Cand. mag. fra UiO med fagene historie, musikk og sosialantropologi. Har over 30 års fartstid i Oslo-skolen som pedagog. Les også intervju med forfatteren i forbindelse med ny bok om Jotunheimen
